søndag 27. mai 2018

Rando eller snøscooter? Tvilen har tatt meg.

Noen ganger er det på høy tid å si fra. Og denne gangen er jeg omtrent den første til å ta tak i noe som holder på å gå over alle støvelskaft.

Jeg kryper imidlertid til korset også. Min kamp mot å betegne topptur på ski med det franske ordet randonneé er tapt. Nå heter det ikke engang skitur lenger, det heter randotur. Har man gått en skitur man for 20 år siden gikk på langrennski, med skibestigningsski, har man vært på randotur. Ok, jeg gir meg, det heter fra nå av rando også i mitt hode.

Utstyret har blitt veldig bra, og jeg priser det og er glad i mine randoski, både de lette og de brede, tunge. Etter å ha gått på og kjørt på og eid treski, ski med skrukanter, natoplank, glassfiberski, telemarkski, fjellski, skøyteski, carvingski, ski med rocker, utforski og en del andre typer ski, er jeg klar på at skal jeg på skitur har jeg mest lyst på en randotur.

Men nå har det blitt alt for mange av oss. Og mange drar det langt.
I vinter har det vært fine forhold og til tross for vedvarende høy snøskredfare, liten ulykke. Folk har lært å ta i mot råd og varsler. Det er bra. For mange har imidlertid randoturene nærmet seg tvangstanker. De må gå på tur i alle ledige stunder.

En 12-åring satte meg på disse tankene i uka som gikk. Han kunne fortelle at foreldrene neppe var hjemme når han kom hjem. Fra litt før påske hadde han vært hos bestemor hver helg. Foreldrene satte seg i bilen klokka 5 hver lørdag og søndag morgen for å kjøre fra sentralt i Trøndelag og til Nord-Vestlandet for å gå på randotur. Var han heldig, traff han dem et par timer lørdag kveld. Han likte ikke livsførselen til foreldrene. Og når jeg sjekket moras Instagram forsto jeg enda mer. Endeløse bilder av blide, entusiastiske og brune mennesker på spisse topper med hvit snø.

Det er så mye folk i disse områden, at fjellet på ettermiddagen er oppkjørt som et alpinanlegg. Heldigvis er ikke de mest attraktive områdene særlig sårbare i forhold til fauna og flora. Men de blir forsøplet. For mange av disse entusiastene er minimalt opptatt av klima og miljø. De er som svært mange av oss, mest opptatt av øyeblikkets nytelse og anerkjennelsen de for i sosiale medier. Og jeg priser meg lykkelig over det skjerpede vernet av Dovrefjell. Med anledning til å kjøre bil mot Snøheim, ville det blitt parkeringsproblemer. Og med sykkelforbudet frem til 1.juni, ble Snøhettaturen bar for noen få. Bra!
Drømmen for meg; fin snø, fint vær, passe bratt og alene i fjellet. Foto:Valldal naturopplevingar

For rando er like skadelig, om ikke mer, for klima og miljø som motorisert ferdsel i utmark ville vært.  Mye av utstyret er produsert med basis i olje, de forårsaker store utslipp med bilkjøringen som kan nærme seg 500 km. Hver vei.

Nå er ikke randoentusiastene de som står fremst når vern, klima og miljø diskuteres. De er ressusrsterke, livsnytende egoister midtveis i livet. Men de opphøyer sin egen aktivitet som mer verd enn andres. Tydeligst kom dette til uttrykk da det ble kjent at en del kommuner får anledning til å åpne for såkalt cat-skiing. Da kan publikum henge bak et kjøretøy, som regel en tråkkemaskin, videre oppover og imnover i fjellet fra der skiheisen stopper.

Enkelte toppturentusiaster hevet stemmen. "Earn your turns" og andre floskler ble tatt i bruk for at ikke turen de selv går opp, skal bli lett tilgjengelig for dem som foretrekker å spare kreftene til nedoverturen. Det er liksom mer høyverdig å slite seg opp selv.
Forholdet er jo at dette bidrar til å kanalisere ferdsel. Noe som med dagens masseinvasjon av fjellet er påkrevet. Og denne ferdselen blir kanalisert til områder som tåler belastningen. For slike områder finnes.

Kanskje er det på tide å åpne noen slike områder for snøscooter også? For selv om jeg er prinsipielt imot, ser jeg at scooteren ikke setter større spor etter seg enn randoskiløperen.  Det finnes helt sikkert områder som kan ta imot scooterfolket. Områder der det ikke bare blir en led, men fri ferdsel.

Det blir sikkert ramaskrik fra en del av oss skientusiaster, men hvis vi fordeler oss litt utover, kan det gå bra. Kanskje går til og med noen randoentusiaster over til snøscooter? En ting tror jeg sikkert, scooter er mer familievennlig og inkluderende.

For nå oppleves det altså vanskelig for barna når foreldrene driver en aktivitet de ikke kan være med på. Og det oppleves ekskluderende for veldig mange med denne randobølgen. Fysisk er det ikke for alle, og det er det absolutt ikke økonomisk.
Og prestasjonskulturen gjør at slike som meg som helst vil ta oss skiene nærmest mulig hjemme og litt utpå dagen, føler at vi kommer til kort. Det er ikke sosialt akseptert å være motstander av å kjøre bil 4 timer før turen, og 4 timer etter. Og aller helst skal du stå opp midt på natta.
Jeg holdt nesten på å snu da jeg i vinter skulle gå en populær og lett tur i nærområdet. En sånn totimeroppogettkvarterned-tur. En av de  turene som i "gamle" dager var en dagstur, men som nå blir gått etter arbeidstid.
Da jeg drev og tok på meg utstyret i 10-tida på formiddagen, kom en ung dame susende ned på parkeringsplassen. Hun hadde allerede vært på toppen. Legg merke til at da hadde hun i manges øyne vært sent ute når hun startet i 8-tida.
Parkeringsplassene ved populære topper i mai, fylles opp i sekstida av folk som bor minst en times kjøring unna. Folk som har satt bort ungene kvelden før, og kjørt hjemmefra midt på natta. Greit nok for en gangs skyld, men jeg vet om folk som gjør det hver helg.

Hvor er det blitt av skiløperne fra gamle dager? De som sjelden var å se før 12. De som hygget seg med øl og vin, ja kanskje til og med litt "gress" og ei stripe kvelden før? Som hørte på "Grateful dead" og sovnet fra formiddagen? Som ikke så annen grunn til å stå opp tidlig enn at du kunne ferdes tryggere i skredterreng?
Nå er ikke dette så nytt. Jeg husker følelsen av mindreverd da jeg i Chamonix for 35 år siden gikk hjem fra fest klokka 7 på morgenen og møtte de som var på tur ut på ski...

Men nå har det blitt så fordømt mange! Jeg kjenner bare et par stykker som venter til utpå dagen. Da har de fjellet og toppen for seg selv, må leve med at nedkjøringen er oppkjørt, men kan nyte godt av at det kanskje har frosset på når de skal kjøre ut den lange anmarsjen.

Jeg er generelt lei alle som hever sin aktivitet og holdninger over andres. Det er ikke de mer ekstreme jeg er etter her. Men den jevne entusiasten som har utviklet en kultur der de selv mener seg litt bedre enn oss andre. Dere må gjerne stå opp enda tidligere enn dere gjør, men la det være akseptabelt å ligge litt ekstra lørdag og søndag,

La det også være akseptabelt å ville henge bak tråkkemaskina, la det være greit å ha lyst til å kjøre snøscooter. La det være greit å være mindre svett også.

Verdens hyggeligste og mest kunnskapsrike sportsforretning, VPG på Oppdal, har laget et klistermerke med ett humoristisk motto som ble unnfanget under en lokal debatt.


Ikke ta det for bokstavelig.




mandag 21. mai 2018

Skal vi "uppe gamet" vårt?

I mai har jeg tenkt mer enn jeg har skrevet. Min ene faste leser er helt klar på at jeg burde tenke mindre, i tillegg syns denne leseren at jeg heller ikke burde ytret mange av de tingene jeg har skrevet. Men tanker er vanskelige å styre, dessuten blir tankene mine formet av påvirkning fra andre som tenker og skriver ned sine tanker. Og jeg prøver å lese innlegg fra dem jeg vanligvis er uenig med. Særlig når jeg vet at vedkommende diskuterer sak og ikke person.
Dette gapet må vi tette.

Derfor leste jeg med interesse debattinnlegget til Egil Ulateig i Gudbrandsdølen Dagningen der han tok et oppgjør med de holdningene som høres best i bygdene lengst nord i Gudbrandsdalen. Det er jeg som skriver høres best, rett og slett fordi jeg ikke tror dette er holdningene til flertallet i disse bygdene. Men det er de som høres, det er de som blir spredd på nettet ispedd brunt grums, faktafornektelse og selvmedlidenhet.

De holder på å koke en blandingsgraut av rovdyrhat, metooforakt, klimaskepsis med tilknyttende forskerfobi, selvsagt rasisme, hos noen spisset med antisemittisme («Det var synd at ikke Hitler …), og til og med forakt for tidens mest ufarlige trussel, Arbeiderpartiet. (Sitat fra Ulateig)

Jeg kunne for egen del tilføyd noe om at vi vet bedre enn alle andre hvordan nasjonalparker skal forvaltes. Og det med bakgrunn i at far, bestefar, oldefar og så mange tipp du orker har forvaltet fjellet så fantastisk bra tidligere. Rart de ikke driver gården uten mekaniske hjelpemidler... Men neida, dette fjellet som forfedrene har forvaltet så bra at jeg under steiner finner søppel etter dem, vil de nå renske for rovdyr og kjøre snøscooter i. Mens de ikke forstår forskjellen på klima og miljø.

Omtrent på samme tid leste jeg et intervju på NRK sine nettsider med en ulvetilhenger bosatt på Rena. Han fortalte om trusler og en generelt utrivelig hverdag: – Jeg får høre hvilken idiot og tosk jeg er på butikken, sier han.

Hauge mener at flertallet i hjembygda Åmot er for ulv, men at de ikke tør å si det.
– Det er et taust flertall. Det er en fryktkultur hvor folk ikke tørr si hva de mener, sier han.(Kopi fra intervjuet)

I mindre målestokk har jeg opplevd lignende. Når du bor på bygda i utkanten av Norge er det ikke enkelt å stå frem som tilhenger av rovdyr i norsk natur, tilhenger av omfattende vernebestemmelser i nasjonalparkene, å være enig i at pelsdyrnæringen skal avvikles, å være motstander av motorisert ferdsel i utmark, å være skeptisk til at store arealer bygges ned av fritidsbebyggelse, å tro på menneskeskapte klimaforandringer, å ville være et vennligsinnet menneske i møte med andre kulturer, å ha tro på de endringer i bilbruken Lan Marie tvinger frem i Oslo og så videre.

Jeg har på sosiale medier blitt bedt om å ikke vise meg i Dovre igjen, ei dame på Lesja syntes det var synd at ytringsfriheten ga så stakkarslige og dumme karer som meg rett til å ytre seg i det hele tatt. 

Men i likhet med ulvetilhengeren i Åmot har jeg erfart at flertallet ikke har disse gammeldagse holdningene. Til og med sauebønder innser at rovdyr er en del av naturen og hører til der, pelsdyroppdrettere erkjenner at næringen har utfordringer, bygdafolk generelt er opptatt av klima og miljø, de ønsker fremmede velkommen med smil og varme og de vil bruke naturen med varsomhet. 

De er imidlertid tilbakeholdne med å ytre seg i det offentlige rom. Belastningen blir slik at de unngår det. Ofte får jeg meldinger på Messenger fra folk som er enige med meg, men de vil ikke ytre det offentlig.
Det medfører også at lokalpolitikerene ofte er uenige med moderpartiene. På Oppdal arbeider lokalpolitikere fra Venstre for å beholde pelsdyrnæringen, mens MDG lokalt ønsker mindre rovdyr i norsk natur. Eller listetoppen for Frp i Dovre som prøvde å forklare at han ikke syntes sitt eget partis politikk passet i Dovre. Og en av de få lokalpolitikerne fra Venstre i Lesja ønsket å etablere snøscooterleder for fornøyelseskjøring i Lesja, men ikke i resten av landet.

Derfor sprer det seg et inntrykk av at dette "rustikke, fordomsfulle anti-intellektuelle lumpeprolitariatet" som Ulateig benevner dem som, er det som befolker landsbygda. Mine venner i byene har nevnt dette for meg, at de urbane tror vi rurale er slik. Jeg må da påpeke at det slett ikke er slik, men jeg er heller ikke taus om at jeg ikke hadde ytret meg på samme måte om jeg hadde familie og barn. Jeg skal alltids selv stå for mine meninger, men jeg ville ikke kunnet kreve at familien skulle møte reaksjonen mine meninger.

I de kommunene jeg kjenner aller mest, er det en utfordring som er større enn alle andre. Vi er i ferd med å avfolkes. Dette er en selvforsterkende trend. Befolkningen blir eldre, det blir mindre unge til å gå på skolen, færre lærere og mindre etterspørsel etter alt annet enn pleie og omsorg. Fortsetter dette, går folketallet uvilkårlig mot null i enkelte kommuner.

Dessuten er sammensettingen av befolkningen ikke bare aldersskjev, men også på fordelingen av kjønn. I Dovre var det 1.januar 2018 ifølge SSB 247 menn i alderen 20-34 år, mens det var bare 180 kvinner.  Selv om noen av disse 180 kvinnene får barn med mer enn én, blir det fortsatt et solid overskudd av menn. Tendensen er tilsvarende i Lesja, men det på nordsiden av Dovrefjell på grunn av fylkessammenslåinga ikke er tilgjengelige data fra SSB i skrivende stund. Men jeg regner med tendensen er den samme. Mange menn i den mest produktive alderen, er enslige.

Vi i bygdene drømmer om flere innbyggere. Ordføreren i Oppdal hadde for 25 år siden en visjon om 10 000 innbyggere. Nå har vi i mange år ligget like under 7 000, men aldri passert. Det blir nok bløtkake på kommunehuset hvis dette tallet nås.
I bygdene rundt går det sakte men sikkert nedover. Uten somaliere, eritreere og polakker, ville det sett helsvart ut.
De vi drmmer om å få til bygdene, er denne "eliten" vi rakker ned på. Høyt utdannede, urbane og selvgående unge mennesker. At de tror på vitenskap, demokrati og endringer i samfunnet, får vi ta på kjøpet og plukke av dem når de lommer. Eller...

Kanskje må vi gjøre som en av deltagerne i NM i Freeski på Dombås skrev på sosiale medier:

 - Dombåsbefolkningen burde uppe gamet sitt litt. 

Jeg forsto det ikke helt, urbane vendinger i språket henger jeg litt etter på. Men etter å ha tenkt meg om, ser jeg tanken til denne moderne, urbane og sikkert hippe idrettsutøveren. Vi fremstår som bakstreverske, fordømmende og uvennlige.
Det gir liten lyst til å bli en av oss.

Jeg tror vi må tørre å vise at vi ikke er slik. For vi er ikke det. Vi tør bare ikke vise det. Jeg tør garantere at jeg etter dette innlegget får støtte på SMS og Messenger. Mens det blir lite støtte i kommentarfeltet. Det burde det vært, for skal vi få de innbyggerne vi drømmer om til å komme hit, de innbyggerne som ikke har tilknytning til bygdene, de innbyggerne som kan få oss fremover, ja da må vi ikke skremme dem med inntrykket de får av oss i mange kanaler.


Selv skal jeg etter å ha publisert dette, bestille meg T-skjorte. Den skal jeg gå med i det offentlige rom. Og jeg skal fortsette å være en stemme for verdier og meninger som finnes i stort antall her på bygda også, men som ikke høres i nevneverdig grad.

Håper de har riktig størrelse.











.

onsdag 16. mai 2018

Gratulerer med dagen i morgen.

Husk at det er grunnloven vi feirer 17.mai


Håkenstadvisa

Gir du en Betler en stykke brød,
da er det ofte med Spott besudlet.
Du ønsker gjerne at han var død,
og rent utfeid han var av Landet.
Nei, før de Hunde
et Stykke unde,
enn over Trængende dig miskunde
din Mammonist!

Du knuger gjerne den Ringe ned,
din Magt du bruger til eget beste.
All Hjærteløshed i Hjelpens Sted
du ønsket sikkert med Frud at feste.
Med falske Vegter
og store Indtekter
med Bedrageri du dig bemægter
av Armodsgods.

Dine Børn du lærer den samme Kunst,
i Gudsfrygt du dem ei oppdrage
Guds Ord Og Lærdom er slett omsnutt,
i Banden, Sværgen de må tiltage.
Bedrag og Rænker
som du optenker
det er den Arvelodd du dem skjenker,
det vises godt!

Når du engang udav Verden går,
og Sjælen skal udav Kroppen fare.
Da Satan færdig ved Døren står,
skal bringe dig ind i Helvetes Skare.
Hvor du skal lide 
all Ve og Kvide,
de sorte Djevle dit Kjød skal slide
på bjørnevis!

Gud, giv de Fattige daglige Brød,
og lad ham ikke for Ophold sukke.
Og så omsider en salig Død,
og Ærens Rige for ham oplukke.


Denne visa ble skrevet om bonden som var symbolet på den norske bonden for Henrik Wergeland. Ole Haagenstad satt flere perioder på Stortinget. Denne bonden i Vågå fikk bygd vei over Slådalen til Lesja og over Vågåruste til Sel. Han så bare den norske selveiende bonde som verdifull, alle andre betød ingenting. 
Husmennene hans svolt ihjel mens han hadde store matlager på stabburet. 
På tinget satt han i nærmere 30 år, alltid i bygdebunad og han var nøye på å bruke dialekta. 

Et slikt pompøst rasshøl kunne fort kommet seg opp og frem i dag også.

Det vites ikke om den godeste Henrik rakk å finne nytt symbol på det norske, men husk at det vi tror er det norske ikke alltid er noe å slå seg på brystet for.

Gratulerer med dagen i morgen!