tirsdag 31. desember 2013

Takk for det gamle, selv om jeg har stagnert ytterligere

Jeg ser i media og på sosiale medier at det store akkurat i disse siste dagene av 2013 er å oppsummere året som gikk. Det skulle jeg også gjerne gjort. Derfor grep jeg sjansen når Facebook tilbød seg å oppsummere de største øyeblikkene for meg. Men det var ikke rare greiene. Stagnasjon er vel det ordet som oppsummerer 2013 best. Ingen store oppturer, ingen store nedturer. Faktisk var mitt møte med Barbie fremhevet som et av mine største øyeblikk i 2013. Det forteller ganske mye.


Noen har latt seg opprøre og irritere over enkelte påstander fra min side. Det er bra, for da er jeg iallfall ikke en helt likegyldig person for andre. Å engasjere andre, både meningsfeller og motstandere setter jeg stor pris på. Og gjennom sosiale medier er muligheten så enormt mye større enn den gangen leserinnlegg i den lokale avisa, der du risikerte å bli refusert, var eneste alternativ. Nå kan jeg skrive akkurat det jeg vil, noen blir glade og svært mange mindre glade. Og jeg vil fortsette å glede noen og provosere mange.

Hva gleder jeg meg mest til i 2014? Det er uten tvil til at krembollene igjen kommer for salg om få dager. Det er en av de største fordelene ved å bo på Oppdal. Og de selges bare i en begrenset periode. For bakerne på Oppdal tar folkehelsa på alvor. Derfor kan jeg også berolige med at kroppsvekta mi også har stagnert.


Hva 2014 skal brukes til, har jeg enda ikke bestemt meg for. Har et lite forsett om ikke å stagnere ytterligere. Og når jeg tenker over det, er vel det knapt mulig.

Jeg vil benytte denne siste dagen i 2013 til å takke alle. Alle jeg har hatt kontakt med har i større eller mindre grad bidratt til at livet ikke er så verst tiltross for generell stagnasjon.

Takk for 2013, og jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. 


søndag 29. desember 2013

Nytt år snart - kanskje også nye muligheter

Dette innlegget gik jeg egentlig svanger med i går. Problemet var at jeg var starstruck etter konserten med Rolling Stones som NRK sendte kvelden før. Maken til vitale folk i 70 +/- alderen skal du lete lenge etter. Og så blid og sprudlende har jeg sjelden sett Keith. La også merke til at mannen har begynnende måne og begynnende mage, men at han som de fleste kler å aldres med stil. Dog blir tankene til en julestinn kar som er lei vind og holke litt puslete etter en sånn forestilling. Men nå ble utforrennet i Bormio litt utsatt, så da klemmer jeg til.

Året som gikk er det første året hvor jeg har hatt et nyttårsforsett. Forsettet var å ta et oppgjør med mine handlevaner. Og det har jeg klart. Riktignok har jeg kjøpt ny bil, det skulle jeg ikke. Men overfor meg selv har jeg god samvittighet, jeg gikk nemlig ned i størrelse, standard og økologisk avtrykk. Dessuten tror jeg endringen i handlevaner er varig, jeg ser at jeg ikke har behov for så mye. Dog tror jeg det blir et par nye ski på nyåret. For jeg håper på snø i fjellet, og fine turer også på fritiden.

Trenger jeg en ny utfordring? Hva skal det eventuelt bli? Foreløbig er jeg bare i tenkeboksen på dette. Men like før jul fikk jeg et forslag fra en venn på sosiale medier, og det var å gå på besøk til folk. Han forslo faktisk to ganger i uka.

Jeg har tenkt litt på dette. Det første som slo meg var at jeg måtte unngå julebukksesongen og Halloween. Selv uten forkledning kunne mitt besøk bli misforstått.

Det neste som kom var å definere besøk. I mine øyne er besøk spontane og ikke bedd. Jeg blir bedd på kaffe, middag, vorspiel og nachspiel. Det regnes ikke som besøk. Likeledes må jeg unnta mine fåtallige slektninger. Disse besøker jeg av og til allerede ubedt.

Hva står jeg da igjen med? I alle fall en nokså lite homogen gruppe.

Ta de single/ enslige/ ensomme mennene først. De ser enten på fotball, trener eller er opptatt med datingsider på internett. Og de som ikke gjør en av disse tingene er like sære som meg uten å være sær på samme måte.

Så har vi de tilsvarende single/enslige/ensomme damene. Det er som å gå tur i et minefelt. Der vil det alltid være spenninger, damene vil enten håpe at jeg prøver å forføre dem eller de håper at jeg ikke prøver. Og selv vil jeg alltid ha i tankene hvorvidt hun håper på det ene eller det andre. Dessuten er en del av disse enslige mødre, og jeg vil ikke gi ungene falske forhåpninger. Eller ubegrunnet frykt...

Så har vi småbarnsforeldrene. Som enten er unge, eller så er de i gang med kull to eller tre. Og alle disse er på en annen planet enn meg. Ikke liker jeg å lukte på bæsjerumper, og ikke er jeg nevneverdi interessert i avkommets gjøren og laden.

Så har vi alle andre par. Disse parene kjennetegnes av at jeg kjenner den ene part bedre enn den andre. Gjerne fordi de har funnet hverandre litt ut i livet, gjerne på internett, og er i parforhold nummer høyere enn to.
Kjenner jeg mannen best er det forholdsvis greit. Men ikke helt. Noen damer er sjalu på mannens mannlige venner, andre ser oss som en trussel. Fordi vi kan finne på å dra med denne mannen deres ut på noe tull. Og ingen av dem tror på mine erfaringer som tilsier at enslige menn finner på mindre tull enn menn som lever i parforhold. Rett og slett fordi vi har større mulighet til å finne på tull, og derfor ikke må benytte enhver mulighet.
Etterhvert er det også mange parforhold der jeg kjenner den kvinnelige part best, til og med der jeg kjenner dem veldig godt. Der føler jeg meg lite velkommen. Særlig når mannen er tilstede. Og er han ikke tilstede er det enda verre. Ihvertfall i forhold til naboene, som nesten alltid er interessert i slike besøk.

Slik det ser ut etter min analyse, er det et vanskelig prosjekt å skulle besøke noen to ganger i uka. Men det er fortsatt til vurdering.

Kanskje best å bare gjøre det. Ikke tenke så mange tanker. Dessuten er bilen min nå mer anonym en noen av de jeg har hatt tidligere. Så det blir enklere å parkere der jeg egentlig ikke har noe å gjøre.

Så lås dørene folkens!Og pass på fruene, døtrene og mannen deres!

torsdag 26. desember 2013

I dag er jeg i slett lune

Nå varierer sinnstemningen min mye. Nesten så jeg kan ane en diagnose, bipolar light.
I går lo jeg godt når min svoger og jeg etter en flaske Gammel Dansk på deling parodierte folk vi kjente. Direkte ondskapsfulle var vi. Men vi hadde det morsomt, samtidig som de andre tilstedeværende ble irriterte.
Senere så jeg Forrest Gump og som vanlig når jeg ser denne måtte jeg tørke noen tårer. Denne er den filmen jeg har sett flest ganger. Selv om noen av dere vet at jeg på slutten av 70-tallet så Grease ti kvelder på rad. Det skyldtes ikke filmens kvaliteter, men Olivia Newton John i trange bukser.

I dag er jeg opprørt og irritert på noe så banalt som en kåring av Norges største idrettsutøvere. VG står bak denne kåringen, og er bare en i en lang rekke av kåringer som blir foretatt nå på slutten av året. Snart er det en kåring for alle.

Å hevde at Magnus Carlsen er Norges største idrettsutøver er en hån mot de som hevder seg på topp i internasjonal idrett. Prestasjonen til unge Carlsen er stor, og han er absolutt aktuell i en eventuell kåring av årets nordmann, men ikke som Norges største idrettsutøver.
Ikke alle er like kvalifisert

Og det blir verre. For litt lenger ned blant de nominerte finner vi en travhest. Til og med en kaldboldstraver. En klasse innen hestesporten som bare drives av nordmenn og svensker. Riktignok stammer hesten fra Dovre, men da får den heller delta i kåringen av årets dovring. Dessuten deltar hesten i noe som er basert på pengespill, noe jeg heller ikke er veldig stemt for. Ihvertfall ikke som idrett.

Også lenger ned finner vi tvilsomme tilfeller. Simen Agdestein? SIMEN AGDESTEIN???? En i sin tid middelmådig fotballspiller og en like middelmådig sjakkspiller skal altså i 2013 være nominert til Norges største idrettsutøver. Vår sivilisasjon står for fall.

Hvor er Thorleif Haug på listen? Som vant 50 km langrenn i Chamonix i 1924. Til tross for at han falt 25 ganger i en av de tøffe nedoverbakkene.
Agdestein og en hest kan umulig rangere foran denne skihelten, Thorleif Haug

Hvor er Pål Anders Ullevålseter? Petter Solberg? Begge disse deltar i idretter som mange ikke helt godtar som idrett, men de er adskillig mer kvalifisert enn travhester og avdankede sjakkspillere på nasjonalt nivå.

Hvor er lederhunden til Thomas Werner som vant Finnmarksløpet i fjor? Sledehundkjøring er tross alt en stor internasjonal idrett. Adskillig større en kaldblodstrav. Og uten pengespill i bakgrunnen.

Hvor er Aylar Lie? Som spiller poker på høyt nivå. Som deltar i en aktivitet som er stor på verdensbasis. Jeg skriver aktivitet, for hun driver ikke idrett. Men må i likhet med Magnus bruke hodet for å vinne.

Hvor er jeg på lista? Som skriver dette med fire fingre fordi skolesystemet ikke tillot meg å ha maskinskriving som valgfag dersom jeg ville kvalifisere meg for å gå gymnaset?

Vår sivilisasjon står definitivt for fall!


onsdag 25. desember 2013

Det er fødselsdag i dag.

I dag feirer vi fødselsdagen til en av historiens mest kjente personer. At han har levd er jeg helt sikker på. Hvorvidt Jesus var Guds sønn, eller resultatet av at Maria hadde vært utro, vil jeg ikke diskutere her. Historien er kjent for de fleste kristne, ihvertfall de som er kommet opp i min alder. I dag er det nok mange barn som er mer usikre, men heller ikke det vil jeg sutre over i dag.

Sannsynligvis er det omtrent like mange som har fødselsdag i dag som en hvilken som helst annen dag. De fleste får imidlertid liten betydning for julefeiringen.

Gratulerer med dagen Shane

Så ikke med mannen som jeg med dette vil gratulere med dagen. Han er født første juledag samme året som jeg ble født. Og at han lever er mot alle odds. Ikke til forkleinelse for noen av mine festglade jevnaldrende, men svært få av oss 57-modeller har vært mer full enn dagens jubilant. Og ingen 57-modell har preget julefeiringen mer de senere årene. Han skrev og fremførte nemlig den sangen som for svært mange har blitt julesangen over alle andre. Jeg snakker selvfølgelig om Shane Macgowan. Når han fremførte Fairytale of New York var det en opplevelse av Yin og Yang. Motsetninger som gjorde sangen uforglemmelig. Rødhårede Kirsty Maccoll, typisk irsk selv om hun var britisk, med sin klokkeklare stemme, utfylte Shane på en formidabel måte. Kirsty omkom forøvrig i en båtulykke like før jul i 2000.

I dag fyller denne tannløse fyllikken med den noe spesielle stemmen 57 år. Fairytale of New York kom i 1987, og allerede på dette tidspunktet spådde jeg ham et kort liv. Men kunstneren i ham drev ham videre. Rart dette, at kunstnere ser ut til å være så drevet av sin skapertrang at det vinner over gedigne rusproblemer. Først med det drivende partybandet The Pogues. Bandet som ihvertfall for meg har bidratt til stor stemning på mange nachspiel. Så med The Popes etter at Shane ble kastet ut av The Pogues. En liten tur innom The Pogues igjen, før han nå har et prosjekt med The Shane Gang.


Men det er Fairytale og fylla han er kjent for. Og manglende tenner. Og intervjuer som er helt på trynet. Som er store hit på YouTube.

Og det fortjener Shane. Som lyriker og musiker går han utenpå det meste. Som sanger er han mer spesiell. Ingen kan vel rose ham for sangstemmen. Men for meg er det helt rett. Mange ganger i året setter jeg meg til på YouTube og gjenopplever ham med The Pogues. Og det anbefaler jeg alle som bare kjenner Fairytale å gjøre. Det gir mye mer enn å søke på bergensere som synger om reven. Men hver sin smak, jeg skal vise litt storsinn første juledag.

Shane er ikke cool. Det er det bare Keith som er. Men bare Shane er Shane. Noe helt enestående.

Gratulerer med dagen Shane, håper du når målet ditt om å bli en gammel mann med helsa i behold!

tirsdag 24. desember 2013

God jul

Tiden forandrer seg, og med den også måten å overbringe ønsker om en gledelig jul.

I mange år, kanskje 25 år, var det stort sett min mor og min tante som husket meg med julehilsener. Mange ønsket meg god jul ja, men det var når jeg traff dem i tiden før jul og i jul. Det lille ekstra med et julekort eller en telefon var forbeholdt disse to nå ærverdige damer.


Så kom mobiltelefonen og etterhvert tekstmeldingene. Juleaften og juledagen fortonet seg som en evig pip. På mobilnettet kjempet meldingene seg fram mellom millioner av andre, og jeg fikk etterhvert flere hundre ønsker om at akkurat jeg skulle få en god jul. Og når jeg bare fant ut hvordan det skulle gjøres, kunne jeg skrive en melding, bruke flere språk, og sende hilsener til hele telefonlisten min med et fåtall tastetrykk.

Etterhvert ble det færre igjen, jeg stusset litt, men fant ut at det var sosiale medier, særlig Facebook, som hadde overtatt. Med en melding kunne man ønske alle venner, og alle venner av dem som trykket liker, en god jul. Og jeg kunne sette meg med mac'n og lese alle fantasifulle ønsker mine FB-venner hadde for meg og alle andre. Samtidig fikk jeg inntrykk av hvordan folk hadde jobbet med juleforberedelsene, og de aller, aller fleste så ut til å ha alt på stell. Faktisk også de jeg ikke trodde hadde alt på stell.

Siste året har jeg nådd lenger. Med denne bloggen når jeg i teorien alle med tilgang til internett. Og det er cirka 25% av jordens befolkning. Nå er jeg langt fra å ha så mange lesere, men folk i nærmere 40 land har gjennom året vært innom.

Kanskje var det derfor jeg i år fikk en julebukett fra ALLE. Som forøvrig pryder hjemmet til min søster da jeg på mine eldre dager har pådratt meg kraftig allergi mot slike blomsteroppsatser.

Hyggelig er det uansett å konstatere at det i dag er 24.des. Tiltross for manglende førjulsstress. Jeg har også et visst håp om at jeg går i pluss med julegaver. Med pluss mener jeg da at jeg gir flere enn jeg får. Det skal forøvrig ikke så mye til. Det er dessuten ganske spennende, for allerede har jeg fått en fra noen som jeg ikke har noen gjengave til...

I dag måtte jeg gjøre den siste forberedelsen. Jeg kjøpte juleheftet Vangsgutane. Det ventet jeg med til i dag for ikke å bruke opp et høydepunkt før julen har startet. Nå skal jeg gjøre det jeg nesten aldri gjør, nemlig å kose meg. Med Kåre, Steinar, Sigrid, Sterk-Ola og naturligvis Larris.

Samtidig som jeg ønsker alle, absolutt ALLE, ei god jul.

søndag 22. desember 2013

Jeg er mett, bortimot stappmett.

En kraftig forkjølelse har rammet meg i førjulstida. Litt feber, snørr, tett nese, hoste har satt meg litt tilbake. Og sannsynligvis bekreftet alle fordommer damer har mot mannfolk som er litt tufs. Men jeg har ikke sutret mye. Utstrakt selvmedisinering er forsøkt, Dekadintoddy, honning, tran, C-vitaminer, konjakk, paracet og Fribol drops har alt vært fånyttes. Til tross for alt dette er jeg på bedringens vei.

Og jeg har fått god anledning til å se sport på TV. Alpint, kombinert, langrenn og håndball har passert uten at jeg egentlig ikke har fått med meg annet enn at Aksel vant super-G. For jeg er mettet.

I de senere årene har det blitt slik at vinteridrett er noe jeg ser på bare når jeg ikke har annet å bestille. Hele lørdag og søndag er tapetsert med sport i statskanalen. Hver helg. Det blir rett og slett for mye for meg.

Går vi 20 år tilbake i tid var det enkelte lørdager og søndager som var hellige. Utfor i Kitxbühl, utfor i Wengen og 50 km i Holmenkollen var begivenheter som nesten ingenting kunne få meg bort fra. Jeg prøver fortsatt å holde på dette, men føler på et vis at det ikke lenger er viktig for meg. Jeg er altså mett.

Som jeg er mett på det aller meste. Og metthetsfølelsen gjør at jeg søker nye utfordringer. Som for eksempel det året som snart er fullført med handlestopp. Som var en søken etter noe nytt, og som har gitt meg en hel del nye impulser. Og at jeg har begynt å skrive denne bloggen. Som har gitt meg øvelse og ny glede over å skrive. Nå brukes slutten av året til å finne noe nytt jeg ikke er mett på.

Da Magnus Carlsen kjempet om verdensmestertittelen i sjakk prøvde jeg å engasjere meg i det. Det ble med forsøket. Hadde det ikke vært for Lahlum, hadde jeg nok falt av tidligere. Det var for vanskelig for meg, og det skjedde for lite. Men jeg tar av meg hatten for prestasjonen til Magnus.

Dog er jeg så gammeldags at jeg aldri vil akseptere sakk som idrett. Idrett for meg innebærer elementer av bevegelse. Jeg aksepterer motorsport som idrett, selv om også dette har vært diskutabelt. Det er bevegelse og i mange grener også fysiske utfordringer. Men i sjakk finnes ikke dette. I mine øyne kan man også definere lesing, skriving, regning, ludo, ølstafett osv som idrett hvis sjakk skal defineres som det. Jeg er klar over at hjernen blir satt på større prøver i sjakk enn i nevnte grener, men det er også forskjell på 100 m sprint og 50 km langrenn.

Så beklager Magnus, idrettsutøver er du ikke. Men jeg beundrer prestasjonen din.

Den eneste i sportsverdenen jeg ikke er mett av, er TdF. Så lenge Johan Kaggestad i tillegg til selve konkurransen gir meg så mye kunnskap om geografi, historie, mat, vin og anekdoter som han har gjort, vil jeg fortsette å la dette styre livet mitt tre uker i året.

Men det er et halvt år til neste gang livet består av Tdf og vedproduksjon.

En perfekt kombinasjon for meg.


fredag 20. desember 2013

En solskinnshistorie

Det nærmer seg jul, og da kan det være på sin plass å være litt mildere enn det jeg har vært i noen innlegg i det siste. Særlig når også jeg innimellom har positive opplevelser som nesten får meg til å ha tro på fremtiden.

Enkelte vet at jeg forrige helg var på en utenlandsreise. Og slike turer kan by på mye rart av inntrykk.
Denne gangen var det nesten utelukkende positive inntrykk. Til tross for at jeg på turen ut mistet kofferten.

Det var uvær i Midt-Norge da jeg startet reisen. Dessuten var jeg sikker på at passet mitt lå på Dombås, dvs ikke helt sikker. Så jeg dro innom lensmannskontoret for å sikre meg et nødpass for alle tilfellers skyld. Og lensmannskontoret viste eksemplarisk og hyggelig service. De til og med ba meg skynde meg over fjellet, fordi de mens jeg var der mottok melding om at veien over Dovrefjell kunne bli stengt på kort varsel.
Begge typer pass hadde jeg med på reisen

På Dombås lå naturligvis passet, og reisen fortsatte med både ordinært pass og nødpass. Tidlig avreise fra Gardermoen fredag morgen, kjøpte billetter på stedet. Alt vel, helt til ankomst Bucuresti. Da manglet kofferten min. Så der sto jeg uten annet enn det jeg sto og gikk i. Og foreløbig uten et hotell å evt videresende kofferten til om den skulle komme til rette. Et raskt søk på nettet og en telefon var alt som skulle til for å få losji. Fikk til og med suite til normal rompris. Og der var det badekåpe og slippers.

Vel ankommet hotellet ringte jeg Storebrand der en hyggelig dame fortalte at jeg kunne få 3000 kr til nødvendig innkjøp gjennom reiseforsikringen. Dessverre mot kvittering, men da fikk jeg iallfall en gyllen anledning til å omgå handlestoppen min. Det mest nødvendige ble derfor kjøpt inn.

Det som skjedde i Bucuresti forblir i Bucuresti denne gangen, men kofferten kom i suiten 30 timer etter meg.

Hjemturen til Gardermoen gikk uten forviklinger, selv om jeg da reiste alene. Og kofferten kom samtidig med meg.

Ettersom jeg har byttet bil, måtte jeg innom en Esso-stasjon for å få meg ny holder til bombrikken. Og på Esso ved siden av Thon Airport Hotell traff jeg en meget hjelpsom og blid ung dame. Uten tatoveringer og piercinger, uten nedlatende holdning til en aldrende herre som bor langt fra alle bomringer, og derfor er uopplyst om slike saker.


Etter seks timer på reise, meldte sulten og lysten på norsk mat seg. Fra gammelt av var det Nebbenes som gjaldt i slike anledninger. Husker en vognfører jeg hadde i militæret, han var fra Lom, for ham var det høytid hvis turen gjorde et besøk på Nebbenes på forsvarets regning nødvendig. Da snakket han ikke om annet enn Nebbenes på turen. Så jeg ville prøve dette igjen.

Der satt det bare trailersjåfører. Et tegn på traust, god og næringsrik mat uten fiksfakserier. Dessuten er det god anledning for meg til å se fresh og moderne ut når jeg setter meg sammen med folk i trailerfolkets uniform.

Jeg kjøpte en porsjon medisterkaker og leste VG. Samtidig slo det meg at Nebbenes sikkert ikke er hipt og kult nok for folk i dag. Blir litt som Kaffistova i Oslo. Bra nok bare for ujålete og oss kjennere. Husker en gang vi var tre karer som skulle ha oss en matbit i Oslo. En av oss ville ha sushi eller tapas, mens vi to andre ville på Kaffistova. Da kom mindretallet med den klassiske replikken om at han ikke gikk på by'n for å spise skinkestek.

Etter å ha blitt mildnet i holdningen til tunge kjøretøyer fortsatte turen nordover på innimellom svært glatte veier. Så glatte, særlig forbi Lillehammer, at alle, selv de i BMW og Audi kjørte som folk.

Nå var alt gått så bra så lenge at jeg savnet noe å irritere meg over. Så jeg dro innom min faste Statoil-stasjon der jeg som nevnt i et tidligere aldri har opplevd service. Kaffekoppen skulle fylles. Men undre skjer, også der sto en blid og hyggelig ung dame. Og slikt blir det mersalg av. Selv om jeg bare skulle ha kaffe, gikk jeg ut igjen med kaffe, boller og Dagbladet.

Hyggeligst var det likevel å komme til Dombås der jeg for første gang på 70 mil ville fylle bensin på bilen. Selv om det langt fra var nødvendig, men uvant som jeg er med Lexus'n torde jeg ikke stole på måleren som viste kvart tank. Jeg har ikke lært meg å nullstille trippteller ennå, men 400 kr i drivstoff på 70 mil var gledelig. På Land Rover'n hadde jeg neppe kommet under det dobbelte.

Fortsetter dette må jeg bytte navn på bloggen. Ung blir jeg ikke igjen, men å bli blid kan synes oppnåelig!






torsdag 19. desember 2013

Norddalen og Midt-Østen har noe til felles, det har også Bengt og Barack

If you're going to kick authority in the teeth, you might as well use both feet.
Keith Richards

Dette sitatet fra Keith Richards, som ble 70 år i går, passer bra når jeg nå skal dele mine tanker rundt det å være han helvetes oppdalingen.

Jeg har bodd i Dovre i 25 år. Nå bor jeg i Oppdal og har da gleden av å se på Dovre litt fra utsiden. Slik jeg så på Oppdal i de over 30 årene jeg var utflyttet. Forskjellen er at da var jeg enda ikke en blogger, og kanskje var også samfunnsengasjementet mindre. Ihvertfall var evnen til å se helheter adskillig mindre.

Bakgrunnen for at jeg av enkelte blir kalt han helvetes oppdalingen er at jeg til tider har meninger som avviker fra det som er vanlig i fjellbygdene. Fra første stund, i 1983, har jeg hevdet at Lesja og Dovre burde slå seg sammen til en kommune med Dombås som kommunesenter. Min enkle argumentasjon har vært at en da ville vært i forkant og utsatt en tvangsinnlemmelse i Sel. Og som det heter nå om dagen, fått en robust enhet.
Dessuten har jeg, og har fortsatt, tildels dårlig tro på lokal forvaltning av verneomådene. Og er en tilhenger av økt rovdyrbestand. Dessuten liker jeg ikke dansebandmusikk. Og jeg klarer ikke å se at Dovre og dovringene er så mye mer enestående enn bygdene og folket rundt.

Lesja og Dovre, ja hele norddalen, er fra gammelt av føydalsamfunn. Det var store gårder med tilhørende husmannsplasser. Forskjellen på fattig og rik var stor. På Oppdal var ikke systemet like innarbeidet, selv om det også der var forskjeller. ikke minst på de forskjellige grendene i bygda. Jevnt over var det likevel stort sett selveiende bønder på middelstore gårdsbruk.


En historie dovringen ikke liker at jeg forteller, er den som utspant seg en uværsnatt på Kongsvold.
En oppdaling kom inn på fjellstua og dro med seg liket av en luffar, altså en som gikk til fots. Denne karen hadde oppdalingen funnet omkommet på sin ferd over Hjerkinnhø.
Inne på fjellstua satt en dovring, som hadde ankommet noe tidligere, og åt graut. Dovringen så bort på liket og sa: -Æ'n dau? En lyfte no på huggue når e kjøyrde forbi 'n.

Ellers har jeg hørt eldre dovringer hevde, riktignok for spøk, at de som bor på festet tomt i boligfeltene burde hatt arbeidsplikt på gårdene. Noe ligger det under i spøken også. Når vi forteller pakistanervitser for eksempel, ligger det alltid en undertone av rasisme bak.

Å skulle slå sammen kommunene i norddalen på fredelig måte forekommer meg like vanskelig som å skape fred i Midt-østen. Kulturforskjeller og forskjeller i næringsgrunnlag gjør motsetningene store. En bussjåfør i samtale med en unge fra Sunnmøre uttrykte litt av det på en treffende måte. På Sunnmøre tjener dere to kroner og bruker ei krone, i Dovre tjener de ei og bruker to. Men i Lesja tjener de ei krone og bruker ingenting.

Ikke rart at en fremtredende fylkespolitiker hevdet at norddalen var som en krigssone. Han måtte beklage ordbruken, men følgene ble at en rekke kommunepolitikere meldte seg ut av AP, både i Lesja og Dovre. Det synes svært ofte som om folket i norddalen har svært vanskelig for å se at det er en verden utenfor, og at de selv er en del av den.
En tidligere ordfører reiste i sin tid til Oslo og oppsøkte et departement i forbindelse med en ansettelse departementet skulle gjøre i Oppdal. En oppdaling ble innstilt først, og dette var uhørt i dovringenes øyne. Samarbeidsklimaet blir ikke bedret av slike episoder, særlig ettersom dovringen vant frem i en sak politikerne i Oppdal syntes de ikke hadde noe med.

Da det for vel seks år siden så ut til at nåværende ordfører i Dovre skulle bli valgt, overhørte jeg en samtale mellom to dovringer. De var skeptiske for å si det mildt. De hevdet at en innflytter umulig kunne gjøre noe bra for Dovre. Troen på egen fortreffelighet er stor. For en utenfra å bli ordfører i Dovre er en like stor hendelse som da svartingen Obama ble president i USA.
Nummer to fra venstre er i klasse med Obama

Mye av kommunepolitikken, ja endog rikspolitikken, er en lokaliseringskamp. Hver gang det skal opprettes en offentlig arbeidsplass i distriktene er det for politikerne uhørt at den skal havne noe annet sted enn i deres egen kommune. Og den kommunen som til slutt får den, blir mistenkeliggjort av de andre.

Nå har det vært treårig tilbud for videregående skole det har stått strid om. et tilbud som er viktig for lokalsamfunnet. Problemet er at videregående skole i dag spenner over så mye at det er helt umulig å ha alle tilbud overalt. I Dovre gjorde man en generaltabbe da studiespesialisering i det forrige årtusen ble flyttet fra Dombås til Dovre for å redde virksomhet på Hjerleid som da holdt på å miste mange linjer på yrkesfag. Det var på en måte slutten på storhetstiden til Hjerleid. Inntil da hadde omtrent alle mannlige dovringer gått maskin og mek der, selv om de senere skulle bli akademikere... Da studiespesialisering flyttet til Dovre var det mange elever som reiste forbi Dovre og til Otta for å gå skole. Og elevgrunnlaget har etterhvert blitt spinkelt. Snakker du med 10.klassingene på Dombås i dag vil du høre at mange elever vil søke seg til Otta uavhengig av tilbudet på Dombås. Trangen til å bevege seg over i nye miljøer er en naturlig del av det å vokse opp. Og etter tre år på Dovre Ungdomsskole er det for mange lite inspirasjon i å flytte 50 m for å gå på videregående.

Jeg unner Lesja og Dovre et treårig tilbud av hele mitt hjerte. Men så lenge det er fritt skolevalg er jeg redd vedtaket på fylkestinget er et riktig vedtak. Og jeg reagerer på at politikerne fremstår som sutrete småunger når de nå melder seg ut av moderpartiene. For ei bygd å ha store deler av kommunestyret bestående av uavhengige representanter kan umulig være særlig klokt. Å skulle påvirke sentrale polikere som uavhengig er vanskeligere enn om du tilhører et parti.

Jeg har mange gode venner i Lesja og Dovre. Både blant dansebandmusikere, rovdyrmotstandere, motstandere av kommunesammenslåing og blant de politikerne som nå har meldt seg ut. Storparten av disse vet mitt standpunkt, og godtar det som en meningsforskjell. Og de som jeg ikke kjenner meg så godt vil nok fortsette å kalle meg han helvetes oppdalingen uavhengig av dette innlegget.

Likevel er det nok bra jeg har tatt juleferie og befinner meg 80 km unna.




onsdag 18. desember 2013

Verdens eneste coole fyller 73 år i dag

Denne dagen trodde jeg ikke jeg fikk oppleve. Eller rettere; denne fødselsdagen trodde jeg ikke jeg skulle oppleve.


Keith Richards fyller i dag 73 år. Den eneste i hele verden jeg kunne finne på å kalle cool. Som har toppet alle lister over rockere som snart skal dø i 40 år. Han er fortsatt med oss. Med fete gitarriff og sigaretten i munnviken. Han er nemlig også den eneste i hele verden som kler en sigarett i munnviken. Hvordan har han overlevd? Med større forbruk av heroin og Jack Daniels enn det skal være mulig å overleve. Men som han sa: -Jeg har ikke noe stoffproblem, bare et politiproblem.

Har følelsen av at jeg har kjent Rolling Stones hele livet. Det har jeg naturligvis ikke, jeg var seks år gammel da de fikk sin første relative suksess i 1963 med singelen Come on. Dog fikk jeg ikke virkelig øynene opp for dem før de ga ut dobbeltalbumet Exile on Main Street i 1972. Etter dette måtte jeg også ha Sticky Fingers som kom året før. Begge er strålende album.



Siden har alltid Keith og Stones vært en del av musikkinteressen min. Jeg har leflet med punk, country, blues, metal og nypunk. Men i valget mellom en konsert med Stones og andre band har jeg i 40 år villet gå for Stones.


Nytt album fra Stones, Blue and lonesom

Jeg har opplevd dem live fire ganger. Alle fire gangene har jeg vært sikker på at det var siste gang. Men de kommer igjen. Nå har jeg faktisk et håp om å oppleve dem igjen til sommeren. Har da ikke forventninger om at det blir den beste jeg har vært på, men nostalgisk blir det maksimalt.

Et av de store øyeblikkene utenom de fire konsertene var da jeg tilfeldigvis fikk se et program om Fender-gitarer på TV. Keith satt i en hammock og forklarte og demonstrerte forskjellen på Stratocaster og Telecaster. Og drakk Jack Daniels. De riffene han presterte fortalte det meste. Også om at en Fender egentlig er det eneste instrumentet som trengs her i verden.
Bildet er ikke tatt i dag, men i 2008. Likevel er det fantastisk av en 65-åring. I Converse!

Et annet øyeblikk er da en fremmelig 16 år gammel jente fra Sverige prøvde å forføre meg på et diskotek på Gran Canaria til tonene av Satisfaction. Jeg syntes vel det hele var litt upassende, men da ba hun meg med på hotellrommet. Det var ikke særlig mer passende, for der lå moren og hennes venninne og sov....

I can't get no satisfaction...., men akkurat i dette tilfelle stemte ikke strofen med I can't no girl in action...

Gratulerer med dagen Keith, du fortjener den mer enn de aller fleste.

Også fordi mine tiltagende rynker blir lettere å godta når jeg ser deg.

Du er rett og slett cool Keith, måtte du fortsatt få mange år!

onsdag 11. desember 2013

Å holde seg oppdatert er ikke lett for en aldrende herre

Jeg har prøvd, med vekslende hell, å være oppdatert på det som skjer i den digitale verden. Problemet er at utviklingen går så fort at jeg må velge bort noen områder. Instagram har jeg fortsatt ikke testet ut, og på Snapchat er jeg svært lite aktiv. Og det er sikkert mange andre områder også der jeg fortsatt henger jeg etter.

Tekstmeldinger, eller SMS, tok det litt tid før jeg tok i bruk. Lærte dette av en dame under et kafébesøk, allerede dagen etter prøvde en kamerat å avtale noe skikjøring med meg via SMS. Etter to meldinger ringte jeg og syntes vi var litt vel fjortiss når vi brukte dette. Så feil kan man ta, dette er mange tusen tekstmeldinger siden.
På denne kunne jeg leie ut lagringsplass

Jeg kjøpte meg en Nokia i 6-tusen serien, den kunne lagre flere hundre tekst- og såkalte billedmeldinger. Damen som lærte meg å skrive SMS hadde en sånn som alle hadde, 3110. Den hadde bare plass til 8 meldinger i lagret. Løsningen ble at jeg tilbød lagerplass. For særlig billedmeldinger var stort på slutten av forrige årtusen. Da var det snakk om enkle, som oftest humoristiske, strektegninger.
En fantastisk telefon i 2002, Nokia 7650

Så kom telefonen som tok bilder. Nokia 7650, en makeløst innovativ telefon jeg kjøpte før jul i 2002. Første kvelden jeg hadde den var jeg opptatt med et juleball på ungdomsskolen, men da dette var ferdig satt to damer i en bil utenfor og ventet på meg. Snakk om å ha noe som virkelig dro damer! Verre var det at damene nesten startet en slåsskamp, ikke om meg, men om å være den som fikk utforske telefonen. Og den ene av dem utbrøt etter å ha satt seg litt inn i mulighetene:
- Hva skal du Arne med et liv når du har slik telefon?

På denne tiden slet jeg litt med et kroppslig problem som gjorde at jeg ikke sov sammenhengende om natta. Jeg våknet av smerter som bare lot seg døyve ved å stå opp og gå litt rundt. Da hendte det ofte at jeg slo på tv'n på TVNorge. Der hadde de akkurat startet med noe som het Mess-TV. Dette programmet var på lufta om nettene mellom 2002 og 2009. Der kunne man sende tekstmeldinger som kom på skjermen, og vi som hadde 7650 kunne sende inn bilder som rullet nederst i bildet.
Skjermbildet på Mess-tv for dere som gjorde det man skal om natta mellom 2002 og 2009. Nederst ser dere MMS-bildene som seerne kunne laste opp.
Jeg kjedet meg når jeg måtte om natta slik jeg gjorde den gangen. Og når man kjeder seg gjør man noen ganger dumme ting. 

Klokka 4 om morgenen regnet jeg med det var få seere, så jeg brettet ned buksa og tok et bilde som jeg sendte inn. Og kort etter dukket mine edlere deler opp på skjermen med jevne mellomrom blant bilder av kjæledyr og unger. Nå er slike deler sort sett ganske like, og faren for at noen skulle kjenne dem igjen var mindre enn muligheten for å vinne i Lotto. Allikevel angret jeg litt, det var ikke mange som hadde slik telefon den gangen, og kanskje slett ikke mange som var troende til å gjøre slikt. Dessuten så man en flik av en boxershorts som ihvertfall var gjenkjennbar. 

Og jeg hadde ikke tenkt på at det på denne tiden var få som sendte inn bilder og at bildet derfor ble liggende lenge. For det var slik at når nye bilder ble sendt inn, erstattet de de eldste. Det varte og det rakk, og bildet gikk tur på tur over skjermen. Løsningen ble å sende inn flere bilder.

Litt over klokka fem tok jeg et bilde av nesen min og sendte dette inn. Da fikk jeg tekstmelding fra admin om at usømmelige og støtende bilder ikke ville bli lagt ut. Admin hadde altså godkjent mine edlere deler, mens nesen min ble karakterisert som usømmelig. Selvtilliten steg ikke akkurat til nye høyder denne morgenen.
Denne nesen er usømmelig ifølge TV-Norge.

Kanskje hadde hun rett hun som en gang uttalte at jeg kunne vært en kjekk kar om det ikke var for at nesen min så ut som ei rumpe.

Heldigvis førte også denne damen et probert språk, det kunne vært verre, og vi er fortsatt gode venner. 

Tenk om hun hadde sagt at jeg så ut som et rasshøl i trynet!


søndag 8. desember 2013

Takk for god service, nesten overalt.

Jeg har altså byttet bil. Og jeg vet at dette i manges øyne ikke stemmer helt med min tanke om ikke å kjøpe meg noe nytt i 2013. Dette er imidlertid en pakt jeg ene og alene har gått inn på med meg selv, og avveiningene som er gjort har jeg god samvittighet for. Jeg gikk kraftig ned i standard og økologisk avtrykk. Fra stor firehjulstrekker til liten forhjulsdrevet kompaktbil. Med både bensin og elektrisk drift, en såkalt hybrid.

Jeg selger ikke bruktbil privat hver dag. Faktisk er det to år siden sist, og da glemmer man prosedyren. For det er ikke bare bare. Vognkort del 2, midlertidig vognkort, forsikringsmelding, tilstandsrapport og betaling er forhold som må være i orden før nøklene til bilen overleveres til ny eier. Som på sin side er redd for å gi fra seg flere hundre tusen før han har nøklene i hånden med papir på at det er hans bil. Jeg hadde en stund følelsen av å verken ha bil eller penger, slik også ny eier hadde.
Denne er (dessverre) ikke lenger min

Men du verden for en service det har vært av hyggelige og blide mennesker overalt. Nesten. Ut fra det folk forteller om negative opplevelser har jeg blitt overrasket flere ganger i denne prossessen.

For det første alle de åtte seriøse intressentene i gammelbilen. Alle var så hyggelige at jeg tror de alle hadde verdt verd å selge bil til. For ingen virket som kranglefanter. Alle var inneforstått med at de kjøpte en brukt bil, med den risiko slikt er. Så selv om telefonen nesten ikke var i ro første kvelden bilen lå på nettet, var det bare hyggelig.

Så klargjorde jeg bilen for salg på Total Autoservice på Oppdal. Knirkefri og hyggelig service. Tok bile og kjørte ned til Hamar for å vise og antagelig selge den. Kjøper bestemte seg veldig fort, og vi tok sammen turen til Biltilsynet på Hamar. Der møtte vi to karer på min alder som var helt enestående hjelpsomme. Raskt, og med godt humør, skiftet bilen eier på papiret. Så suveren var servicen at jeg neste gang skal vurdere å reise dit om det så er naboen som vil kjøpe bilen min.

Overføring av penger gikk også greit. Hadde en dialog med DnB og Skandiabanken som jeg har bare godt å si om.

Uten bil tok jeg toget tilbake. Uten forsinkelser av noe slag. Og slik fortsatte den gode servicen, renholdsoperatøren som tilbød å kjøre meg på jobb, drosjesjåføren som tok meg med når han likevel skulle i min retning, Toyota Hell Bil som regnet og tilbød og spanderte kaffe og pratet om eventuell ny bil, Lillehammer Bil som jeg tilslutt handlet med. Alle var særdeles blide og serviceinnstillte.
Denne blir ikke kjøpt i Gudbrandsdalen

Unntatt på et sted. Der jeg stoppet på vei til Hamar med gammelbilen, der jeg også stoppet på tur hjem med nybilen. Der jeg har stoppet veldig mange ganger gjennom årene for å fylle drivstoff, fylle kaffe, spise ei pølse, eller gå på do. Og aldri jeg opplevd et smil eller noe som ligner på service der. Opprinnelig stoppet jeg der fordi denne bensinstasjonen ligger gunstig plassert. Nå stopper jeg bare for å konstatere at om det fortsatt er gjennomført surt og utrivelig å bruke stedets tjenester. Og jeg blir aldri skuffet. Knallharde boller, kalde eller brente pølser, aldri et hei eller ha det bra eller god tur videre. Jeg har vært der til alle døgnets tider, midt på natta på vei til Gardermoen, sent på kveld på vei hjem, midt på dagen på tur til Lillehammer. Samme elendige, ublide service hele tiden. Og det er mange forskjellige ansatte jeg har hatt kontakt med. Ingen yter noe som helst. Dette er min eneste kontakt med dette tettstedet, derfor lurer jeg på om det kanskje er noe med kulturen på stedet som er slik. Ellers i Gudbrandsdalen er det som regel en traust, men vennlig innstilling til fremmede.

Nå er det ganske enkle gjøremål jeg har på dette stedet. Så servicen spiller liten rolle. Derfor kommer jeg sikkert til å fortsette å stoppe der. For beliggenheten er suveren. For mine turer som stort sett er mellom Oppdal og Oslo. Og kaffe må jeg ha. Kanskje også ei pølse, eller en tur på do.

Men statoilkoppen kjøper jeg et annet sted.


mandag 2. desember 2013

Utkant

I denne stund mobiliserer folk fra Dovre og Lesja til støtte for treårig videregående skoletilbud på Dombås. Og i går ble jeg innmeldt i en gruppe mot nedleggelse av Hjerleid. Alt dette er vel og bra, men kanskje bør vi tenke litt over hvorvidt det er mulig å opprettholde absolutt alle tilbud i utkantene. Nå vil vel enkelte si at kommunene lengst nord i Gudbrandsdalen ikke er noen utkant, men med tilsammen tre kvart promille av landets befolkning må vel selv de mest patriotiske innse at om det i det hele tatt finnes utkanter i Norge, er Lesja og Dovre med i utkantklubben.

Lite oppløftende statestikk
I min ungdom på Oppdal var valgene og tilbudet noe annet. Vi hadde stort sett fire valg etter ungdomsskolen. Enten ut i arbeid, yrkesskole, handelsskole eller gymnas. For alle skoletilbud gjaldt det at vi måtte flytte hjemmefra, til Trondheim, Orkanger, Løkken eller Vinstra. Der var det yrkesskoler og landsgymnas. Noen av oss var imidlertid så redde for å flytte hjemmefra at vi valgte å ta gymnaset som privatister. Ut fra dette privatistopplegget vokste det etterhvert frem et variert videregående tilbud.

Da jeg først kom i kontakt med Dovre kommune i 1983, var det 3300 innbyggere der. Og 2600 i Lesja. Det var videregående almennfag på Dombås, og yrkesfag på Dovre. Årskullene var på 60-70, i 2012 ble det født 23. Tallene for Lesja har jeg ikke, men de er neppe særlig bedre.

Spørsmålet som tvinger seg fram er om det er mulig å opprettholde alle tilbud i utkantene.

Idéelt sett burde alle ha tilgang på alle tilbud i umiddelbar nærhet. Det gjelder skoletilbud, helsetilbud, kulturtilbud og alt annet vi har behov for. Men det er bare ikke mulig. Befolkningsgrunnlaget er rett og slett ikke stort nok til at alle tilbud kan opprettholdes.

Fordi tilbudene har blitt mer komplekse. Videregående skole har blitt så komplisert at å sette seg inn i skoletilbudet har blitt eget fag siste året på ungdomsskolen. Og vi krever valgfrihet, det være seg i dagligvarebutikken eller i utdanningstilbudet. Fortsatt vil mange av de 23 som ble født i 2012, velge videregåendetilbud som ikke finnes på Dombås. Og å få tilbud som er så attraktive at de drar elever fra andre steder til Dombås for å gå på skole, er noe bare de aller største optimister kan tro på.
Er dette spennende nok?
Personlig syns jeg forslaget om å få ettårig skoletilbud på Dombås bør vurderes nærmere. Da kan mange ungdommer bo hjemme et ekstra år. Ett år lenger enn det som var vanlig i min ungdom. Og ett år lenger enn mange gjør i dag fordi de foretrekker Otta eller lenger sør i dalen. Rett og slett fordi Dovre ikke er et attraktivt sted å gå på skole. Dombås oppfattes nok som litt mer spennende, men er det spennende nok for mer enn ett år?

Politikerne i Dovre har utrettet mirakler før. For at Heimevernet fortsatt opprettholder sin skole på Dombås er intet mindre enn et mirakel. Kanskje kan de klare å utrette mirakler nå også?

Jeg håper jo det, men syns likevel det er å gå for langt når det diskuteres å melde seg ut av moderpartiene. Vi i utkantene har lett for å bli innoverskuende, helheten glemmes. Og alt blir en lokaliseringsstrid.

Håper mange møtte opp i fakkeltoget i kveld, men legg av dere den innoverskuende egoismen.


lørdag 30. november 2013

Advent

Tar jeg ikke veldig feil, er det i morgen første søndag i advent. Uten at jeg har gjort særlig for å markere dette, eller forberede meg til jul i det hele tatt. For det er det det handler om, å vente på jula og forberede seg på jula.
Sånn julepynt laget jeg som barn, og for noen år siden fikk jeg bruk for å kunne det. Så jeg lærte mye på skolen som jeg har fått god bruk for senere.

Mest følelse med adventstiden hadde jeg for noen år siden da jeg vikarierte full tid i en svært hyggelig 2.klasse på en svært hyggelig skole. Vi sang julesanger, tente lys, laget julepynt og julegaver. Det var juleverksted og kirkegang, vi snakket om julens budskap og innhold. Må vel innrømme at jeg følte meg litt ekstra  og grudde meg litt. Men det ble en førjulstid jeg minnes med stor glede. Og jeg fikk en god historie på kjøpet.


For på en av de siste dagene snakket vi litt om hva som sto igjen av forberedelser for at jula skulle bli bra. Og ungene hadde bra oversikt, pynting av tre, de siste julegavene, baking og annen matlagging, ja til og med besøk til gamle tanter og onkler og besteforeldre og oldeforeldre var med i ungenes videre plan. Da det nærmet seg slutten av samtalen, vi skulle også ha litt matematikk denne timen, sa plutselig en gutt: - E og han pappa ska i skogen å stæle juletre.
Jeg følte da for å avrunde, men rakk det ikke før ei jente spurte: - Karr stæl døkk juletre da?
Uten betenkning, svarte gutten henvendt til jenta: - I skogen sjå døkk!
Ligner mistenkelig på juleaften
Adventskalender skal jeg ikke ha i år. Noen ganger har jeg brukt ei kasse pils som adventskalender. Drikker du én om dagen, vet du at det er juleaften når du åpner den siste. Men det er så slitsomt å drikke én øl om dagen. For selv om jeg gjerne tar en pils, liker jeg ikke å drikke én pils.

Gaver har jeg heller ikke tenkt på ennå. Jeg får prøve å opprettholde tradisjonen med å gi litt flere enn jeg får. Regner jeg optimistisk etter, får jeg i år fire julegaver. Altså må jeg sørge for å ha minst fem gaver å gi bort. Overkommelig. Problemet er at jeg aldri treffer. Noen får gave av meg, uten at jeg får noe av dem, mens jeg hvert eneste år må konstatere at noen gir meg gave uten at jeg har noe til dem.

Når adventstiden har startet kommer det sikkert flere rapporter fra meg. Det er fortsatt mye usikkerhet knyttet til siste tiden før jul. Blir det snushandel i Sverige? Eller heisatur til utlandet? Kjøper jeg meg ny bil før jul?

Livet er spennende selv for den som ikke baker til jul



torsdag 28. november 2013

Ett år i forsakelse går mot slutten, og aldri har jeg oftere møtt meg selv i døra

Nå nærmer det seg slutten på dette året da har jeg har bestemt meg for ikke å kjøpe meg noe utover forbruksvarer. Og det har gått bra, faktisk så bra at jeg nesten skulle klart ett år til. Ihvertfall om jeg får noen sokker og underbukser til jul. Dessuten er det faktisk blitt en nytelse å gå i butikker uten å få lyst på noe. I dag har jeg vært innom en del butikker for å teste meg selv, men jeg er faktisk ikke i stand til å finne noe jeg har lyst på.

Og så har jeg solgt bilen. Så nå er det slutt på å sitte i førsteklasses skinnseter med elektrisk regulering åtte veier, med luftfjæring, firehjulstrekk og tilstrekkelig med hestekrefter. Slutt på å kunne gripe ned i kjøleboksen etter en iskald cola, slutt på å kunne heve bilen i ekstra mye snø og senke den når jeg var litt sliten og ville ha mest mulig lettvint utstigning. Jeg møtte meg selv i døra mye med denne bilen. 270g co2 slapp den ut per kilometer og belastet derved klimaet nesten tre ganger så mye som nødvendig. Og dieselmotoren slapp ut partikler omtrent 1000 ganger over det nødvendige. Rikignok hadde jeg kjøpt klimakvote frem til 150 000 km på denne, men da blir man jo regelrett hånet for dette. Selv om jeg altså kjøpte en sertifisert kvote og på denne måten bare kopierer norsk offisiell politikk for å kjøpe seg ut av egen klimabelastning.
Denne er ikke lenger min, snufs.

Men bilen er jo fortsatt på veien vil mine største kritikere si, de som nærmest håner at jeg tror på menneskeskapte klimaforandringer. Ja det er den, men når jeg først skulle selge fant jeg kjøper som i mine øyne gjør alt riktig. Paret, som kjøpte bilen, selger en Mercedes og kjøper to andre biler. Min Land Rover blir turbil med ca 5000 km i årlig kjørelengde. Så har de kjøpt en Volkswagen e-up som helelektrisk dagligbil. Og hvis noen av klimaskeptikerne har giddet å lese så langt, ja jeg vet en del av den elektriske kraften blir produsert med hjelp av fossilt brennstoff, til og med av kull. Men det kan produseres fra fornybare energikilder, og det er mer fremtidsrettet enn oljebasert energi som bensin og diesel.
En slik blir den perfekte partner til min forrige bil.

Selv har jeg ikke bestemt meg for hva det blir som neste bil. Kjøremønstret mitt tilsier at elektrisk fortsatt ikke helt duger. Tesla kunne kanskje fungert, men den er for dyr i tillegg til at teknologien foreløbig er for ny til at jeg strekker økonomien til det ytterste for teste den. Å stå ved bommen på Dovrefjell med en elektrisk bil og vente på at været skal roe seg slik at veien åpnes er bortimot risikosport, selv for en som stort sett er utrustet for en norsk vinterdag ute. Dessuten kan jeg hevde at det økologiske fotavtrykket til en Tesla er større enn for en BMW av middels størrelse frem til 150000 km.

Mest sannsynlig blir det en hybrid. Velprøvd og pålitelig teknologi, og belastingen min på klima reduseres med 2/3. Og på miljø belaster den bare en promille av Land Roveren gjør. Gammeldags og lite innovativt vil en del bruke mot meg i denne forbindelsen, men jeg er tross alt avhengig av at det fungerer noenlunde. Og det er mye mer fremtidsrettet enn å kjøre stor firehjulstrekker.

En del har nok allerede ramlet av nå. Og vil beskylde meg for å tro jeg er bedre enn andre med det jeg gjør. Så jeg må ta med det økonomiske i dette også. For den eneste måten å få oss mennesker til å hande riktigere er å la det koste dyrt å hengi seg til nytelse uten tanke på fremtiden. Hvis jeg regner på verst tenkelige måte, altså den måten som tilsier at bare fire av mine venner hadde hatt rår til å ha bil i det hele tatt, så koster det meg 6000 kroner ekstra i måneden å kjøre Land Rover Discovery i forhold til en Toyota Prius. Da regnes drivstoff, verditap, forsikring og vedlikehold. Og en Prius gjør samme jobben på 99% av bilturene mine.

Dessuten drar ikke Disco'n mer damer. Det kan jeg hevde fordi den drar null.
Peter Wessel Zapffe. En vis mann som tenkte som meg for lang tid siden.
Peter Wessel Zapffe tenkte tidlig slike tanker jeg ikke har kommet på før i senere tid. Han skrev blant annet at "Verdiene gror i forsakelsens jord". Da tenkte nok ikke han på penger som verdiene som skulle gro, men mer på å ta vare på jorden for fremtidige generasjoner.
Det er trist å selge Land Roveren. Jeg må forsake noe. Men jeg forsaker noe jeg ikke har fortjent og som jeg har hatt ufortjent glede av noen år. For det er en forsvinnende liten del av menneskeheten, kan ikke engang regnes i promiller, som har fått anledning til å nyte såpass som jeg har gjort. Ikke en gang av de nålevende, og jeg har faktisk levd på Jorden samtidig med over halvparten av de meneskene som noengang har levd her. Og jeg har ikke fortjent det, selv om alle nå unnskylder nytelse med at de fortjener det.

Flere og flere tenker slik som meg. De som ikke gjør det, vil om noen år være i kraftig mindretall. Vent og se. Kanskje vil noen i fremtiden sitere meg, nei forresten, såpass er jeg ikke til å uttrykke meg.
Men mange vil i fremtiden spørre hvorfor ikke mange gjorde som meg lenge før jeg gjorde det. Svaret er at det koster for lite å ikke gjøre sånn.

Men dette er mest et skrift for å forsvare min handling overfor meg selv.

For jeg sørger over å ha solgt Disco'n, og kommer til å savne den.


søndag 24. november 2013

Disse jentene er verd å følge

I bloggverdenen er det mye rart. Noe er i min verden helt bortkastet å følge med på. Men der er jeg i utakt med markedet. For disse som legger ut et bilde av nyinnkjøpt mascara eller en genser fra en eller annen designer har titusenvis av lesere hver dag.

Selv mangler jeg en klar retning, skriver om det som faller meg inn der og da. Men når jeg først driver med denne hobbyen bruker jeg også litt tid til å lese andre sine blogger. Og en jeg har funnet er denne, om Elisabeth og Dina. Dina er datteren til Elisabeth. Og Elisabeth tok permisjon fra jobben for å bruke mye tid sammen med Dina året før hun skulle begynne på skolen.


Konseptet høres i utgangspunktet uinteressant ut for en godt voksen, enslig mann. Men Elisabeth hadde funnet ut at den beste tiden sammen med Dina hadde hun når de var på tur sammen. På tur i naturen. Og opplevelsene de hadde sammen er god lesning i en tid der media har satt fokus på en trend der mødre og fedre kjøper designerklær til sine barn.

De fleste av mine lesere bor i et land der det er mulig for svært mange å gjøre som Elisabeth.

Så i dag oppfordrer jeg småbarnsmødre og fedre til å lese Utejenter og bli inspirert!


fredag 22. november 2013

50 år, hvor ble de av? Er jeg fortsatt litt forelsket i Caroline?

I skrivande stund for femti år siden gikk en knøttliten innvandrergutt til skolen i New Westminister for siste gang. Denne gutten hadde nesten fem år tidligere innvandret til Canada fra Norge. Sammen med sin mor og søster hadde han reist etter sin far som hadde reist over i forveien. Denne familien var på en måte det vi i dag kaller lykkejegere, på jakt etter en bedre fremtid i et annet land. Utsiktene til en bedre fremtid var kanskje ikke de beste, og den lille familien bestemte seg for å returnere til Norge.
Dette var skoleveien. Som alle andre skoler jeg har gått på, er den nedlagt.
Derfor var det siste skoledag på den skolen gutten hadde begynt på 4 måneder tidligere. I løpet av de 4 månedene gjorde han unna 1.klasse og var kommet halvveis i 2.klasse. Men det er kanskje også den eneste seieren han husker fra denne skolen. Liten av vekst og utlending på en skole med 700 andre som han var. Og han gledet seg til å treffe besteforeldrene i Norge som han bare hadde hørt snakke på lydbånd. Bare han fikk gjort unna denne siste skoledagen, tatt en tredagers togreise tvers over Canada til Montreal og videre til New York, for deretter å være med på M/S Stavangerfjord på denne sin sist ferd over Atlanteren til Norge. Han snakket engelsk, hadde begynt å lære fransk, og forsto norsk.

Denne lille seksåringen var meg. Som gikk til skolen med blandede følelser. Jeg skulle ta farvel med klassekamerater og lærere, noe som ikke plaget meg nevneverdig. Antallet venner var ikke så stort. Men jeg skulle stå i sentrum denne dagen. Og jeg likte heller ikke da å være i sentrum for oppmerksomheten. Så jeg grudde meg litt.

Dagen opprant som vanlig med at alle 700 elever ble samlet i en stor sal. Rektor sa noen bevingede ord, vi sang en sang og gikk deretter til våre respektive klasserom. Der snakket vi mye om Norge.
Mine medelever fikk høre om et land ingen av dem visste noe om. Litt betenkt ble jeg nok over å høre om det landet jeg skulle returnere til. Med sine kalde vintre og korte somre, med sin mangel på byer og TV-stasjoner.

Så skjedde det som siden har brent seg fast i hukommelsen. Over skolens høytaleranlegg ga rektor beskjed om at alle klasser skulle møte i fellesrommet. Jeg tisset nesten på meg, jeg trodde nemlig at det var min avskjed med skolen som skulle markeres.

Vi kom inn i fellesrommet der det var en merkelig stemning. Etter den tiden det tok å få alle samlet, kom rektor ut på podiet. Og gav oss den nyheten som hele verden ble sjokkert av. Presidenten i USA, John F. Kennedy, hadde blitt skutt og drept i Dallas. Og det var et sjokk selv for elever som bare var 6 år gamle. For alle visste hvem han var. John F. Kennedy var kanskje historiens første kjendis. Han var en slik mann alle kvinner ville ha som mann, en mann som alle barn ville hatt som far, og en mann som alle menn ville vært lik. Ung til å være president, en flott utseende mann, med en glamorøs og blendende vakker kone som attpåtil het Jacqueline. Og han holdt seg med Marilyn Monroe som elskerinne. Han var demokrat, og derfor har jeg aldri likt republikanere.

Og med en fasinerende historie. Født inn i en familie som var det nærmeste kongelig du kom i USA. Med fire barn, men bare to i live. Men for noen barn!
Caroline med sin far i 1960. Ikke merkelig at en liten innvandrergutt fra Norge ble forelsket.
Johnjohn som var bare tre år gammel, men som i begravelsen fikk overrakt flagget som lå over kista. Brettet av to marinesoldater til en trekantet pakke. Noe som gjorde sånn inntrykk på meg at jeg senere uttallige ganger har prøvd å brette flagg og tøystykker på samme måte.

Og Caroline. Som nok var min første forelskelse. Og siden jeg ikke fikk Caroline, har jeg forblitt enslig.

Historien opptok meg i mange år. Og fortsatt leser jeg alt om Kennedy-familien.


Nå er det bare Caroline igjen av familien som bodde i det hvite hus. Hun er ambassadør i Japan, den første kvinnelige ambassadøren fra USA i Japan.

I dag har jeg tenkt mye. Noe av det jeg har tenkt på er at jeg ikke husker noen av mine klassekamerater og ikke aner hvordan det har gått med dem. Antar at det er begge deler der også, slik det er med alle jeg har møtt gjennom livet. Noen går det bra med, andre er uheldige eller tar feil valg.

Men det viktigste jeg har tenkt på er at når du tenker tilbake så har 50 år gått veldig fort.


tirsdag 19. november 2013

På tide å la denne vitsen få hvile fra meg, og heller få evig liv på internett

Helt siden skoledagene har jeg vært brukt til å tale i store forsamlinger. Det har litt med at jeg har forholdsvis kraftig stemme, og stort sett er komfortabel med å snakke i store forsamlinger. Faktisk føler jeg det lettere å snakke til tusen personer enn å snakke med to personer. Da er jeg ofte den som sier minst.

Jeg har lest juleevangeliet på juletrefester, vært med i skuespill og sketsjer, talt i bursdager og bryllup, holdt minnetaler i begravelser, vært toastmaster på julebord og jubileumsfester og takket for maten. Alltid uten å grue meg på forhånd, og jeg har stort sett kommet greit fra det.

Noen ganger kreves det at man er morsom. Det er vanskelig for en lettere alvorstynget kar som meg. Løsningen er da en brukbar vits som ikke alle har hørt før. Aller helst en som ingen har hørt før. Som er på kanten uten å bikke over kanten. Nå har jeg brukt samme vits siden 1995. Den er fortalt ved mange anledninger, til og med i undervisningssammenheng. Jeg har til og med fortalt den både i 60-års lag og 70-årslag til samme person og med stort sett samme gjester tilstede. Fordi suksessen på 60-årslaget var så stor at jeg ble oppfordret til gjenta historien.

Men nå etter 18 år med samme vits er det på tide å la den hvile. Kanskje finner noen å kunne adoptere den, kanskje går den i glemmeboken. Jeg skal uansett finne meg en ny yndlingsvits.
Omtrent ei slik hytte dro jeg på. Dette er Ravnastua mellom Karasjok og Mollisjok.
Det hadde seg slik at jeg tidlig på 80-tallet bodde og arbeidet i Finnmark. Etter en vinter med mørketid og mye hardt arbeid var jeg utbrent og gikk på en "Bondevik", eller en depresjon som det også heter.
Jeg fikk låne ei hytte inne på vidda, som jeg dro til for å prøve å komme meg ovenpå igjen.
Etter 14 dager i ensomhet begynte kreftene å komme tilbake, jeg hadde ikke sett eller langt mindre snakket med et annet menneske på 14 dager, og ble derfor glad da det banket på døra til hytta.
Utenfor sto en blid og hyggelig kar i kofte. Han kastet ikke bort tiden med tomprat, men spurte direkte:
- Vil du værra med på fæst i kveld?
Jeg trengte ikke betenkningstid og takket ja.
-Men æ må advare de litt, sa han. Det bli mye drekking.
Er det fest, så er det fest tenkte jeg, så ikke noe problem.
-Og så bli dæ både slåssing og knivstekking, fortsatte han.
Litt mer betenkt ble jeg, men siden jeg alltid har vært flink til å unngå trøbbel, så jeg fortsatt ingen problemer.
-De kjems te å bli mye puling også, fortalte så den blidspente, lille og hjulbente mannen.
Nå begynte det virkelig å bli interessant syntes jeg, men siden jeg ikke var så kjent med skikk og bruk på disse kanter ville jeg gjerne vite litt mer, og spurte hva slags antrekk jeg skulle stille med:


De ække nokka nøye, svarte mannen, for det blir berre oss to!

mandag 18. november 2013

Imageproblem

I stedet for omdømme, som er et utmerket norsk ord, benytter jeg denne gangen image. Jeg har tidligere omtalt image i flere sammenhenger, og det er en viktig sak for mange av oss. Vi bryr oss rett og slett om hva andre mener om oss.

Men imaget stemmer ikke alltid med det vi selv ønsker. Om jeg for eksempel i møtet med en dame ønsker å fremstå som høy og mørk, er det faktisk for meg et umulig prosjekt å gjennomføre. Men jeg kan forandre imaget mitt innen visse grenser. Hvis jeg vil. Jeg kan vaske meg selv og klærne mine, farge håret for å få bort gråstenket, bruke nesehårtrimmeren, lese meg opp på tema som interesserer damer, ta dansekurs med Nadya Khamitskaya osv osv.
Imidlertid velger vi sjelden denne løsningen. Vi forsvarer oss og mener de andre misforstår imaget vårt. Det er rett og slett dama som ikke er i stand til å se at jeg er høy og mørk.

Nylig har det i vårt naboland Sverige blitt satt fokus på oss nordmenn. Vi som tror vi er så bra, vi som er akkurat slik alle andre overalt i verden burde vært. Bør vi da kanskje gå litt i oss selv? Er det en snev av sannhet i beskrivelsene? Eller er dette så hinsides at vi må rotte oss sammen på tvers av all partitilhørighet, interne geografiske skiller, kulturforskjeller innen landet og religion for å fortelle verden at verden tar feil av oss?

Jeg husker godt hvordan vi nordmenn ble oppfattet i utlandet for 40 år siden. På min første chartertur til Spania i 1975 husker jeg at vi først ble tatt for å være fra Sverige. Sverige som den gangen lå litt foran oss i utviklingen. Alt var litt bedre i Sverige. Og svenskene hadde gjennomsnittlig litt bedre selvbilde enn oss. Vi var mer ydmyke, og ihvertfall tidlig på kvelden litt mindre brautende enn söta bror.
Og vi hadde mindre penger å rutte med. 14 dager i syden kostet den gangen omtrent 1250 kr, noe som tilsvarer ca 6000 i dag. Dagsbudsjettet jeg la opp til var 80 kr dagen, tilsvarende ca 380 kr i dag. Og det holdt i massevis til mat og drikke, fest og moro. Og som nordmann var du ca 10 ganger mer populær enn en svenske. Samtalen med de lokale løsnet mange hakk når de fikk høre at du var norsk og ikke svensk, tysk eller engelsk.
For sammenligningens skyld så bruker nordmenn i dag gjennomsnittlig 2200 kr pr dag på ferie i utlandet.
Og vår image har forandret seg. Selv om vi støtter næringslivet der vi kommer 6 ti 7 ganger så mye som det jeg gjorde i 1975, er vi dårligere ansett. Vi har fått dårligere omdømme i utlandet.
Vi har ikke blitt så mye verre på disse snart 40 årene. Men vi var jo ikke så mye bedre enn svenskene heller. Her er det små nyanser som har slått ut. Og derfor må vi faktisk endre oss. Litt. Vi klarer ikke å bedre omdømmet ved å opplyse verden om hvordan vi er. Vi må handle.

Slik er det også med regjeringspartiet Frp.

Vi godt voksne nordmenn vet at Frp historisk sett er tuftet på misnøye. Men det vet ikke folk i utlandet, eller for den saks skyld unge nordmenn. Og inntrykket som har satt seg i utlandet av et høyrepopulistisk parti basert på fremmedfrykt er vanskelig, for ikke å si håpløst, å forklare seg bort fra. Derfor må det handling til.
Men da forsvinner Sandberg og Tybring Gedde. Og jeg kommer til å savne dem. Politikken trenger slike typer. De demmer opp mot ren høyre-ekstremisme og fascisme. Og skaper god underholdning.

Men for Frp å favne om disse to, og andre likesinnede, er et umulig prosjekt for et regjeringsparti som også skal være med på å skape et positivt bilde av Norge i utlandet.

Mer umulig enn for meg å fremstå som høy og mørk

torsdag 14. november 2013

Hva gjør egentlig alle stats- og kommuneansatte?

Offentlig sektor er stor i Norge. Jeg tilhører den selv. Allikevel forstår jeg ikke helt hva alle gjør. Dessuten ser det for meg ut som at alle innsparinger skjer hos de som arbeider inn mot kunden, altså folket.

Ikke misforstå, jeg er en tilhenger av byråkratiet. Byråkratiet skal sørge for at alle får lik behandling. Ved at flere er involvert i beslutninger som skal taes, blir det vanskeligere å oppnå særfordeler.

Men trengs det så mange? For mange år siden var jeg innleid som konsulent i en kommune med 800 innbyggere. Denne kommunen hadde 120 ansatte. La oss si at de hadde 100 elever i grunnskolen. Selv med god lærertetthet blir det bare 15 lærere pluss kanskje 10 i barnehagene. Så er det antagelig en pleie- og omsorgsetat med ca 30 personer ansatt. Uteseksjonen sysselsatte neppe mer enn 15-20. La oss plusse på 15 renholdere. Alle de jeg hittil har nevnt har jeg et begrep om hva gjør.
Men fortsatt er det ca 35 som driver kommunale tjenester, og storparten av disse sitter i kommuneadministrasjonen. Hva gjør alle disse?
Jeg skjønner at de må ha noen, men 35?
Når noe er viktig å få gjort, leies det inn eksterne konsulenter.

Denne kommunen er spesiell, men andre kommuner er like bak i antall ansatte pr innbygger. Og det som slår meg er at når det skal spares er det nesten alltid  de som jobber med de yngste og de eldste som må ta belastningen. Det kan bare bety at de som sitter i administrasjonen har veldig viktige oppgaver. Dessverre for dem, vet ikke jeg og mange med meg hva alle disse gjør. Det eneste jeg vet er at de har det travelt. Kan noen opplyse meg?
Kanskje bruker noen av dem denne http://svadagenerator.no. Og så kan de sende en mail til noen av de andre i administrasjonen som skal prøve å tyde setninger av typen "Under forutsetning av en bærekraftig implementering iverksettes kompetansehevingen på tvers av konsekvensaspektet". Uforståelig for de av oss som ikke bruker slikt språk, kanskje er også dette noe overdrevet, men språket i forvaltningen er noe i nærheten.

Eller er de kanskje ikke oppmerksom på at det finnes en sånn svadagenerator? Kanskje kan vi spare en del kommune- og statsansatte ved å bruke slike muligheter mer aktivt?

Så langt vet jeg altså ikke helt hva de gjør. Jeg prøver imidlertid å bidra til redusere behovet for ansatte i byråkratiet ved å gjøre dem oppmerksom på hvilke hjelpemidler som finnes.

Og så lenge jeg ikke vet hva de gjør eller skal gjøre, har jeg ikke noe bedre forslag.


Snart jul, kanskje er dette ønskelista mi?

Julegaver er et pes hvert eneste år. Noe jeg utsetter til i siste liten med glans. Beste julegaven jeg har fått fikk jeg da min bestefar og jeg ble enige om ikke å kjøpe noe til hverandre. Begge takket hverandre høytidlig på juleaften, og begge var enige om at dette var den beste gaven vi kunne få.

Med årene har det blitt færre og færre gaver, noe som henger tett sammen med at jeg heller ikke gir så mange. Så få ble det etterhvert att barna til mn søster, og særlig hennes sønn, hadde stor moro og skadefryd over dette for meg litt såre tema.

Men hevnen er søt. Året etter kjøpte jeg mange gaver til meg selv. Til Arne, fra julenissen. Og bare slike gaver jeg visste også barna/ungdommene ønsket seg. Sånt som merkeklær og det eneste dataspillet jeg til dags dato har kjøpt. Dette falt sammen med at min kjære nevø var blitt såpass voksen at gavemengden var redusert. Han mente da at det var kort tid før han ikke fikk en eneste gave.

Hva ønsker jeg meg så til jul? Tja... Jeg kan alltids velge en klisje som god helse for meg og alle rundt meg. Eller fred på jord.
Tidligere, mye tidligere, var det enkelt. Fikk jeg en kniv, eller ei lommelykt, eller for ikke å snakke om ei GGG-bok, var jeg veldig fornøyd.
Nå er jeg veldig fornøyd med gode ullsokker, særlig hjemmestrikkede.

Men så fikk jeg katalogen fra ENKLERELIV. Innimellom alle nyttige og unyttige duppeditter lå det et innsmett fra jii.no, et firma som selger opplevelser og gavekort på ditto. Her var det mange, men dog noget kostbare ideer.

Denne så gild ut. En kjøreopplevelse utenom det vanlige. Men ved nærmere ettertanke har jo jeg denne opplevelsen hver gang jeg tar bilen og kjører meg en tur. Dvs når den ikke står på verksted. Dessuten har jeg både selv hatt opplæring og lært opp andre i terrengkjøring med Volvo feltvogn og Mercedes G-wagen. Så å bruke 5000 kr på å gi meg dette er å gi meg noe jeg har fra før. Selv om det hadde vært moro.

Frikjøringskurs på ski hadde vært storveies. Hadde jeg bare ikke med årene blitt så engstelig og forsiktig. Dessuten tror jeg det er mulig å få bedre og billigere slike opplevelser ved å leie med seg noen likalt på Oppdal.


Men dette hadde vært noe. Jeg som ikke kan å danse, som mangler rytme, som er oppgitt av flere danselærere. Tenk om jeg hadde kommet på en dansetilstelning med Nadya Khamitskaya. Og hatt en liten oppvisning for alle dere som tror at jeg ikke kan danse. Kunne blitt en hit både på youtube og over kafébordene.

Og dessuten hadde jeg da ettertrykkelig bevist at den rette læreren kan lære hvem som helst, hva som helst.

Og en ting er sikkert; skal jeg noensinne lære å danse, må det være av Nadya.


tirsdag 12. november 2013

De første 1000


Da har mitt mest populære innlegg blitt vist 1000 ganger. Dagen startet med 990 visninger, og jeg regnet med at 1000 ville passeres i løpet av dagen. Jeg har ingen tråd i denne bloggen, ingen spesiell profil, derfor er det stor spredning i emner. Jeg har skrevet om damer, om friluftsliv, om politikk, bil, kassakø, motorsag, hudkrem, sykdom, plager og mye annet. På veien har jeg lært noe om hva som skaper sidevisninger, hva som er populært på internett. For som blogger har tilgang til å se hvordan folk har kommet inn på siden. Ikke hvem, men fra hvilket land og via hvilke søk. Interessant lesning.



Det som selger best på internett er sex. Det har jeg ikke skrevet om, men innlegget mitt om horer og horekunder er det som har flest visninger. De fleste som har lest innlegget er nok skuffet, for jeg har brukt ordene i overført betydning om internettbrukerne. Innlegget har også bilde av Vicky Vette, en norsk dame som gjør det skarpt på Twitter med nesten 600 000 followers. Men så har hun da også over 70 tusen tweets bak seg, stort sett med bilde av seg selv eller andre barmfagre damer. På en måte snyltet jeg altså på den godeste Vicky...

Mitt minst leste innlegg er innlegget jeg skrev om Ramones og Blitzkrieg bop. Det syns jeg er sørgelig, faktisk er det bare 45 som tok seg bryet med å åpne siden. Og antagelig enda færre som leste det. Og veldig få som faktisk hørte på musikken.

Tro det eller ei, jeg syns Ramones er mye viktigere og mer interessant enn en aldrende pornostjerne.
Selv om hun er norsk

Jeg vet altså hva som drar lesere, men jeg gjør intet knefall for markedskreftene!