Bil. Nyttig redskap, pyntegjenstand og leketøy

Jeg har et ambivalent forhold til bil.
På den ene siden ser jeg at det er et onde. Et onde som dreper og lemlester, bruker mange ressurser, i bunn og grunn er gammeldags og et onde som er med på å bruke opp jordas ressurser. Og som jeg tror er med på å forandre klimaet.
På den andre siden liker jeg friheten bilen gir oss. Jeg imponeres over tilleggsteknologien i biler, tilleggsteknologien som gjør bilen moderne. For grunnkonstruksjonen er gammeldags. Jeg liker også følelsen av å kontrollere alt dette, noen ganger i hastigheter mennesket slett ikke er bygget for.

Jeg har med tre års unntak hatt førerkort siden i 1975. ( De tre årene uten førerkort skyldtes hverken fart eller promille, og er en helt annen historie.) På disse årene har jeg eid mange vidt forskjellige biler. Og prøvd å kjøre enda fler. De har alle stort sett gjort jobben sin og fraktet meg, baggasje og innimellom passasjerer fra A til B. Jeg har også på denne tiden lært at uannsett hvor bra bil jeg har kjøpt så er den etter tre uker bare en bil. Som blir skitten inn- og utvendig, som samler rot innvendig, men som gjør det den skal. Stort sett.

Volkswagen variant

 Den første bilen min var Volkswagen Variant 1600. En fabelaktig bil med plass til bikkjer bak og baggasje foran. For den hadde baggasjerom både foran og bak. Dessuten var fremkommeligheten fremragende, med store hjul med diagonaldekk og motoren over drivhjulene bak. Ekstrautstyret besto av Eberspächer, et ekstra bensindrevet varmeapparat som sørget for god varme uansett utetemperatur. 60 hk gjorde den ikke til noen racerbil, og det var nok derfor min mor første gang jeg skulle kjøre til Trondheim fikk klar beskjed om ikke å foreta en eneste forbikjøring, ikke engang av en traktor.

Så ble det en liten og mer økonomisk småbil, Honda Civic. Men ikke standard 1300, det måtte en med 1500-motor fra Accord til. 700 kg bil med 80 hk gjorde denne omtrent like rask som den tids dømmebil, VW Golf GTI. Den ble pimpet med stereoanlegg fra Clarion som stjal storparten av benplassen til forsetepassasjeren. Jeg var i Finnmark den gangen, og var kjent som han lille med største dunjakka og det flyttbare stereoanlegget. Og det dro ikke damer.

Jaguar MK II

Så skulle Hondaen skiftes ut. Klarte ikke å bestemme meg, men kl 0400 en natt til søndag ble valget gjort. Hondaen ble beholdt, og en Jaguar MK II innkjøpt. 1300 kg bil med 220 hk. Uhørt den gangen. Automatgir. Dessuten gikk den billig i forhold til den bilen mange drømte om, Ford Granada Ghia 2,8 med bare 160 hk.  Et av de bedre minnene med den er da min far skulle prøve den og jeg i langlina sør for Fagerhaug kommenterte at han ikke var redd for førerkortet. -Å det går vel bra, mente han, jeg kjører jo bare i 100. Problemet var at speedometeret viste hastigheten i miles, slik at han i realiteten kjørte 160. Denne bilen dro forøvrig damer. Men det hjalp ikke meg, for bilen hadde høyreratt. Og det var derfor forsetepassasjeren som fikk damene.

Så kom firehjulstrekkerne. Mitsubishi Pajero ble solgt i hopetall, mens vi som ikke var bemidlet kjøpte oss Suzuki. Jeg kjøpte svart Suzuki 413. Ikke 410. 413 hadde 67 hk og det var 22 mer enn de 45 hk 410 kunne by på. Dessuten hadde den totalt 10 gir. En bil med fantastisk fremkommelighet og fantastisk dårlige kjøreegenskaper. Lett vekt gjorde at den gikk oppå skaren såfremt du kunne gå på den. Derfor ble den også kjørt helt inn til foten av Snøhetta en godværsdag. Med kalesjen nede. Tenkte ikke over at sola tok godt og gjorde snøen rotten. Turen tilbake hadde gått fortere på ski.

Så ble det Ford Sierra. Forhandlerne hadde pushet denn som leasingbil, og to år gamle ble de nestet kastet etter kundene. Kjøpte en stasjonsvogn med automatgir og innsprøytingsmotor. Komfortabel, men drakk bensin i forhold til hva du fikk tilbake av effekt.

Den gang da Toyota laget skikkelige biler til å virkelig bruke

Så kjøpte jeg den ærligste bilen jeg har hatt. Helt ny Toyota Landcruiser fra før denne modellen prøvde å være luksusbil. Bare 84 hk, ingen elektronisk motorstyring, ingen elektriske vindusheiser. Tak og dører kunne enkelt taes av, og frontruten legges ned. Marginalt bedre komfort enn Suzuki, men mer solid og sterk som arbeidredskap. Dog lynkjapp i forhold til de Mercedes Gelendewagenene som forsvaret hadde anskaffet på denne tiden. Kjørte i 80 km/t i skytefeltet på Hjerkinn da veien plutselig var borte fordi en bekk hadde gravd over den. Bilen datt nedi, og jeg fryktet hele understellet lå bak meg. Neida, inn med lavgir og bilen krabbet seg opp igjen. Slike biler selges ikke i Norge lenger.

Subaru E10, ikke verdens beste i sidevind...

En eneste bil har jeg tjent penger på. Kjøpt for 1500 kr og levert til vraking da vrakpanten midlertidig var 6000. En pensonist som skulle flytte til Spania etter å ha solgt hytta ville bli kvitt hyttebilen sin og vurderte å levere den til vraking. Ettersom den var tungsolgt. En bil få har hørt om, Subaru E10. Knøttliten kassebil med firehjulsdrift. Livsfarlig å kollidere med selv i 10 km/t. For knærne var bare beskyttet av blekk på tykkelse med sølvpapir. Men du så praktisk! Lett å parkere, lett å laste ut og inn av. Og en skikkelig utfordring i sidevind på Dovrefjell. Da måtte den legges litt på skrå opp mot vinden.


For bedre sidevindsegenskaper kjøpte jeg så en pick-up. Nissan King Cab med alle bøyler og lys slike biler skal ha. Praktisk og god bil som i etter at jeg solgte den i 2000 fortsatt bringer meg bekymringer. Han som kjøpte den fikk i 2009 problemer med clutchen og reklamerte derfor på bruktbilkjøpet. Nå skal han sende den til Litauen for oppussing og lurer på om jeg kan ta halve kostnaden. Det må tilføyes at han er en spøkefugl, men det viser at å selge bruktbil er like risikabelt som å kjøpe.

Amerikansk firehjulstrekker måtte også prøves. Chevrolet Blazer, men ikke standardversjon må vite. Selgeren var god, han hevdet å kunne skaffe en modell som var spesiallaget for Clint Eastwood, John Wayne og meg. Kontrakten var allerede underskrevet før jeg kom på at de to førstnevnte var godt opp i årene, John Wayne faktisk død etter et langt liv som tøffing. Hadde jeg kjøpt gammelmannsbil? Etter tre måneder kom vidundret. Større hjul, annen motorstyring med høyere effekt, skjermutbyggere og litt annen stæsj gjorde at dette var en bil som stakk seg ut. Kjøreegenskapene var tvilsomme, ikke ville den gå rett frem, og skulle du svinge ville den heller ikke det. Bensinforbruket var helt ok, kjørte en gang 660 km på 57 l bensin. Men da satt lensmannen på...

Toyota Corolla er en av verdens mest solgte og driftsikre biler. Så det var på alle måter problemfritt den perioden jeg kjørte Corolla. Hadde naturligvis største motoren og alt ekstrautstyret... Politiet så aldri min vei, ikke damene heller. Og jeg følte meg veldig skikkelig. Noe jeg trives med det meste av tiden.

I slike temperaturer risikerer du slapp ytelse ved oppstart av Disco'n

Men har du først hatt firehjulstrekk vil du gjerne ha det. Nå hadde jeg prøvd japansk, amerikansk og via forsvaret tysk, hva er da mer naturlig enn å tenke engelsk? Det ble Land Rover. Frynsete rykte, men litt undersøkelser fortalte at de nyere var gode. Hadde lyst på Defender da denne er enkel omtrent på nivå med Toyota Landcruiser på 80-tallet, men fryktet mangelen på komfort. Etter lange overveielser ble det Discovery 3. God bil, men i overkant avansert for en enkel mann som meg. Flaut å starte i minus 29 på Dovre og finne at bilen nesten ikke orker å flytte seg i nødmodus. Bare å vente til motoren blir varm, stoppe og starte igjen, og bilen går som ei klokke. Må alltid ha topp batteri, ellers fylles displayene opp av feilmeldinger. Og du trenger ikke kunne å kjøre på vanskelig underlag, du bare vrir på en bryter så tilpasser bilen seg det være stor stein eller dyp snø. Morsomst var det da jeg dro på kurs langt unna og fant en prikk lik min egen Corolla å parkere ved siden av. Tok et bilde og la ut Facebook der jeg forklarte at ettersom jeg både hadde verdens mest pålitelige og verdens minst pålitelige bil, tok jeg med begge når jeg skulle på langtur.

Solskjermene er doble på denne

På et tidspunkt hadde jeg disse to bilene

Hva blir det neste? Har fortsatt lyst på Defender. Det kan bli den siste bilen jeg kjøper da levetiden er lang på disse. Er nå produsert over samme lest i 65 år, og 70% av de produserte biler er fortsatt i drift. Og har ikke alt dette unødige ekstrautstyret nye biler har. Og gir meg rette imagen. Prøvde for en tid tilbake nesten ny Porsche Cayenne. Flott bil, men det eneste jeg virkelig ønsker meg av utstyr som denne hadde, er dobbel solskjerm.

Dette er imagen jeg vil ha

Så når Land Rover Defender får på plass dobbel solskjerm, har de en kunde.