lørdag 23. mars 2013

Fysiske og psykiske plager, så slipp meg frem!

En blogger med respekt for seg selv må utlevere sine plager for verden. Mange av suksessbloggene er i dag rene lidelseshistoriene. Og leserne omfavner dem, antakelig ut fra sannheten om at felles skjebne er felles trøst. Og i tillegg er andres ulykke godt stoff å meske seg i.

Det passer bra å skrive om dette i dag da jeg har fått solid påfyll av lidelser.

Kulden om natta kombinert med solskinn om dagen gjør at jeg omsider forstår hvorfor skøytebanen i Alma Ata, eller Almaty som byen heter nå, var så fenomenalt rask. På Medeobanen var det ofte kalde netter og solfylte dager, noe som gjorde isen så glatt at verdensrekordene satt løst på denne banen. At det i tilllegg var fallvinder fra fjellene rundt banen som gjorde at det var medvind rundt hele banen gjorde faktisk at det internasjonale skøyteforbundet en periode ikke godkjente rekorder fra Alma Ata. Slike forhold er det mange steder på Oppdal nå.

Så da jeg skulle ut med bil i dag gikk det galt. Jeg startet bilen, kjørte ut av garasjen og registrerte at jeg hadde glemt telefonen. Ettersom jeg liker å tøffe meg med overdrevent høy bil, er det et stykke ned når en kortvokst kar skal ut av setet og ned på bakken. Derfor har jeg også en løsning der jeg kan senke bilen for lettere inn- og utstigning. Dette går imidlertid såpass sakte at jeg ikke alltid tar meg tid til å senke når jeg skal ut, heller ikke i dag, med det resultat at føttene bare er i kontakt med isen et kort øyeblikk før det er rompa/rævva/baken/stumpen som tar landingen. Første tanken, før jeg overhodet tenker over om jeg fortsatt er i live eller bare skadet, er om noen så meg. Det var det ikke, og en rask egensjekk avgjorde at det nok bare ble blå rompeball på venstre side. Og igjen takket jeg meg selv for ikke å ha latt kroppen forfalle til å bli en tynn pusling. For med litt mindre fett hadde nok ikke dette gått så bra. Nå er det vel bare snakk om en kort rekonvalesens før jeg er like fin.

Dog er dette med rekonvalesens noe som tar lenger og lenger tid. I september hadde jeg en toskete og dum manøver som gjorde at jeg falt utfor en skrent og på et eller annet merkelig vis klarte å skade en arm. Denne armen er fortsatt vond, og jeg har begynt å lære meg å leve med det.

Hoftene mine har jeg lært meg å leve med. Jeg ploger nesten aldri på ski, løper ikke på asfalt og svømmer ikke 1000 m bryst. Alt dette er små offer.

Bilde av gnagsårene, ikke lekkert, men mindre støtende enn bilde av venstre rompeball.

Torsdagens topptur gav meg to flotte gnagsår. De pleies etter alle kunstens regler for å brukes som unnskyldning når noen vil ha meg med på skitur i påsken. Jeg vil nemlig komme på det selv, ikke bli pådyttet noe av en eller annen som merkelig nok vil ha meg med. Forøvrig sitter gnagsårene på et sted der de ikke plager meg ved bruk av turskiutrustning...

Mest plager det meg imidlertid det som skjer i hodet mitt. Like sikkert som at det er påske hvert år, er det at butikkene på Oppdal oversvømmes av folk som tror rasjonering på mat og øl er nær forestående. Og da dukker de opp foran meg i køen disse som bare holder av plass i køen ved kassen mens kone og barn springer rundt i og henter varer. I dag tok en kar dette til nye høyder da han bare sto der med noe i hånda og ventet på et aller annet damemenneske som kom med handlevogna og leverte denne til ham.

Sånn kan det gå når en vanlig mann blir presset over grensen, f.eks av en handlende påskegjest.

Slike opplevelser har jeg hver påske, og de blir en stadig større belastning for min gamle psyke. En dag smeller det for meg, omtrent som det gjorde for en kar i en film jeg ikke husker navnet på. Han parkerte bilen midt i gata etter å ha kjørt i kø hjem hver dag i mange år. Hvorpå han startet en voldelig opprenskning i New York. Når dette skjer med meg blir det trasig å være uoppdragen og frekk i kassakø på Oppdal. Så bare pass dere, når dere ser en voksen bisk mann som bare skal ha noe småtteri:

Slipp ham for guds skyld frem!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar