lørdag 11. november 2017

Seminar? Symposium? Nei, dette er kurs.

Når vi skal møtes for å lære mer, er det mange som i forfengelighet benevner det som at de skal på seminar eller symposium eller noe annet fint. Da blottlegger arrangør og deltakere sin manglende dannelse for oss som har et minimum av allmennkunnskap. At seminar er en religiøs utdanningsinstitusjon er det få som vet, og at symposium er et drikkegilde for menn, er enda mindre kjent.

Men ikke for den gjengen dannede mennesker som hvert år møtes for øke allmennkunnskapen på høstkurs i Norsk leirskoleforening. Å være leirskolelærer er gjevt. I det militære var det i min tid aller gjevest å være rittmester, vi var 150 i landet. Leirskolelærere er vi enda færre av. Men på kurs fyller vi på med eiere, rektorer, brukere og andre ansatte ved leirskoler slik at vi får en unik forsamling mennesker med stor dedikasjon for det de driver med.

Vi kunne kalt det seminar, for selv om religion ikke er noe stort tema, er vi slett ikke verdslige. Vi danser ikke rundt gullkalven, vi hegner heller til naturen. Men deler av kurset foregikk i kapellet.
Vi kunne også kalt det symposium. Eller kanskje kveldssymposium. Men det hadde blitt feil det også. I de forsiktige drikkegildene våre er det full likestilling mellom kjønnene.

Så det blir kurs. Det vet de fleste hva er. Og vi driver med allmennkunnskap. Noe som gir oss den vanskelig målbare egenskapen dannelse. Ikke i den forfinede, poserende, forfengelige utgaven vi kan finne innen deler av samfunnet, men den virkelige dannelsen skapt av høy allmennkunnskap.
Her lå tre av oss. Legg merke til nattbordet, leselampa og klesskapet. 

For mange er kurs en anledning til å bo på flotte hoteller. Men ikke for oss. For mange av oss var det ikke engang det som kan kalles nøktern standard. Ingen annen yrkesgruppe ville tatt dette med godt humør. Men vi som lå på flatseng på rekke og rad langs veggen, sov godt. Faktisk i overkant godt.

Maten varierte fra pølse med brød til storveies lokalmat. Kjøttsuppe med grøt har for eksempel jeg aldri vært i kontakt med før. Men godt var det. Og jeg tviler på at noen gikk ned i vekt, tiltross for fjelltur og gruvetur.

Hvert år besøker vi nye områder av landet og blir kjent der. I år var Knaben sin tur. Knaben i Kvinesdal, bygget rundt utvinning av molybden. Molybden som var ukjent for mange, selv om det er av de vanligste grunnstoffer. Dessuten fikk vi innblikk i hvordan gruvesamfunn bygges raskt opp og legges enda raskere ned. Og hvilken virkning dette har for stedet og kommunen.


Vi lærte om smelteverk. Og så hvordan et fransk industrikonsern frakter råvarer fra Afrika til Norge for foredling, og deretter ut i verden igjen for salg på verdensmarkedet. Og klarer nesten å overbevise meg om at dette er en klimavennlig måte å gjøre det på. Og overbeviser meg om at norsk måte å drive slikt på, med fulle ISO-sertifiseringer og fokus på HMS kan konkurrere med utlandet.


Og vi lærte av hverandre. Gjennom både styrte og spontane erfaringsutvekslinger lærte vi nyttige og unyttige ferdigheter og kunnskap av hverandre. Hvor mange oppdalinger har for eksempel kunnskaper om nye regler for sertifisering av båter?
Og noen prøvde å døgne. Uten helt å lykkes denne gangen. Men det var ikke langt fra.
Her studeres karaokemenyen
Folkene på kurset er ikke A4. Det er ikke mange urbane her, latte var ikke nevnt.  Men mange liker allikevel ulv. Materielle ting ser ikke ut til å ha høy prioritet. Og når det er 20 minutter mellom siste time og transport til festmiddag, prioriteres litt tullprat og en skarp en høyere enn dusjing og klesskift. Uniformen er godt brukte turklær. Festen kvelden før festmiddagen lignet dunjakkedisco'n på Turtagrø. Men musikken var karaoke, underholdningen ikke spesielt god standup.
Folkene er i alle aldre, nesten. De yngste er i 20-årene, de eldste har passert 70. Noen synger, noen er møteplagere som ber om ordet for å si det samme som forrige taler, noen snorker, noen er stille av seg mens andre bare har utestemme. Og opptil flere er bedrevitere, ja vi har faktisk Bedreviternes bedreviter blant oss.

Alle disse fabelaktige menneskene er samlet i en forening, Norsk leirskoleforening. Dette er ingen fagforening, men en forening som arbeider for at leirskole med høy kvalitet skal være tilgjengelig for alle elever i norsk grunnskole.
Og da må vi ha landsmøte. Og der lage handlingsplaner, godkjenne regnskap og budsjett og velge dem som skal fronte saken gjennom å være i styret. En særdeles viktig oppgave i en virkelighet der nåværende regjering i sin uvitenhet, nesten fjernet leirskole med et pennestrøk.
Og dette styret skal velges i en forsamling mennesker av så høy kvalitet at det er vanskelig å velge.
Det klarte vi også denne gangen, takket være en fantastisk jobb av valgkomitéen.
Og da ny valgkomité skulle velges, ble undertegnede valgt med akklamasjon. Jeg har altså verdens viktigste og vanskeligste jobb.


For leirskole er viktig. På kurset fikk jeg til og med repetert derivasjon. Og slik er det når ungene er på leirskole også. Kunnskap får praktisk anvendelse, andre ferdigheter enn de man øver i vanlig skole blir synlige. Og i vår måloppnåelsesstyrte verden blir slikt viktig. Selv om det vi oppnår ikke er målbart.


Jeg vet at jeg i dag er et mer enn dannet menneske enn jeg var forrige lørdag.




onsdag 1. november 2017

Krenket på det groveste av Folkehelseinstituttet.

Det har nærmest gått inflasjon i å føle seg krenket. Den siste store krenkelsesdebatten skyldtes Siv Jensens valg av kostyme til et karneval eller kostymeparty. En debatt jeg aldri helt forsto. Vi har jo ofte kledd oss ut, og indianer har det vært populært å være i slike lag. Og klesdrakter til andre urbefolkninger brukes også. Hadde jeg vært same, hadde jeg sikkert vært krenket av Otto Jespersens samiske versjon av TV-programmet "Hver gang vi møtes". Og hadde jeg vært finnmarking ville jeg blitt krenket av TV-serien "Monster". Sistnevnte eksempel med adskillig større rett enn både indianere og samer.
Blir samer krenket av dette? Ikke det jeg har hørt

Dessuten har vi nå omtrent utryddet bruken av ordet neger. Neger som var det eneste ordet jeg kunne for å beskrive en person med mørk hudfargem, og som jeg aldri la noe negativt i. Litt verre var det å kalle en neger en svarting, slik Vebjørn Rodal i sin tid benevnte Kipketer. Imidlertid la ikke vår olympiske mester noe krenkende i bruken av svarting, selv om jeg forstår at det kunne virke krenkende på spjælingen fra Danmark med mørk hudfarge.

Men lista ville blitt lang om jeg skulle listet opp alle tilfeller der det som ble oppfattet krenkende, slett ikke var ment slik. Dette handler i dag om meg. Jeg har blitt krenket på det groveste i riksdekkende media. Først i Dagsnytt kl 1600 da jeg satte meg i bilen for å reise fra jobb. Deretter da jeg kom hjem kl 1700, i programmet "Her og nå", begge på NRK P1, som er kanalen for den som vil høre nyheter og seriøse innslag forøvrig. Og nå i skrivende stund skal krenkelsen gjentas i selveste Dagsrevyen!

De lokalkjente vil kanskje bemerke at jeg har kjørt for fort. Og det er helt korrekt. Krenket, sint, fornærmet, stigmatisert og med selvfølelses på bunnivå justerte jeg cruise-kontrollen 5 km/t opp. Så i stedet for mine vanlige 78km/t var jeg antagelig oppe i 83 km/t i sinne og frustrasjon. Men bra jeg fikk den timen i 83km/t, da fikk jeg bort det umiddelbare sinnet som ville ført til at dette innlegget hadde vært overøst med bannskap og stygge ord.

Trist, lei seg og sint. Og ikke minst krenket

En eller annen førsteamenuensis ved navn Kolshagen, presterte å uttale at slike som meg var AKTIVT VALGT BORT! Smak på uttrykket, AKTIVT VALGT BORT! Vi var altså ikke bare valgt bort, vi var aktivt valgt bort.
Av hvem? Jo, av damene. Aktivt valgt bort av damene.

Fra menneskehetens spede begynnelse har vi utviklet oss gjennom utvalg. De peneste, mest intelligente og mektigste har parret seg med hverandre. På denne måten har vi sakte, men sikkert utviklet oss.

Nå er det definert som et samfunnsproblem at 1 av 6 kvinner og 1 av 4 menn er barnløse ved 45-års alderen. Antallet øker, og mest hos menn.
Mens menn som Kolshagen, førsteamenuensis og greier, ifølge ham selv blir aktivt valgt, ikke bare en gang, men flere ganger, blir slike som meg aktivt valgt bort. Slike som meg er menn på landsbygda med lav inntekt og lav utdannelse.

Uten å nevne andre årsaker enn dametekke, men rett og slett ved skryte av sitt eget dametekke og nedsable slike som meg, klarte denne, ikke bare amanuensis, men førsteamanuensis må vite, å krenke meg på det groveste. Og skryte uhemmet av sine egne muligheter for å få flere kull med barn. For mine, dine og våre barn var visstnok det mest sexy som fantes.

Og jeg er tilhenger av å tro på fakta. Kolshagen jobber på Folkehelseinstitittet, senter for fruktbarhet og helse. Så da er det troverdig, selv om jeg var fristet til å skylde på "fake news". Dessuten bekrefter det egne observasjoner av at damer etter samlivsbrudd søker seg mot gifte eller skilte menn.

Så jeg ble krenket, såret, sint, lei meg og mistet både selvtillit og selvfølelse av å høre på denne Kolshagen. Men jeg prøvde å jobbe med meg selv, og klarte nesten å komme meg opp igjen før Dagsrevyen. Men da Kolshagen viste seg på skjermen, kom den avgjørende nedturen.

Denne, i egne øyne, Guds gave til kvinnene, var en tørrpinne av kar på mellom 40 og 50, pløsete i ansiktet, null atletisk kroppsbygning, snarere undersetsig og med skulderlangt ustelt hår. Og iført en dressjakke det var umulig å se om den var grå eller brun, det jeg ofte kaller lærerbrun. Og han eksisterer ikke på Google.

Særlig bedre for meg ble det ikke da Hareide la frem sitt forslag til statsbudsjett, der familiene ble tilgodesett med 2 000 000 000 kroner ekstra...

Hvis det er slik at dere kvinner virkelig foretrekker typer som Kolshagen fremfor slike som meg, er jeg lei meg for at jeg ikke er homofil.

Ingen mann kan nemlig ha så dårlig smak. Eller har kanskje førsteamanuensisen en helt elendig selvinnsikt og et voldsomt oppblåst ego?

Jeg ble i alle fall dypt krenket og føler meg kraftig stigmatisert.

.

tirsdag 10. oktober 2017

Jeg er innerst inne en innvandringsmotstander.

Aller helst hadde jeg sett at vi som var her i Norge på den tiden jeg ble født, kunne vært grunnlaget for en passelig kristen, passelig veloppdratt og sånn passelig homogen befolkning. Verden skulle vært slik at vi kunne levd med minst den levestandarden vi har i dag, uten at vi måtte ha tatt alle mulige hensyn til verden rundt oss.

Det vi mangler selv for å opprettholde vår måte å leve på, burde vært lett tilgjengelig fra verden utenfor til en billig penge, og våre varer burde omverdenen være villig til å betale dyrt for.

Og skulle vi fått behov for å se negre, muhammedanere og andre som ikke var på en prikk lik oss selv, eller fått behov for å oppleve annen kultur enn nasjonalromantikk, kunne vi reist utenlands for å oppleve det. Naturligvis måtte vi da ha blitt mottatt med respekt der vi kom.

4 millioner nordmenn kunne levd i et paradis. En ønskedrøm rett og slett. Men verden fungerer naturligvis ikke slik. Eller kanskje det er mulig?

En anseelig mengde nordmenn tror det. Og de aller fleste mennesker i verden ville helst vært sammen med folk av egen kultur og væremåte på et sted der de kunne levd et greit liv. Men verden forandrer seg og har alltid gjort det. Og vi må løse det som kommer.


Rammevilkårene våre har forandret seg mye siden vi som et veidefolk vandret ut av Kongo og etterhvert havnet i Levanten, området som i dag er Midt-Østen, for 120 tusen år siden. Men vi er fortsatt i bunn og grunn tilpasset livet slik det var den gangen. Vi er opportunister og egoister som setter ideelle hensyn til side.

På et eller annet tidspunkt i historien, kanskje i forbindelse med at vi ble jordbrukere, fant vi det nødvendig med bredere samarbeid enn tidligere. En ser kanskje for seg at ulik kompetanse kunne brukes til felles nytte. Dessuten ble vi knyttet til ett sted, vi fulgte ikke etter maten, men dyrket jorden og holdt husdyr. Mindre risiko, men stort sett mer arbeid ble resultatet. Og begrepet eiendomsrett til jord oppsto. Nødvendigheten av å verne om ikke bare sitt liv, men også eiendom, ble etterhvert sentral. Så dannet vi forbund med flere, og etterhvert ble nasjonene bygd.

Og vi vernet om først oss selv, så familen, flokken, stammen, og etterhvert nasjonen. Vi sloss også oss imellom, og kampen om kontroll over ressursene var det vi sloss om. Religion kunne være den mest åpenbare arsaken til ufreden, men dypest sett var det en kamp om ressursene.

Etterhvert gikk nasjonene sammen i allianser, noen skjøre, andre solide, eller robuste som det gjerne heter nå. Vi har utviklet oss hele tiden, og humanismen har stått sterkere og sterkere, vi bryr oss om hverandre. Til en viss grad. Svært mange, de aller fleste, er svært uvillige til å redusere egen kontroll over ressurser de mener er deres. Vi har vært, og er fortsatt, ikke villige til å dele.

Og vi vil ikke se dem vi må dele med. Vi vil ikke se dem i Norge.

Løsningen på verdens problemer er ikke lett å finne. Undertegnede har strengt tatt ingen formening om det. Realistisk sett tror jeg ikke drømmen beskrevet i innledningen er mulig. Derfor vil jeg heller ikke stå på det som et krav. Vi må ta vår del av verdens problemer.

Og jeg tror vi bare har sett starten. I fremtiden vil krig og etterhvert klimaendringer drive et voldsomt antall mennesker på flukt.

Vi kan ikke skyte dem som kommer, slik vi gjorde i tidligere tider. De som kommer må bli tatt imot med respekt og verdighet. Og jeg tror ikke vi kan kreve at de er norske i det øyeblikk de står på norsk jord. Nordmenn som har forlatt Norge har vist oss hvordan det er å bosette seg i andre land. I USA er det nordmenn som er mer norske, som har flere tradisjoner og vaner som vi forbinder med Norge, enn hva storparten av oss som ble værende har i dag. Og ikke alle nordmenn integrerte seg i særlig grad. Noen ble til og med værende i parallellsamfunn som i Ørkenen Sur i New York.

Norsk parallellsamfunn i New York, Ørkenen Sur

I Ørkenen Sur levde nordmenn som trengte hjelp med sine liv. Denne hjelpen fikk de ikke fra Norge(mange var akterutseilte norske statsborgere) og ikke fra USA.

Men USA kom opp med en plan, Marshallplanen. Fra 1947 til 1951 gjennomførte USA en plan for å gjøre Europa levelig igjen etter 2.verdenskrig. Og det hjalp. Bare noen få, undertegnede var av dem, utvandret i troen på bedre i liv på andre siden av Atlanteren. Og mange av oss kom tilbake.

Aha... Jeg vil ha hjelp i nærområdene? Naturligvis vil jeg det. Og ikke bare nødhjelp, men en ordentlig plan for å gjøre områdene levelige. Og en plan for å hindre nye områder i å bli ubeboelige. Jeg er motstander av dagens plan som stort sett ser ut til ha som mål å skremme folk fra å komme hit. Det er direkte trist at Norge lager tegneserier for å fortelle hvor vanskelig livet er som utlending i Norge. Folk vil fortsette å komme, de fleste rett og slett fordi det er umulig å leve videre der de er. At noen er opportunister, må vi nok dessverre regne med. 

Nå eksisterer det ikke noen helhetlig plan for å styrke utsatte områder. Derfor vil det fortsette å komme mennesker i en grad vi må tilbake til innvandringen etter istiden for å finne maken til. Og i et antall vi aldri tidligere har sett. 

Heldigvis er alle de mange hundre asylsøkere og flyktninger jeg har arbeidet med, skikkelige mennesker. Med to unntak. De fleste av dem er veldig forskjellig fra meg, naturlig nok. Men jeg har ingen problemer med å forholde meg til dem.

Jeg konkluderer derfor med at også innvandringen er noe som går greit i min tid. Og kanskje at det akkurat for meg er best å fortsette arbeidet med å skremme folk fra å komme hit. Akkurat som det for meg er best å utnytte oljeforekomstene maksimalt før de blir verdiløse. Og mye annen politikk som ser ut til å ha som mål at akkurat jeg skal få et godt liv. 

Av en eller annen grunn har jeg med alderen blitt mindre egoistisk. Derfor etterlyser jeg en plan og en politikk som sikrer dine, jeg har ingen, etterkommere et godt liv. 
Tidligere delte vi folk i de som arbeidet, de som kriget og de som ba. Jeg har vært i de to førstnevnte klasser uten at det hjalp, kanskje må jeg gå inn i sistnevnte klasse?

For lykkes vi ikke med å håndtere innvandring og utvandring, blir det stygt.