mandag 30. september 2013

Utslitte klær og gammelklær

Ettersom jeg har ferie har jeg i dag prøvd meg litt som vedhugger. Veden for kommende vinter er forlengst felt, kappet, kløvd, tørket og kommet under tak. Så det er ved for neste vinter igjen jeg nå driver med.
Slike klær har jeg ikke.
Jeg har ikke arbeidstøy. Selv om markedet oversvømmes av Snickers og Bläkläder og Sthil og Wenaas. I stedet bruker jeg klær som er nesten utslitt. Men bare nesten. Så lite som jeg arbeider holder det fortsatt et par år som erstatning for arbeidstøy.

Mine klær går en lang tur på veien mot å bli kassert. Først kan de brukes på pub og når jeg skal vise meg fram i slalombakken. Deretter blir de brukt som normalt turtøy. Etterhvert glir de inn i garderoben som brukes i mitt arbeid som leirskolelærer. Der sorteres det også litt etter årstid og aktivoitet. Siste stopp der er som klær i forbindelse med elveaktiviteter. Der etter går de inn som arbeidstøy til vedhogst og lignende.

Hele denne prosessen tar fra 5 til 20 år. I dag har jeg brukt en fjellbukse fra Haglöfs som jeg fikk i som gave på 50-årsdagen. Og en fleecetrøye kjøpt i Whistler i 1995. Helt utmerkede plagg som vil gjøre nytten flere år til. Når jeg drar på elva med elever har jeg en Gore-tex fra Peak Performance innkjøpt i 1993. Den går nok snart inn i garderoben som gammeljakke.

Noe av poenget mitt er at jeg skiller klærne på gammelklær og nyklær. Jeg er fortsatt ikke kommet dit de var for 50 år siden da man tenkte på dette ved anskaffelsen. Når ny dress ble innkjøpt, tenkte datidens menn på at denne dressen om noen år skulle fylle en funksjon som arbeidstøy. Derfor var dressene på landsbygda ofte romslige, man skulle senere ha varmt undertøy under. Og det var lett å skille bønder fra andre på byen.

Jeg husker godt at dressjakka ble brukt som utenpåjakke over strikkegenseren når man kjørte traktor. Ble det kaldere dro mange over en "muidd" som hadde overlevd fra tiden med hest og slede. "Muidd" var en slags frakk av saueskinn.
Kongen i markadress
Og man gikk på ski i hvit skjorte og dressjakke. Før det etterhvert kom poplinsdresser med nikkers og kort anorakk. Turklær som var så dårlige at de egentlig aldri var egnet til å ta skrittet over til å bli arbeidsklær. Og disse såkalte markadressene var på mange måter starten på det vi ser i dag, nemlig at alle klær har sine bestemte bruksområder.
Jeg har mer lyst på slik bukse enn bukse fra Snickers

Er det da gjerrighet, fattigdom eller gammeldagse verdier som gjør at jeg ikke har arbeidsklær, men bevarer skille mellom nyklær og gammelklær? Absolutt ikke, det er bare det at jeg har mye mere lyst til å bruke 2000 kr på ei ny bukse fra Norrøna eller Klättermusen enn å bruke det samme på ei bukse det står Sthil på. Når denne vanen dessuten er bærekraftig og miljøvennlig, er valget veldig lett for meg.

Dessuten arbeider jeg ikke så mye at det røyner særlig på.

søndag 29. september 2013

Må allemannsretten justeres?

Denne uken la FN's klimapanel frem sin nyeste rapport om hvordan klimaet på gloden utvikler seg og på hvilken måte vår aktivitet påvirker leveforholdene for kommende generasjoner. De fleste ser at noe må gjøres, men de fleste ser også at dette blir en vanskelig oppgave.

Selv går jeg litt lenger ned, og vil sette fokus på den særnorske allemannsretten. De som vil se mer vitenskapelige tilnærminger kan lese denne rapporten fra Nina, eller denne. Selv er jeg en enkel sjel som observerer, tenker og etterhvert tror et eller annet.

Jeg har i over 20 år hatt mitt daglige virke i fjellet. Også før dette brukte jeg fjellet til lek og rekreasjon. Og ja, jeg har syndet mot de tanker jeg gjør meg i dag. På 70-tallet kjørte jeg snøscooter i fjellet uten noen form for tillatelse, på 80-tallet testet jeg så forskjellige kjøretøy som Leopard stridsvogn og Suzuki jeep for fremkommelighet, jeg har hatt med meg løs hund til alle årstider, osv osv. Jeg har testet ut moderne former for friluftsliv som terrengsykling og kiting, og rent generellt hatt grunnfestet i meg at den aktiviteten jeg utøvde var så liten at den hadde null påvirkning på miljøet.

Og det var riktig. Så lenge det var bare meg og et fåtall andre som bedrev tilsvarende. Nå er imidlertid situasjonen en helt annen.
Fra Stroplsjødalen

Mitt eksempel, og der jeg kjenner forholdene best, er i Stroplsjødalen på Dovrefjell. Området er et kjerneområde for moskus, villreinen passerer her mellom viktige beiteområder, det slippes hester på beite der, det drives jaktprøver for fuglehunder, og det drives masseturisme. Alt dette i tillegg til at det utøves litt tradisjonellt, enkelt friluftsliv som jakt og fiske.
Spennende, men tåles det ubegrenset med slik ferdsel?
Enkelte helger på høsten kan du sitte på toppen av Vesle Nystugguhø og se 3-4 organiserte moskusturer, hver med 10-20 deltagere. Prøvepartier for stående fuglehunder går inn i området, 20 syklister på rekke og rad bruker stiene inn i området, grupper med et 20-talls ryttere på hest bruker de samme stiene. Alt dette i tillegg til vanlige fjellvandrere og villreinjegere. Også i ukedagene er det stor trafikk. Skoleklasser og fotokurs er bare noen eksempler på bruken av området.
Kanskje må slik aktivitet reguleres på en annen måte?
Hva er så resultatet av all denne aktiviteten? Den er helt tydelig for meg. Moskus og villrein forandrer arealbruken og terrenget slites. Det går frem av undersøkelser gjort av NINA at villreinen ikke passerer en dal der det går mer enn 200 personer i døgnet. Derfor må den forandre trekkene sine, noe den har gjort før, men for hver gang blir leveområdene mindre. I tillegg sliter den med klimaforandringene, skoggrensa har i min tid strekt seg minst 50 meter høyere i terrenget og snøfonnene som tidligere gav insektfrie hvileplasser er blitt langt færre. Det samme plager moskusen som i tillegg til insektene flere ganger daglig må forholde seg til nærgående turister. Disse daglige møtene med mennesker tror jeg er årsaken til at den oppfører seg litt mer engstelig, og innimellom mer aggressivt, i møtet med oss mennesker enn hva den gjorde før. Tidligere var den nemlig helt upåvirket.
Slike stier har en tendens til å bli bredere og bredere
Og så har vi terrengslitasjen. Stiene blir bredere og bredere, og er på sine steder snart 30 meter brede. Hester med ryttere ødelegger bærelaget i våte områder, sykkelhjul lager spor som vannet følger. Fotturistene går så i kanten på stien og utvider den ubønnhørlig til motorveibredde.

Med bakgrunn i disse enkle observasjoner stiller jeg meg spørsmålet om allemannsretten kan bestå for all fremtid. For ca 20 år siden gikk jeg i det beskrevne terrenget med en tysk busslast for å se etter moskus. Moskusen sto slik til at vi måtte gå to kilometer utenfor sti. I myr og kjerr strevet vi oss frem, og jeg følte på at jeg ikke gjorde jobben min med å gi disse gjestene, med ikke altfor bra fottøy og utstyr, en god opplevelse. Men der tok jeg grundig feil. Det var nemlig disse to kilometrene som var den store opplevelsen for tyskerne som ikke var vant til å kunne gå akkurat der de selv fant det for godt.
For oss er jo dette en selvfølge. Til og med på privat grunn kan vi ferdes med hjemmel i allemannsretten.
Hva tåler slik natur av menneskelig påvirkning?
Er vi villig til å gi avkall på denne retten? Det er vi neppe, like lite som vi er villig til å gi avkall på litt av vår velstand for å utsette klimakatastrofen som med stor sikkerhet vil ramme våre etterkommere. Men noe må gjøres. Snart.

Kanskje må en mer tilpasset forvaltning til. Kanskje må fjellet i jaktperoden for villrein forbeholdes jegerne. Kanskje må organiserte turer kvotereguleres. Kanskje må rideturer og sykling forbys. Det blir i fremtiden kanskje ikke en selvfølge å bevege seg fritt i fjellet. Slik min generasjon har hatt gleden av å gjøre. Tidligere generasjoner hadde samme rettighet, men mindre tid og mindre penger. Da ble trykket mindre. Kanskje må vi starte med å prøve å halvere dagens antall besøkende. 10 tusen i stedet for 20 tusen. Det kan gjøres, men viljen til å gjøre nødvendige, men upopulære tiltak er like lite tilstede her som i klimapolitikken.
Slike områder tåler gjerne større ferdsel
Heldig er jeg som har kunnet ture frem gjennom livet. Det kan ikke dere som er yngre. Og det forstår jeg godt dere er lite fornøyd med. Men fortsatt er det alternativer. Alternativer som ikke belaster miljøet i tilsvarende grad. Som for eksempel toppturer på ski og klatring. Som for en stor del foregår i mindre sårbare områder. Kanskje kan dere ta jegerprøven og gå på villreinjakt. Eller rypejakt. Eller få tak i fiskekort som gir dere tillatelse til å gå inn i området. Mulighetene ligger der, bare vi ser dem. Slik som i klimapolitikken.

Det er bare min generasjon nordmenn som har kunnet forsyne oss på øverste hylle hele livet.

Men du verden så misfornøyde vi er med det.

tirsdag 24. september 2013

Må vi snart gi opp annet enn borrelås?

Dagene bringer opp- og nedturer. Av og til har jeg håp for dagens unge, andre ganger er jeg mer i tvil.

For ikke lenge siden fikk jeg forsterket min tro på jenter fra Somalia. Jeg satt med matpakka og overhørte en samtale mellom to unge jenter hvor forskjellen på fjellsko og fjellstøvler var tema. Dette klarte en av dem å definere for den andre på en glimrende måte. Og attpåtil på norsk. Da behersker du språket bra etter bare to år i Norge!

Bekymringen tar meg imidlertid temmelig raskt. Å knytte skolisser er en ferdighet som er på vei ut. Hver eneste vinter opplever jeg at unge mennesker faller og blir liggende uten sko. Fordi de sitter på skien som enten ligger lenger oppe i løssnøen, eller er med skien videre nedover bakken på skaresnø. Og jevnt og trutt gjennom året ser jeg dette synet:

En voksen knytter her skolissene til en unge som snart skal konfirmeres. Hvor er det blitt av trangen til å klare ting selv? Oppdrar vi fler og fler til å bli avhengig av tjenere? Kanskje må vi snart alle ha en butler?

Her følger en enkel oppskrift som gjør det like lett å å snøre på seg fjellstøvler som å lukke sko som lukkes med borrelås.


Sørg først for at begge frie ender av skolissene er like lange.


Snør lissene via alle hekter, og knyt sløyfe. Sørg for at sløyfene og de frie endene er like lange, knyt en gang ekstra slik at sløyfa ikke løsner.


Ferdig snørt og knytt ser det slik ut. Knuten løsner du senere aldri.


Hekt deretter lissene av hektene, men la knuten sitte fast. Nå har du en fast knute som kan brukes til lissene er utslitt. Når du skal snøre skoene, legger du knuten og lissene inn i neven på ene hånden og hekter motstående lisse inn på nederste hekte som gjerne er en låsehekte.


Deretter hekter du begge lisser på sine hekter på motsatt side.


Gjenta prosessen på andre siden.


Og på andre igjen.


Til slutt er det bare en hekte igjen på toppen av ene siden, og når denne er hektet på, er du ferdig.


Øver du litt på dette, snører du snart på begge støvlene samtidig. Først da mestrer du fullt ut skosnøring og knytting. Å knytte blir noe du gjør bare når lissene må byttes. Og når du behersker dette kan du virkelig si at du klarer selv.

Dette burde være barnelærdom

søndag 22. september 2013

Hvor mye glede kan du få kjøpt for under 200 kr?

Pengene strekker ikke alltid til når de skal omsettes i noe som gir lykkefølelse. Og for 200 kr er ikke utvalget stort.

Du skal lete litt for å kjøpe lykkefølelse for denne
Du kan kjøpe deg to halvlitere øl. Det kan gi deg en kortvarig glede, men dessverre er det slik at du da ofte vil ha en til. Og da er det svært få steder som selger halvlitere til under 67 kr. Og 200-lappen er gått. Dessuten må en som regel pisse etter to. I hvert fall må jeg det. Og ikke kan en kjøre etterpå. Trøtt blir en også. Og noen blir sentimentale eller kranglete allerede etter to.

Joda, dette er også lykke til billig penge.

Du kan kjøpe deg en hamburger av brukbar størrelse. Mett blir du, og gjør du det ofte blir du feitere av det. Tjukk og blid er bra, men god helse blir det ikke av det. Og selv om jeg må innrømme at jeg føler lykke når jeg setter tennene i en god hamburger eller annen søppelmat, deler lykkefølelsen plassen med dårlig samvittighet.

Lykkefølelse og dårlig samvittighet i skjønn forening

Fredag vant jeg den ultimate godfølelsen for under 200 kr. På Felleskjøpet på Oppdal, og sikkert overalt ellers der slike varer selges, kan du kjøpe deg et nytt kjede til motorsaga for 169 kr. Og det kan jeg gjøre selv om jeg har innkjøpsstopp, for sagkjede regner jeg som forbruk. Hvordan det er mulig å produsere, distribuere og selge noe så fint for en så latterlig lav pris er for meg en gåte.

En slik med nytt kjede er den ultimate lykkefølelse undertegnede klarer å oppnå for under 200 kr.
Tidligere i høst kom jeg borti ståltråd med motorsaga. Jeg trodde den derved ble helt ødelagt, men etter filing fungerte den fortsatt bra. Så fant jeg i forrige helg ut at saga ved saging av litt dimensjoner gikk skjevt. Sagskåret gikk i en bue. Altså var ene siden av kjedet kvassere enn den andre. Å rette opp slikt er utenfor min ringe kompetanse i filing av sagkjeder, derfor måtte det nytt kjede til.
Og for en følelse! Jeg sager gjennom den tykkeste bjørk som om det var smør. Halve arbeidet og knapt nok det. Og er jeg ikke uheldig, varer det en god stund.


Dessuten kan jeg ta på meg slik skjorte etterpå. Og føle meg litt mer karslig.
Det er også lykke!

lørdag 21. september 2013

Jeg erkjenner at jeg er høyst middelmådig

Hver eneste dag blir jeg i en eller annen sammenheng påminnt om hvor middelmådig jeg er. Eller til og med høyst middelmådig. Høyst middelmådig er vel når du heller er litt under middelmådig enn over.
40 prosent mann
Slik som Lars Monsen. Mannen som har gått tvers over hele Canada og de fleste andre villmarker. Og som har blitt bitt av flått. Med det resultat at han har bare 40 % fysisk kapasitet. Her skal jeg ikke legge meg borti behandlingsmetoder og helsepolitikk og stilling av diagnoser. Jeg konstaterer imidlertid at han med 40% kapasitet plasserte seg som nummer 13 i Europas tøffeste hundeløp. Av de 34 som kom til mål. Og det regner altså den godeste Monsen som 40 % av sin kapasitet. For konkurrentenes del får vi håpe han aldri blir 100%. Så lenge han er middelmådig, vil løpet fortsatt være spennende.

Selv ligger jeg vel også omtrent på 40 - 60 % uannsett hva jeg driver med. Altså omtrent middelmådig. Jeg regner meg for å være en brukbar skiløper, men jeg ville måttet legge en treårsplan for å klare merket i Birken. Petter Nortug går omtrent dobbelt så fort som meg.
Når jeg leser av app'n på iPhonen min etter en dag i skibakken på Oppdal, er det vanlig at min høyeste hastighet ligger på mellom 72 og 85 km/t. Aksel passerer 150 km/t hver gang han kjører i Wengen. Altså er jeg middelmådig på ski.

Jeg har løpt halvmaraton på 1.43, men om jeg hadde startet i dag ville jeg trengt 2,15. Vinnertiden er på omtrent 1,10, altså er jeg også her middelmådig.

Styrkeprøven på sykkel fra Trondheim til Oslo har jeg gjennomført på 19 timer. Selv med en måneds trening ville jeg nå trengt 24, når vinnertiden nå er på 13-tallet vil det si at jeg også her er bare 50% eller litt mer av det jeg kunne vært.
Dette forstår jeg

Det er ikke bare fysisk jeg er middelmådig. Også i mer teoretiske øvelser er jeg på det jevne. I matematikk har jeg lite problem med grunnskolenivået. Jeg løser ligninger med en ukjent, jeg kan til og med tegne funksjoner for ligninger med to ukjente. Enkel geometri basert på Pytagoras er også noe jeg fortsatt kan. Men når de som har 8-10 år utdannelse etter grunnskolen setter i gang, er jeg for uvitende å regne. Jeg har altså bare fått med meg omtrent halvparten.

Jeg er bra i engelsk takket være at det var det første språket jeg lærte. Norsk går stort sett også greit, mens jeg gjør meg forstått på tysk og aner hva franskmenn snakker om. Omtrent middels språkferdigheter altså.

I praktiske fag er jeg omtrent blåst. Jeg sliter med å slå i en spiker,

Hvordan ligger jeg så an med bloggen? Jeg sammenligner meg gjerne med Birgitte som jeg har skrevet om før. Etter at jeg begynte å blogge har jeg litt over 23 tusen visninger. På samme tid har bloggen til Birgitte 44 tusen visninger. Nesten dobbelt så mange, hun er svært god, jeg er middelmådig.

Slik kunne jeg fortsatt. Jeg er ikke særlig over middels på noe som helst. I alle fall ikke på noe nyttig eller noe som vekker oppsikt.
Foreldet kanon som jeg vet alt om

For jeg tror fortsatt jeg er den nålevende som har best kunnskap om 57mm rekylfri kanon. Både vedlikehold, rekyljustering og ildhåndgrep er kunnskap jeg har inne. Men hva i all verden skal jeg med det? De fleste kanoner av denne typen er vel nå spiker, de som ikke er spiker står på museum.

Og jeg har mer slik unyttig kunnskap. Og også noen unyttige ferdigheter. Men hva skal jeg med disse kunnskapene og ferdighetene?

Like bortkastet som for en homofil å ha draget på damene.


søndag 15. september 2013

Hvorfor ikke stå frem som det vi er?

Nå må UD trå til for å sikre vårt renommé i utlandet. Fordi FRP plutselig ikke er et høyrepopulistisk parti lenger.

Men det stopper ikke der.
Arbeiderpartiet er ikke lenger et sosialdemokratisk parti, Høyre er vel noe sånt som et sosialkonservativt parti, Rødt går ut og forteller at de ikke er kommunister, KrF krever ikke lenger at man bekjenner seg til kristendommen for å ha sentrale posisjoner i partiet, Norge er ikke lenger et kristent, men religionsnøytralt land. Menn skal være metroseksuelle, og kvinner skal helst kjøre gravemaskin.
De som prøver å fremstå som det de er, blir avvikere og utskudd. Rednecks snakker amerikanerne om. Vi har hatt skjellsordet bondsk lenge, men nå når stigmatiseringen nye høyder.
Du må gjerne gjøre slik, men jeg ber om å få slippe
Og nå skal altså UD ordne opp slik at vi får det rykte på oss som vi helst vil ha. Hvem er det da som bestemmer hvordan vi skal fremstå?
Dette er neppe en sosialdemokrat.

Selv tror jeg at de som stemmer Arbeiderpartiet fortsatt vil se på seg selv som sosialdemokrater. KrF velgerne er for en stor del folk som bekjenner seg til den kristne tro, og stemmer du Rødt, ja da er du gjerne kommunist.

Jeg vil være mann. Det er likestilling å være det man er. Ingen kvinne skal få meg til å begynne med rouge og mascara for å bli mer lik dem. Og skulle jeg en gang bli høyrepopulist vil jeg ha et parti å stemme på. Eller om jeg skulle bli kommunist. Eller sosialdemokrat.

Men en spade er ikke lenger en spade.

Siv Jensen uttalte for en tid tilbake at hun var stolt over å være høyrepopulist. Det er lov å forandre mening, men burde hun ikke da skifte parti? Det har i hvertfall jeg gjort ettersom jeg har blitt eldre og klokere. Eller kanskje burde hun investert i litt kulturell kapital og lest Henrik Ibsen? Da ville hun funnet følgende i Brand:
Vær ikke ett i dag, i går
og noe annet om et år.
Det som du er, vær fullt og helt,
og ikke stykkevis og delt.

Slik burde hver og en av oss også tenke, og nasjonen Norge.
Og Heikki Holmås; Fortsett å kall en spade en spade.




    lørdag 14. september 2013

    Ned, trykk, tørk

    Det har vært mye alvor i bloggen nå, med valg og annen elendighet. Mine betraktninger har hatt mange flere lesere enn jeg hadde trodd for noen måneder tilbake, men jeg sliter allikevel med å finne en stødig retning med bloggen min. Jeg kunne skrevet en ren samfunnskritisk blogg, eller en ren tulleblogg. Eller en miljøblogg, en bilblogg, en gammelmannsblogg, gentlemannsblogg eller omtrent hvilken blogg som helst unntatt rosablogg. I stedet blander jeg tema etter dagsform og inspirasjon. Mye stammer fra ensom tenking på turen i bil mellom Oppdal og Dombås. Der formes noen ganger tanker som bare må ut. Noen er jeg godt fornøyd med, andre angrer jeg i etterkant på at jeg publiserte. Men jeg prøver å skrive uten sikkerhetsnett, og det skal mye til for at jeg i ettertid skal slette innlegg. Det noen har fått lese skal alle få lese.

    Denne gangen skal jeg dele litt om hvordan menn snakker sammen. Tidligere har jeg nevnt dette med mannsdominerte og kvinnedominerte miljøer, og at jeg har hatt den glede å delta i begge. For det er forskjeller, og det er fortsatt verd å ta vare på dem.

    I kaffepauser på mannsdominerte arbeidsplasser står arbeidsrelaterte samtaleemner for omtrent halvparten av praten. Så er det 20% om kvinner, eller kanskje jeg skal si damer, 10% er om sport og jakt, 5% om bil, 5% om politikk og ca 10% som kommer i kategorien underbuksehumor. Noen vil kanskje tro at sex kommer høyt på lista, men det er det mer av damer i mellom. Nei, menn snakker om det som kommer ut bak. Om flatulens og ekskrementer. Og ler kostelig sammen om dette. For dette er morsomt, barnslig og tabubelagt.
    På WC, toalett, klosett, kontor ,do, dass, privé, skithus eller hva? Kjært barn har mange navn.

    I min tid har ordene vi bruker om emnet forandret seg. 

    Da jeg begynte på skolen først på 60-tallet, hadde mange sitt første møte med WC der. Og vi ble opplært til å spørre om å få gå på WC hvis behovet skulle bli akutt i løpet av timen. At kravene til akutt var så strenge at jeg i løpet av 9 år fikk tillatelse bare en gang, er en helt annen historie. Men vi lærte å planlegge og vi lærte å holde oss. Bare en gang på 9 år tisset jeg i buksen, så vi lærte. Men rommet som ble brukt het altså WC. Senere ble klosett og toalett også brukt. Og etterhvert ble også utedoen, eller bare doen, omdømt til WC, eller toalett, eller klosett.
    Senere kom ordet do på moten igjen, mens ordet dass alltid har vært over grensen for det akseptable blant dannede mennesker.
    De litt eldre enn meg snakket om å ha et nødvendig ærend, eller at de skulle en tur på kontoret.

    Men blant gutter og menn het det dass. Vi skulle på dass å skite eller drite. Bæsje var for små barn, gjerne slike som fortsatt brukte bleier. Det som kom ut het skit, drit, møkk om det kom fra dyr, bæsj om det kom fra små barn, og ekskrementer om det var i forbindelse med mer vitenskapelige studier. Avføring het det om legen ville ha en prøve.
    Tysk kabelutlegger. Kabelutlegger kunne også brukes om en som var en drittsekk.
    Samtidig som verden på 80-tallet begynte å bli trådløs, og mange kabler ble overflødige, kom kabel inn som både verb og substantiv. Vi skulle kable, og vi la en lang kabel. I militæret var det fortsatt mye kabel som ble brukt til samband, og kabeltrommel, kabelutlegger, kabeltang og annet utstyr som ble brukt i forbindelse med linjelegging fikk dobbelbetydning. Først morsomt, etterhvert en naturlig del av vokabularet. Kabeltrekkesangen, som ligger under her, fikk også kultstatus.

    I militæret lærte vi også om latriner. I begynnelsen et hull i bakken, senere kom pappdassen og små poser omtrent som de hundeierne bruker. BC ble et begrep, dette står for bæsj and carry... Og det ble i miljøets navn oppfunnet mange lure løsninger. Så lure at det under en repetisjonsøvelse på 90-tallet fikk en av kavaleriets store personligheter til å utbryte at han var glad han snart var pensjonist nå når det var blitt en vitenskap å drite.
    Slik har jeg mange ganger sittet og tenkt.
    Nå har ordet drite blitt et prefix til de fleste adjektiver. Noen er dritstygge, andre er dritpene. Maten er ofte dritgod, og været er både dritbra og dritdårlig. De unge slenger for sikkerhets skyld på drit foran adjektivene, og språket blir på en måte fattigere samtidig som ordets opprinnelige betydning blir borte. Blir som med det engelske fuck, en spesialsoldat fra USA brakk en gang skistaven i mitt selskap. Han kom tilbake med de sørgelige restene av skistaven og forklarte meg: This fuckin' fuck is fuckin' fucked.

    Nå om dagen kan menn si at de skal rygge ut en Snickers når de skal gjøre sitt fornødne. Eller spraylakkere porselen. Mye morsommere enn å si en må på do, eller på dass. Etter mange år i forsvaret på BC, har mange drillet inn denne prosessen slik at den tar minimalt med tid. Derav overskriften: Ned, trykk, tørk. 

    Dette er på en måte en mannsverden, men jeg er glad en komiker som Henriette Steenstrup gjør den stueren også hos damene. For resultatet av at mange barn i dag bor sammen med sin enslige mor ser jeg stadig vekk. Denne velmenende, enslige moren vil bevare babyen lengst mulig og lærer derfor aldri barnet at det ikke heter bæsj og bæsje.

    For det finnes knapt noe mindre sjarmerende enn når en fjortenåring rekker opp hånda og med slapp intonasjon sier:

    Jeg må så dritmasse bæsje!




    tirsdag 10. september 2013

    Gratulerer, men oppfør dere som folk!

    Jeg tilhører dem som syns et minimum av folkeskikk er på sin plass. Og jeg vet at mange er enig med meg i det.
    Dessuten prøver jeg hver dag i jobben å tilføre en smule folkeskikk til medlemmer av den oppvoksende slekt. Det stilles krav om å støtte hverandre, glede seg sammen med dem som vinner eller mestrer og trøste dem som taper eller ikke mestrer. Og god oppførsel mennesker imellom gir trivelig stemning der alle føler seg trygge. Dette ser jeg virker hver eneste dag.
    Høflige unge mennesker som venter på tur og støtter hverandre
    I de senere år har drittsekk-tv blitt et begrep. I reality-serier blir folk som ikke oppfører seg, som tråkker på andre for å komme seg lengst mulig frem selv, hyllet og opphøyd til kjendiser.
    I idretten treffer vi også de samme typene. De som hetser andre, koser seg når andre mislykkes og som driver egoet til tidligere ukjente høyder, blir heltene.

    Disse personene, som strengt tatt skulle hatt juling, er forbilder for de unge. Og de fnyser av st de er forbilder, det angår ikke dem, det er bare dem selv det dreier seg om.

    For mange av oss er også de folkevalgte en form for forbilder. Vi godtar menneskelig svakhet, vi godtar at ikke alle er perfekte. Men jeg er i alle fall ikke villig til å godta at de ikke oppfører seg som folk.
    En flott forsamling høflige mennesker med god oppførsel. Med ett unntak.
     I går kveld ble det klart at vi får et regjeringsskifte. Gratulerer til dem som vant, og takk til dem som tapte. Akkurat slik uttrykte de seg partilederne. Erna takket Jens for jobben han har gjort gjennom åtte år, og Jens ønsket Erna lykke til. Slik skal det være, og slik sett gjorde de en viktig jobb i oppdragelsen av det norske folk.

    Men ikke alle. Måten Siv Jensen, etter å ha mistet 12 av 41 mandater, gikk rundt på en scene å viste seg frem før hun ropte morna Jens var som tatt ut av drittsekk-tv. Eller tatt ut av et seiersintervju med de største drittsekkene av noen idrettsstjerner.
    Drittsekk-oppførsel


    I det daglige treffer jeg mange barn og unge fra hele landet. De aller fleste oppfører seg bra, både overfor hverandre og meg. De venter på sin tur i køen, de hjelper hverandre, oppmuntrer hverandre og roper ikke høyest mulig. De gleder seg med dem som vinner, og ønsker de som ikke vinner lykke til neste gang.

    Men ikke riktig alle. Enkelte har lært, hjemme, foran tv, eller foran pcen, at de skal glede seg over at andre mislykkes og taper. Andres ulykke er faktisk å foretrekke fremfor egen lykke. Og mislykkes de selv, er den beste trøst at andre mislykkes enda mer.

    Faktisk tror jeg ca 16,4 % oppfører seg slik.


    Jeg skammer meg ikke lenger over skoparken min.

    PS: For meg var den største gleden at MDG fikk ett mandat. Og at nasjonal talsmann Harald A. Nissen på partilederutspørringen etter at resultatet var klart, brukte slike slitte Adidas som jeg selv har, var prikken over i-en. Etter snart ni måneder med handlestopp, er tre par slike sko det jeg har av brukbare sko. 
    Forbilledlig av Harald A. Nissen

    Og ikke minst; Takk til Jens, og lykke til, Erna. Dette klarer du!

    mandag 9. september 2013

    Jeg har blitt en tryggere og bedre bilfører i dag.


    I løpet av livet har jeg kjørt veldig langt med bil. Og heldigvis har jeg aldri vært utsatt for noe uhell. Det kan ha mange årsaker, blant annet at jeg, i hvert fall med årene, har blitt en forsiktig sjåfør, men mest av alt har jeg hatt flaksen på min side.
    Jeg kjører over Dovrefjell når jeg skal på jobb. 85 km brukbar vei som jeg har nesten for meg selv. Vanlig snitthastighet er 77 km/t, det er såvidt 60-sone en stubb, og 90 en annen, men stort sett gjelder den alminnelige fartsgrensen på 80 km/t.

    En liten, koselig video fra kjøreturen over fjellet

    Ettersom jeg aldri har det travelt, og ikke har råd til å betale fartsbøter, holder jeg fartsgrensen. Ikke under, og ikke særlig over. Jeg tenker og hører på radio. I dag fikk jeg også med meg andakten, noe flere burde forsøke i vår sekulære tidsalder.

    Farlig benstilling
    Når du kjører slik på øde veier, i en brukbart komfortabel bil, er det fort gjort å kjøre for fort. Derfor bruker jeg konstantfarts-holderen, eller cruise control som det heter i utlandet.

    I dag ble jeg oppmerksom på min uvane med å legge bena i kors, det vil si; jeg legger ikke ene låret over kneet, men sprer knærne og legger ene leggen over den andre.

    Trygt

    Problemet er at jeg har hatt feil legg foran. Ubevisst legger jeg venstre legg foran høyre, dermed låser venstre legg for høyre som er den jeg bruker til gass og ikke minst brems. Det vil i en gitt situasjon være kritisk, særlig om jeg må bremse.

    Derfor skal jeg nå forsøke å trene bort denne tilbøyeligheten til å legge venstre legg foran. Årsaken til at det har blitt slik vet jeg; det stammer fra min tid i forsvaret. Når vi skulle marsjere avsted i sluttet orden, startet vi med venstre fot. 


    Eller var det høyre? 

    Hva det enn skyldes, jeg skal fortsatt bruke konstantfartsholderen, men med høyre fot foran.

    søndag 8. september 2013

    Hva er galt med skolen?

    Det vet ikke jeg, men politikerne gjorde i går kveld sitt beste for å overbevise meg om at lærerne er for dårlige. Først og fremst er det lærerne i grunnskolen som er for dårlige ble det underforstått hevdet. For alle problemer i videregående skyldtes dårlig læring i grunnskolen. Og så var det litt variasjon i tankene om hvordan disse dårlige lærerne skulle bli verdens beste. For ambisjonene er der.

    En ting vet jeg; lærerne er ikke for dårlige.

    I mitt arbeid møter jeg mange lærere fra hele landet. Og jeg arbeider sammen med dem en hel uke og får et brukbart inntrykk av hva de står for. Og de aller, aller fleste er svært kompetente til jobben sin. De har et godt forhold til sine elever, er omsorgspersoner og gode forbilder. De behersker sitt fag, og er glade i jobben sin.
    Jeg har også den glede å innimellom vikariere i grunnskolen . Der opplever jeg at lærerne stort sett er faglig svært kompetente, og der jeg måtte trenge faglige råd og oppdateringer får jeg det av de faste lærerne på skolen. Og de fleste er dedikerte til jobben sin.
    Hvorfor snakker politikerne ned denne yrkesgruppen? 

    De få som ikke er gode nok ville ikke vært bedre om de hadde hatt noen år til med skolegang. Min påstand er at ingen blir en bedre matematikklærer i de fire regnearter av å beherske differensial- og integralregning. Ingen blir en bedre norsklærer av å fordype seg i salmediktningen til Dorthe Engelbretsdotter. Ingen blir en bedre engelsklærer av å bruke mye tid på analysere diktene til Lord Byron.
    Faglig tyngde er vel og bra, og gir trygghet i undervisningssituasjonen. Men med måte, og tilpasset det man skal undervise i.

    Høyere lønn og status? Tja... Jeg mener at ingen er mer verd enn andre. Og at folk som gjør visse typer arbeid er verd mye mer enn andre, er feil i min verden. Utdanning skal lønne seg, og en lønnsmessig kompensasjon for å tatt utdanning og ikke tjent penger noen år, er på sin plass. Men lærerne er av de gruppene som tjener nok.
    I forbindelse med lønn er det et problem skolene sliter med. Mange tar etterutdanning for å få høyere lønn. Særlig ser det ut til at mange har tatt spesialpedagogikk. Disse får høyere lønn, men fåtallet blir brukt der de har kompetansen. Elever med spesielle behov, blir gjerne fulgt opp av de med på papiret dårligst forutsetning. Mens spesialpedagogen underviser elever som lærer det de skal nær sagt uansett hvem som er lærer.

    Det var i går kveld mange vyer om at mer praktiske fag må inn i skolen. Og det er klart at når jeg har vikariert i Natur og miljø, og elevene i 9.klasse bruker en skoletime på å avisolere en ledning og skru sammen et støpsel, er det noen grunnleggende praktiske ferdigheter som mangler. Ikke rart noen håndverkere bruker lang tid.
    Kanskje blir man bedre i matematikk av å bruke dette rommet?

    Jeg må naturligvis mene noe om hvorfor situasjonen er slik politikerne hevder. 

    Noe skyldes nok virkelighetsoppfatningen. Det er ikke sikkert situasjonen er så dårlig som det blir hevdet i debatter. Mye er veldig bra i skolen, og nasjonale prøver i basisfag gir neppe noen entydig beskrivelse av standarden på en skole.

    Skolen speiler samfunnet vi lever i. Og de som nå er foreldre er andre generasjon som har fått det meste opp i hendene. Vi har lært oss at andre har ansvar for alt, vi trenger ikke yte noe selv. Elevene kommer på skolen uten å ha lært å "klare selv". Når de spiser godteri, faller posen rett ned på gulvet når den er tom. Foreldrene er tjenere for ungen og kommer og plukker opp. Noe så grunnleggende som å knytte sko er ukjent for mange. I mitt arbeid møter jeg hver uke 12-, ja til og med 14-åringer som ikke kan knytte skolissene. Vinterstid ser jeg ofte fall på ski der ungen ligger i snøen uten ski og sko. Å smøre matpakke selv er også vanskelig for mange. For ikke å si å kle på seg. De kommer til meg med åpen jakke, uten votter og med armene utstrakt for å få hjelp til å få på votter og dra igjen glidelåsen. Det er jo fint å få hjelp, men vi glemmer at barn har behov for å klare ting uten. Når du er 4 år gammel opplever du en god mestringsfølelse av å ha klart å knytte skolissene selv. Men sånn det nå er må lærerne gjøre dette i tillegg til at de må lære sinussetningen for å bli skoknytter.
    Dette bør barna gjøre selv!
    Jeg er så enkel at jeg tror ungene må mestre en del ting i hverdagen før de er modne for å lære mer teoretiske emner. Disse hverdagsferdighetene må de lære hjemme. Og ungene må hjemme lære seg å legge seg til rett tid, stå opp til rett tid og ha et riktig kosthold. Dette bør etter mitt syn ikke bli et samfunnsansvar.

    Ikke skyld på lærerne altså. Samfunnet forøvrig har også skyld.

    Politikerne legger føringer for skolen. Disse føringene tar mye tid fra lærerne slik at de ikke får brukt arbeidstiden til å være lærer. Dette blir heller ikke bedre av at lærerne har to år ekstra utdanning.

    Jeg har to forslag for å gjøre lærerne enda bedre.

    Det første er enkelt, lite kontroversiellt og koster nesten ingenting. Alle skoler er gode på noe, og mindre gode på noe. Det utvikles ved alle skoler kulturer. Noen er dyktige på basisfag, andre på uteskole, noen på integrering, andre på kulturelle fag. Derved dannes det nærmest fagmiljøer der de er gode. Selv har jeg vikariert i fem grunnskoler, alle innen normal reisetid fra hjemmet. Så dette vet jeg. Og lærerne hadde hatt godt av å arbeide ved andre skoler innimellom. Der kommunen er stor nok, kan det skje i samme kommune. Men utveksling mellom kommuner bør også være aktuellt for mange. Da vil de få ny inspirasjon, lære av hverandre og kanskje som et resultat beholde motivasjon lenger.

    Det andre forslaget venter jeg til slutt med. I håp om at mange lærere klikker seg bort fra innlegget mitt før de kommer hit.

    Mange lærere har for dårlig kunnskap om det virkelige liv, det som er utenfor skolen. De har tilbrakt hele sitt liv etter 6-årsalderen i skolen. På lærerskolen har mange truffet sin partner, og vennekretsen er også ofte tilknyttet skoleverket. Det er viktig både i møte med elever og lærere å ha bedre kunnskap om livet utenfor.
    Derfor burde de kanskje med jevne mellomrom ut i arbeidslivet utenfor skolen. Fire år som lærer, deretter ett år utenfor skolen. Ville skapt variasjon, inspirasjon og erfaringslæring som elevene ville dra nytte av. Og kanskje høynet statusen. For det er mange som tror at lærere er ubrukelige til annet arbeid.
    Mange lærere hadde hatt godt av litt slikt arbeid
    Uansett mener jeg det er lite galt med skolen, og lærerne er stort sett veldig kompetente. Så jeg håper alle slutter å tro på at det er bedre lærere som er løsningen.

    De kan ikke bli så veldig mye bedre.


    lørdag 7. september 2013

    Jeg er sørgelig uvesentlig

    Med brukbart stor interesse har jeg fulgt årets valgkamp. Alle partier med reelle muligheter for stortingsplass har blitt gått etter i sømmene, valget er tatt og min stemme er allerede avgitt. Allikevel fulgte jeg partilederdebatten i går kveld.
    Noen ganger er til og med Siv blid!

    Ingen utsagn i denne debatten fikk meg til å angre mitt valg. Mitt syn på partiene og deres politikk er tilnærmet likt det jeg hadde på det tidspunktet jeg beskrev dem her. Senterpartiet har jeg mildnet litt overfor etter at lansmøtet deres gikk i mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Fremskrittspartiet sank ytterligere i min aktelse etter at en sentral person påpekte at nynorskfaget skapte kriminelle, og etter at selveste Carl I. ga de rød-grønne ansvaret for et drap i Ålesund. SV er mer tydelig enn på lenge om hva som er vesentlige spørsmål, men det kom for sent og for lite troverdig.

    Det jeg sitter igjen med er imidlertid tankevekkende for meg. Ikke et eneste sentralt tema i valgkampen angår meg personlig. Ingen partier har noe i programmet sitt som vil gjøre livet mitt vesentlig bedre eller dårligere.
    Ikke har jeg såpass formue at formueskatten slår inn, ikke har jeg gjeld som gjør at jeg bekymrer meg for høyere rente. Ikke har jeg barn som omgåes lærere som visstnok ikke har kompetanse. Jeg er for gammel til at jeg kommer til å oppleve at miljø- og klimaproblematikken får følger for meg. Ikke er jeg kriminell, ikke er jeg innvandrer, heller ikke har jeg rusproblemer. Stort sett kommer jeg greit frem langs veiene, og så sent som i går skrev jeg om at jeg er frisk.

    Derfor må jeg tenke på andre når valget skal tas. Og det er mye vanskeligere enn å tenke på seg selv.

    Kanskje er det mange som meg, og som derfor ikke bruker borgerretten sin? Hvis det er mange, hvorfor er da ingen saker vesentlig nok til å komme med i valgkampen?
    Vi som er alene har utfordringer ingen politikere tar alvorlig

    Den saken som angår meg i tillegg til flest andre er situasjonen for enslige. 800 000 nordmenn med stemmerett, så mye som 25% av de stemmeberettigede er enslige. Og det er liten tvil om at deres situasjon i mange henseende er anderledes enn den de øvrige 75 % har. Men ingen partier har dette som en framtredende sak. Vi er jo like mange som barna, og de har ikke stemmerett. Vi er like mange som de eldre, men vi vekker ikke samme dårlige samvittighet hos folk som de eldre. Mange av oss har det bra, men det er det mange eldre og barn som har også. Men vi vekker ikke følelser, og følelser er viktig i en valgkamp.
    Vaktbikkja, både i FrP og i politikken forøvrig

    Det er ny partilederdebatt i kveld. Jeg regner ikke med at noen saker som angår meg blir tema. Men jeg skal følge debatten i håp om at noe interessant dukker opp. Hagen kom i dag med en brannfakkel om krav til en Høyre/FrP-regjering. Og han så det i et fireårs perspektiv. Hagen er en ringrev og taktiker av rang. Og peker på politikkens iboende problem; de fleste politikere er opptatt av makt nå, og håper det ordner seg i det lange løp. SV har fått smake straffen for å svelge kameler i bytte mot posisjoner, Hagen er redd det samme skal skje med FrP.

    Så for alle som ønsker et svekket FrP, og det ser ut til å være mange, er ingenting bedre enn at de kommer regjering. Selv håper jeg de ikke kommer i regjering, og at oppslutningen holder seg på ca 10%.

    Ikke for store, ikke for små. Akkurat slik vaktbikkjer skal være.

    fredag 6. september 2013

    Jeg har støtt noen som lider, og det beklager jeg. Men jeg er likevel ikke syk.

    Jeg beklager virkelig at enkelte har blitt støtt av min smule harselas over de små feil naturen har utrustet meg med, vitiligo og hesteskonyre. Noen er mer plaget enn andre, noen igjen legger mer i disse tingene enn hva jeg gjør. Og jeg vet at vi alle til syvende og sist er oss selv nærmest. Den ukomfort vi selv opplever kan fort utvikle seg til en reell plage, lidelse, ja endog sykdom.

    Det er heller ikke slik at vi skal trøste oss selv med at det er andre som har det verre. For det er dine egne plager som plager deg. Og som du kanskje forsøker å gjøre noe med. Det er ikke sånn at vi skal slutte å sutre fordi det sikkert er noen som har det verre et eller annet sted på kloden. Tvert om er det lov å sutre litt over de små puss naturen stort sett gjort oss alle.

    Det jeg imidlertid ikke helt kan godta er at slike pussigheter avstedkommer store avisoppslag når en eller annen kjent person er innehaver av pussigheten. For jeg tror det bidrar til å sykeliggjøre oss. Og det trenger vi ikke. Flere og flere plager som ingen nevnte før, har blitt sykdommer i dag. Og med internett kan du selv finne ut mye lite hyggelig om akkurat din plage.

    Jeg har foreksempel forhøyet risiko for alvorlige sinnslidelser på grunn av begge disse plagene, og tilsammen blir nok risikoen ganske stor, for den ene fungerer sikkert som en katalysator for den andre. Det første fant jeg på internett, det andre fant jeg på selv. Men når jeg tenker så grundig på det at det nærmer seg forskning, er jeg sikker på at det er slik.

    Dessuten har jeg både minket og øket risiko for kreft. Ett nettsted hevder at vitiligo skyldes at immunforsvaret er for sterkt og angriper pigmentet, og at dette også vil angripe kreftceller i et tidlig stadium. Mens at annet nettsted hevder at det er en noe forhøyet risiko for enkelte typer kreft når du har vitiligo. Totalt sett tror jeg da det blir hipp som happ ettersom en pluss og en minus blir nøytralt.

    Hesteskonyre kan gi økt selvmordsfare. Står det på internett. Og forhøyet blodtrykk. Og komplikasjoner ved bypass-operasjoner og utblokking av blodårer. Og operasjoner som på normalt skapte mennesker kan utføres med kikkhullteknologi, må kanskje på meg utføres med full åpning av kroppen.

    På det øverste bildet opereres en som ikke har min defekt, mens jeg må opereres som på nederste bilde. Ifølge internett.

    Alle disse skremmende opplysningene er bare ett par tastetrykk unna. Og mange taster ukritisk inn sin plage og tror på det meste av opplysninger de finner der.  Hadde jeg trodd på alt jeg fant, ville jeg straks levert egenmelding ved sykefravær og kontaktet fastlegen. Som sikkert hadde oppfattet meg som pasienten fra helvete som har detaljkunnskap om en sykdom de kanskje knapt har hørt om.

    Som mann går jeg visstnok for sjelden til legen. Det skriver avisene om med jevne mellomrom. Men hva skal jeg der når jeg føler meg frisk? Og når jeg blir syk og kommer til legen vil jeg være uten den ballasten internettkonsultasjon gir. Jeg forventer råd fra legen, ikke at jeg skal lære ham/hun opp.

    -Don't fix what isn't broken, står det i innledningen til en lærebok jeg har i sykkelreparasjon. Kanskje Hippokrates, legekunstens far, hadde en tilsvarende læresetning. Jeg håper det, for jeg tror mange av oss fokuserer for mye på om vi er syke. En mor som sendte sin 12 år gamle datter til meg for en uke, sendte med en lapp der det sto at jentungen skulle ha tre Paracet hver dag i tilfelle hun fikk vondt. Da har redselen for smerte blitt en sykdom i seg selv.

    Jeg har større sans for den oppskriften og oppdragelsen jeg fikk av min mor. Når jeg sutret over et aller annet, eller prøvde å spille syk for å slippe å gå på skolen, sa hun bare at jeg ikke skulle kjenne etter så mye. Glem det og gå på skolen!

    Nyttig lærdom, for hadde jeg nå kjent godt etter om morgenen når jeg skal stå opp, hadde jeg neppe stått opp en eneste dag. 

    mandag 2. september 2013

    Jeg er en sjeldenhet av de store, men kommer ikke på førstesiden

    Det ble i forrige uke kjent gjennom førstesideoppslag i VG og andre medier at Jonas Gahr Støre lider av samme sykdom som Michael Jackson. Sykdommen er sjelden, og rammer bare 0,5 til 2% av befolkningen. Sykdommen heter Vitiligo, jeg har den selv, har hatt den i mange år, men visste først i vår gjennom en bekjent som jobber i helsevesenet at dette har et navn. Selv har jeg aldri før sett på det som en sykdom, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har oppfattet dette som en lidelse. Så stor var forbauselsen når jeg fikk se at Støre lider, og Jackson led av dette. Jeg lider ikke, men er antagelig tøffere og mer robust enn Støre og Jackson tilsammen.
    Beholdningen er at jeg er sjelden. Og det er jo også noe. Når jeg snakket med min venn i helsevesenet om dette, lo vi mest fordi det innimellom angriper genitalia. Siden jeg ikke er naturist, er ikke dette noe problem heller. For Vitiligo er rett og slett manglende pigment på deler av kroppen, og vises som hvite flekker når andre deler blir solbrune.

    Jeg har også noe annet, noe som heter hesteskonyre. Dette er enda sjeldnere enn Vitiligo, bare en av tusen har dette. Noen mindre problemer medfører dette, men det er langt fra noen lidelse for meg. Og det er ingen av disse tingene jeg kommer til å dø av.
     Men jeg er altså tøff.
    Direkte pent er det ikke, men jeg lider altså ikke, jeg er bare sjelden

    Det morer meg litt å tenke på hvor sjelden jeg egentlig er. Hvis 1 prosent av befolkningen har Vitiligo, vil det si at ca 50 tusen nordmenn har dette. Av disse igjen vil det statistisk være 50 som har hesteskonyre. Og neppe noen av disse 50 lider så lite som meg.

    Normale nyrer
    Mine nyrer er slik
    I tillegg stemmer jeg et parti som ligger under sperregrensen. Det betyr at jeg antagelig er den eneste i landet som har Vitiligo, hesteskonyre og stemmer MDG. Og i tillegg lider jeg ikke av dette. Jeg føler meg ikke en gang rammet.

    Men jeg er såpass sjelden at jeg nok burde vært på museum. I alle fall burde jeg vært et førstesideoppslag. Og til dere helsepolitikere:

    Tenk om alt dette hadde rammet en som ikke var så tøff som meg!