Jeg er redd

Som et ledd på veien mot å gjøre det riktige valget ved stortingsvalget tar jeg meg tid til å sette meg inn i partienes programmer og historie. Programmene forteller en ting, historien ofte noe litt annet.

Denne damen kan selge hva som helst til meg, samt få meg til å endre politisk syn

Ved første mulighet for å bruke stemmeretten var jeg en ung og forholdsvis lovende befalselev. Jeg mener bestemt jeg den gangen stemte Høyre. Høyre var forsvarsvennlig, og dessuten var høyre-folk litt penere i tøyet enn andre. Mine jevnaldrende intellektuelle venner tilhørte stort sett AKP(m-l). Når jeg tenker over hvor tilfeldig valget av parti den gangen var, forstår jeg godt at dagens unge kanskje velger parti av tildels lite overveide årsaker. Dersom filmen om gymnaslærer Pedersen etter boka til Dag Solstad hadde kommet den gangen, og med Ane Dahl Torp på rollelista, hadde jeg nok vært m-l'er.

Det ferskeste partiet ved valget nå er partiet Rødt, stiftet i 2007 etter en sammenslåing av RV og AKP. De deltok ved valget i 2009 og fikk 1,4 prosent av stemmene.

Partiet har et program og et prinsipprogram jeg er enig i mye av. De vektlegger individets frihet, rettferdig fordeling, produksjon av varer styrt av behov og bærekraftig miljø- og klimapolitikk.
De går inn for at andre trinn på toppskatten skal slå inn ved 600 tusen i årsinntekt og at marginalskatten på inntekter over 1,5 millioner skal være 100%. Det siste kan nok synes brutalt, men jeg har venner som tjener 1,5 mill og de er ikke fem ganger så mye verd som de av mine venner som tjener 300 tusen. Det mener de ikke selv heller, og ja; jeg har spurt dem.
Litt mer i tvil er jeg når de bruker ordet revolusjon. Jeg er tror det trengs forandring, men ikke i form av revolusjon. Vi bør skynde oss, men langsomt.
De vil forby strippeklubber. Der må jeg reservere meg, vi menn har behov for noen mer lumre adspredelser. Særlig for oss i rurale strøk er det viktig at muligheten for å bli bondefanget ikke forsvinner.

Dog er jeg såpass tilhenger av mye i programmet at jeg kunne stemt Rødt. Men jeg tør ikke. Jeg er en feiging og en reddhare. Nei, jeg er ikke redd for hva andre mener og tror. Heller ikke redd for å bli stempla med ord som bare brukes i nettdebattene.

Jeg er redd Håkon Lie

Ingen kødder med denne karen

Jeg respekterer og beundrer ham også. Som politiker, organisasjonsbygger og retoriker.  Han ble nesten 104 år gammel og var sentral i norsk politikk fra 1921 og frem til hans død i 2009. Men jeg er altså redd ham selv fire år etter hans død. Han truet i 1967 sin gamle venn, landsfaderen Gerhardsen med at han skulle knekke ham som en lus da Gerhardsen ville ha en mer forsonende holdning til venstresiden. Han drev en overvåking og kartlegging av politiske motstandere på venstresiden som i dag ville kvalifisert til fengsel. Jeg hadde aldri blitt sikkerhetsklarert så høyt som jeg ble i Forsvaret om jeg hadde skrevet dette mens apparatet hans var intakt. Antagelig hadde jeg ikke kommet inn på befalsskolen heller. I romaner skrevet i senere tid sørger han for at politiske motstandere forsvinner. Jeg er en veldig uviktig brikke, men jeg frykter altså fortsatt Håkon Lie. Dog tør jeg nå lese Klassekampen.

Men jeg tør altså ikke stemme Rødt til høsten



<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/4b13e7b42eb0ad3945afeb1350a4dcac" alt="Blogglisten" /></a>