onsdag 15. juli 2020

Don't worry, just fuckin enjoy!

Jeg kommer tilbake til overskriften, må bare først få komme med en slags oppsummering av min tilstand om dagen. Tilstanden er forøvrig upåklagelig i relasjon til det jeg har valgt å sammenligne med. Det er ingen tvil om at jeg har det bedre enn 99% av mine jevnaldrende her på kloden.

Torsdag i forrige uke hadde jeg fødselsdag. 63 år på jorden, hvorav alle har vært relativt gode. Å ha fødselsdag midt på sommeren medfører en del pluss. Mange er nok ikke enig, men når man hater å bli gjort stas på, og i tillegg har en del introverte trekk, er det godt at veldig mange er mest opptatt med andre ting.
Dessuten gir bursdag midt på året anledning til å tenke seg litt grundigere om to ganger i året, ikke bare ved overgangen til nytt kalenderår.
Jeg benyttet dagen til å sykle meg en tur i vakre Oppdal og tenke litt underveis. Hadde jeg ikke tenkt så mye underveis, ville jeg helt sikkert syklet fortere. Hjernen er vel den kroppsdelen som trenger mest sukker og oksygen, derfor stjeler den av en allerede redusert kapasitet. Hjernen kan visstnok ikke nyttiggjøre seg fett, det er litt dumt for meg som gjerne skulle vært litt lettere...

Tankene mine dreide seg imidlertid mest om hvorfor jeg engasjerer meg for klodens ve og vel. Der kommer overskriften inn i bildet. For omtrent 25 år siden, snakket jeg med en amerikansk venn om dette emnet og den velstandsøkningen vi hadde hatt i Norge. Det er verd å merke seg at dette var før det virkelig tok av, før Arbeiderpartiet skulle tredoble det personlige forbruket innen 2050 og før vårt pensjonsfond nådde astronomiske høyder.
Jeg var betenkt, slik jeg hadde vært siden jeg 20 år tidligere meldte meg inn i Fremtiden i våre hender. Amerikaneren var demokrat, er det såvidt jeg vet fortsatt, og Al Gore forberedte sin kamp for å bli president i USA. En kamp han tapte, men som kjent laget han i 2006 filmen "An unconvinient truth" som ble en gamechanger i klimakampen.

Praten gikk imidlertid ikke om detaljer, det gikk mer på mine bekymringer for fremtiden. Ikke min fremtid, men klodens fremtid og fremtiden til menneskene som kommer etter meg.
Han forsto ikke mine bekymringer, enslig og barnløs som jeg var og fortsatt er. Derfor kom utsagnet i tittelen;
Don't worry, just fuckin enjoy.

Det er det mange som gjør, faktisk så mange at slike som meg stigmatiseres av unge, fremadstormende og ellers svært dyktige politikere med klima og miljø som kampsak. Vel, jeg har mange argumenter på lager som kan knuse denne stigmatiseringen, men det får vente.
For jeg er fortsatt opptatt av hvorfor jeg engasjerer meg. Uten å finne svaret. Annet enn at det føles riktig å gjøre det.

Til tross for at jeg har vært samfunnsengasjert i rundt 50 år, måtte jeg passere 60 før jeg meldte meg inn i et politisk parti. Da var det for å gjøre det mulig for MDG å stille liste ved lokalvalget. Nå var ikke jeg drømmemedlemmet lokallaget søkte etter, i lokalavisa gikk de ut med at de var på utkikk etter unge, kvinner og folk med innvandrerbakgrunn. Allikevel ble jeg satt på lista og kom inn som 1.vara til kommunestyret i Oppdal. Der har jeg møtt ved vært eneste kommunestyremøte etter valget.
Jeg har trivdes med å være folkevalgt, både med det politiske arbeidet og med omgangen med gode, engasjerte lokalpolitikere fra alle parti.

Bursdagskakestykket opp til venstre, dvs emballasjen som ble med hjem. Kakestykket ble inntatt på flat mark i ca 20 km/t.

Dessuten har blitt tillitsvalgt, både i lokallaget og fylkeslaget. Særlig arbeidet i fylkeslaget har fått meg til å løfte blikket ut av det helt lokale. Tidligere har jeg hatt mest meninger om det helt lokale, det nasjonale og faktisk også det globale. "Trønderpolitikk" har ikke engasjert meg i særlig grad, men nå ser jeg og har meninger om samferdsel, næring, vern, oppdrett, utdanning og andre områder på fylkesnivå.

Å ha tillit innen eget parti føles godt. Da jeg bare seks måneder etter innmelding møtte på listetoppsamling sammen med listetopper fra hele landet, hadde jeg nok fortsatt formeninger om hvordan MDG'erne var. De formeningene stemte ikke, det var alle slags folk der og alle ble godt tatt imot. Avstanden til toppene var også kort, førsteinntrykket var rett og slett et særdeles inkluderende parti.

Nå har lokallaget foreslått meg inn til nominasjonskomitéen til stortingsvalget i 2021. Jeg har vært i interview, men det har nok et 50-talls andre også. Og selv om jeg har vært med i kort tid, vet jeg at Trøndelag har svært mange bra folk å ta av.

Jeg har lenge uttalt lokalt at jeg vil kjempe for at MDG skal ha ansikter i alle aldre og profiler både i bygd og by. Vi oppfattes ofte som et ungt byparti, til en viss grad er det riktig, men vi må huske at distriktspolitikken er viktig for partiet og at vi har en god distriktspolitikk. Vi prøver også å kommunisere at det er forskjell på virkemidler i forskjellige deler av landet. Vi har mange unge mennesker i partiet, velutdannede er de også. I tillegg har de sterke stemmer. Imidlertid må vi ikke glemme at de som stiftet partiet for over 30 år siden, fortsatt er med og mange av dem er aktive.

På bursdagssykkelturen min tenkte jeg litt på hva jeg kan bidra med. Noen tanker vil jeg ta internt, men jeg ønsker å gjøre kjemperen for en levelig fremtid til et alminnelig menneske. Jeg har ingen elitistiske trekk, jeg har ingen særinteresser som overskygger evnen til å se helhet, Dessuten kan jeg egentlig ingenting skikkelig godt, derfor må jeg støtte meg på kunnskapen til andre. Faktabasert politikk fremfor å basere på følelser er viktig for meg.

Demokratiet er kjernen i tenkesettet mitt. Jeg vet det må endringer til, jeg vet at det haster, men vi vil ikke lykkes uten forankring hos et flertall. Diktaturet er effektivt for gjennomføre endringer, både i Rwanda og på Fillipinene har totalitært styresett gjennomført tiltak for miljøet som ville tatt lang tid om de skulle blitt demokratisk forankret først. Min mening er allikevel at vi må stå sammen om endringene. Totalitære styreformer har såpass mange andre, og negative, sider ved seg at det er uaktuelt for meg å støtte slike.

Som nevnt ovenfor har vi mange gode kandidater i Trøndelag. Folk fra sentrale strøk og folk fra mer perifere, kvinner og menn i alle aldre med variert bakgrunn på alle områder har sagt seg villig til å gjøre en jobb for oss. Og med oss mener jeg også alle dere som ikke har MDG som førstevalg. For vi skal jobbe for dere også i tillegg til alle dem som ikke har noen stemme, de som ennå ikke er født, de som er lenger ned i næringspyramiden enn oss mennesker og alle i hele verden.
Blant alle disse som vurderes til lista ved stortingsvalget er det mange som kan gjøre samme jobben som meg og kanskje bedre enn meg. Under tretimersturen på sykkel, tenkte jeg på mange av dem. Og hvis nominasjonskomitéen ikke har tenkt noenlunde i disse baner, noe jeg egentlig tror de har, skal jeg ta det på nominasjonsmøtet.
Vi, og alle andre partier, trenger en balansert liste. Da trengs det helhetstenkende profiler som er akseptable for det brede lag av velgere, rett og slett helt vanlige folk.

Det trenger ikke å være meg.

søndag 10. mai 2020

Litt om det jeg lærte på skolen, det jeg husker best er om toalettpapir og underbukseskift

Jeg gikk på barneskolen i et annet Norge enn det folk under 50 gjorde. 60-tallets Norge var fortsatt preget av 2.verdenskrig og gjenoppbyggingen. Vi var et relativt fattig land i Europa og visste godt at Sverige for eksempel, lå i forkant av oss. Bare de mest opplyste visste at det kunne ligge store rikdommer kysten vår og ingen kunne forutse at Jens Evensen senere skulle ro i land avtaler som sikret oss denne rikdommen. Men vi så fremover og skolen bar preg av det.

Selv opplevde jeg her i Oppdal å begynne på flunkende ny skole som andreklassing i 1965. At den senere er revet, er en annen historie.
Oppdal hadde forlatt nynorsken igjen. Den ble innført i 1939 og vraket igjen etappevis etter 1954. Siste krets skiftet tilbake til bokmål i 1966.
Dette førte til at skolebøkene var en miks av bokmål og nynorsk, noen fikk historie, andre soge. Et artig fag var geografi som for mange ble landkunne. Vi kunne finne igjen skriblerier etter foreldrene våre i bøkene, bøkene ble brukt til det bare var filler igjen av dem.

Det var en spennende tid med nye ting som måtte læres. Hygiene var ikke selvfølgelig som i dag. Jeg husker godt at ei jente i første klasse fikk beskjed av læreren om å vaske hendene, hun spyttet i nevene og gned litt.

Utedass var like vanlig som vannklosett og derav følger at det var like vanlig å tørke seg med avispapir som med toalettpapir. Alle visste at man ikke skulle tørke seg med avispapir der de kongelige var avbildet. Et møblert hjem var kjennetegnet av at det på utedassen hang bilder av de kongelige som bevis på at de ikke var blitt brukt til tørk.
Ved overgang til vannklosett ble det nødvendig med formålstjenlig toalettpapir.

Nesten tomme hyller 13.mars
 Da måtte skolen trå til med opplæring, nærmest folkeopplysning. De glemte fagene heimkunne og heimstadlære ble viktige på veien mot et moderne og godt liv.

En respektert lærer skulle lære oss å bruke toalettpapir. Problemstillingen var hvor mange ganger det skulle brettes, eller hvor mange lag det skulle være mellom fingrene og det jeg ikke lenger husker hvilket ord læreren brukte. Men alle skjønner nok...


For at vi elever skulle involveres, ble det først kjørt en spørrerunde om hva vi trodde. Da fikk vi også flettet inn litt matematikk, 2, 4, 8, 16. Tror forresten ingen foreslo mer enn tre brettinger, altså 8 lag. Men som dere forstår; tverrfaglighet hadde vi allerede da.
Etter spørrerunden, kom læreren med fasit. Han tok for seg ett lag, to lag og fire lag, ja til og med tre lag ble beskrevet med graden av gjennomslag. Og fasiten var at du først ved fire lag unngikk møkk på fingrene.
Jeg husker jeg lurte fælt på hvordan læreren hadde forberedt timen. For denne kunnskapen sto ikke noe sted i lærebøkene, heller ikke på biblioteket fantes kunnskapen. Ja selv ikke på internett i dag på internett er kunnskapen lett tilgjengelig. Disse tankene gjorde at jeg vurderte læreren litt forskjellig etter denne timen. Snakk om å ofre seg for elevene!

I en annen time skulle mer generell hygiene diskuteres og læres. Det er viktig å huske på at mange elever dusjet for første gang da vi begynte med svømmeopplæring i den nyåpnede svømmehallen i 1968.
Og igjen måtte ovennevnte utmerede lærer trå til.
Samme pedagogikk ble tatt i bruk når vi skulle lære hvor ofte vi skulle skifte underbukse.

Dette var nok noe senere enn da vi lærte å bruke toalettpapir. Under rundspørringen var svarene mer taktiske i forhold til gi et positivt unntrykk. De minst populære elevene skiftet ifølge seg selv, hver dag. Flesteparten gikk for annenhver eller hver tredje dag, noe som senere av læreren ble bekreftet som "riktig" svar.
Men den mest populære jenta, den som alle guttene så for seg som sin fremtidige ektefelle, hun fortalte at det var tilstrekkelig å bytte underbukse én gang i uka. Så det gjorde hun.
Snakk om raskt fall i attråverdighet, hun ble blandt guttene skjøvet langt ned på lista.

I etterpåklokskapens lys, mistenker jeg henne for et særdeles taktisk svar. Nå slapp hun plutselig nærgående gutter som lå minst to år etter henne i utvikling. Hun kunne i fred og ro oppholde seg på hjørnet med utsikt mot ungdomsskolen i friminuttene. For der gikk guttene hun var interessert i. Og vi kunne fryde oss over å ha kunnskap om hvor uhygienisk denne dama var. En kunnskap de tre år eldre guttene ikke hadde.

I ettertid ser jeg at disse timene i heimkunne og heimstadlære var god ballast å ha med seg videre i livet.
For selv om det har gått så forskjellig i livet med mine klassekamerater:

Ingen har fått et dårligere liv på grunn av for få lag toalettpapir eller for få underbukseskift 

onsdag 6. mai 2020

Takk for uforlignelig innsats gjennom nesten 9 år

Det er med en god porsjon vemod jeg skriver dette innlegget. Saken er den at min trofaste MacBook Air er moden for utskifting. Verden går fremover, og tiltross for Covid-19, er jeg også med på ferden.

På slutten av året i 2011 fikk jeg et virus på den siste i en lang rekke bærbare pc'er jeg hadde hatt siden jeg kjøpte min første i 1989. Tidligere hadde jeg måttet bytte på grunn av ny programvare, nye krav til tilkoblinger, nye behov for lagringsplass, ram og prosessorytelse. Dessuten var jeg selv mye mer fremoverlent til nyvinninger, redd for å havne i bakleksa og opptatt av å dra frem en lekker laptop på møter og presentasjoner.

Så fikk jeg løsepengevirus. Alt gikk i lås og en eller annen i cyberspace krevde penger for å låse den opp igjen. Og om jeg ikke betalte ville jeg bli anmeldt for å ha besøkt nettsteder jeg ikke burde foruten å bli hengt ut til offentlig fordømmelse. Dette var det i følge eksperter og politi, som jeg også kontaktet, umulig å bli kvitt. Allerede ved å fortelle dette til andre, ble det fantasert og antydet hvilke nettsteder jeg hadde vært på.

I pur frustrasjon bestilte jeg meg en Mac med oppgradert Ram og nytteprogrammer installert. Allerede den gangen var Mac litt i bakleksa med maskinvaren, men...:

Snakk om kjærlighet ved første møte!

Denne kjærligheten har holdt seg. Mac'n har vært med meg på alle utenlands- og innenlandsreiser. Den har vært brukt i jobb og på fritiden. Aldri har den sviktet.

Jeg har elsket å bare åpne lokket, så var den der. I motsetning til jobbpc'n som jeg først åpner, så går og henter kaffe, deretter snakker litt skit om noen er i nærheten for deretter å kanskje ha flaks med at pc'n ikke driver med noe oppdatering.

💚
Jeg har surfet på nettet, lest aviser og sett filmer både på YouTube og andre steder. Jeg har skrevet blogginnlegg, leserinnlegg, søknader, 287 sider på en ikke fullført roman, laget presentasjoner, redigert bilder og film og lagt kabal. Min gode sjef har av en eller annen grunn vært livende redd for hva som kunne dukke opp når jeg har koblet den til store skjermer med publikum tilstede. Skal jeg være helt ærlig, har jeg innimellom følt på samme redsel...

Men nå er det slutt. Batterilevetiden har gått ned fra 8 timer til 20 min. 8 GB Ram som var bra i 2011, holder ikke lenger. To kjerner i prosessoren sliter med filmredigering og de siste filmene har jeg redigert på telefonen. Opplasting til YouTube tar evigheter. Ladeledninga er oppfliset og det er noen små skrammer i et fabelaktig solid chassis.
Dessuten sliter den litt i dagens situasjon med fjernmøter. Deling av dokumenter for eksempel, er ikke sømløst om jeg har mange faner oppe i google eller safari.

Det jeg vil savne aller mest, er Magsafe-kontakten som forsyner den med strøm. Om jeg har snublet i ledningen, står Mac'n igjen på bordet.

Dessuten blir det lite tilkoblingsmuligheter. Min nåværende har i likehet med de fleste av mine duppeditter en standerd gammeldags USB. Dessuten har den minnekortleser. Det er alt jeg trenger til daglig, men jeg har også en overgang til HDMI.

Nå må jeg i tillegg til å orientere meg i markedet for selve maskinen, Pro eller Air, finne en passende dongle.

Eller en USB-C HUB...

Intet av dette vil erstatte Arnes MacBook Air fullt ut. Men må man, så må man...