søndag 1. september 2013

Uken som gikk

Jeg har denne uken hatt en såvidt travel uke på jobb at skrivingen har blitt nedprioritert. Frekvensen av innlegg på denne bloggen forteller mye om hvor opptatt jeg er, og gjøremålene settes opp mot hverandre for så å bli kuttet etter tur.

Noe av det siste jeg kutter ut er å følge med på nyhetene. Så i sene kveldstimer blir nettaviser, nyhetssendinger, blogger og andre sosiale medier skummet. Prøver å følge med på både lokale, nasjonale og globale nyheter. Og gjør meg en del tanker.
Syria dominerer det internasjonale nyhetsbildet

Globalt er det Syria, og en eventuell innblanding der, som har vært den dominerende nyhetssaken. Syria som ikke har særlig stor betydning for resten av verden utover å være en sentral stat i et ustabilt område. De fleste land kvier seg, de har ikke selv interesser der, og gjemmer seg bak et manglende FN-mandat. Et mandat som neppe vil komme da fem land har vetorett i sikkerhetsrådet.
Men USA ser ut til å være villig til å gå inn med makt. Om så alene. Og da kommer spekulasjonene om hvilke interesser de har der. Selv syns jeg det er på høy tid at det internasjonale samfunnet reagerer, og selv om jeg innimellom har vært skeptisk til USA sin rolle som verdenspoliti, ønsker jeg dem denne gangen lykke til.
Nyhetshverdagen i Norge

Nasjonalt står valget i fokus. Flere meningsmålinger hver dag, der det går litt opp og ned for alle, blir behørig kommentert. Det ser vel ut til at vi nå får et skifte, og det har jeg at avslappet forhold til. De helt store endringene blir det uannsett ikke, selv om jeg ser at min jobb kan være utsatt med en ny regjering. Underholdningsverdien blir i alle fall mye større med den nye regjeringen som ser ut til å komme. Jern-Erna må nok hentes frem for å styre denne smått ustyrlige koalisasjonen som ser ut til å bli regjeringsgrunnlaget.
Tomt og stengt fra i dag. Trist å gå av toget for å møte dette.

Lokalt var det den brå beskjeden om at Turisthotellet skulle stenges allerede i dag som tok min oppmerksomhet. Jeg kaller det fortsatt Turisthotellet, selv om det har hatt andre navn i senere tid. Denne stengningen føyer seg fint inn i rekken av alt jeg har hatt et forhold til, og som har blir stengt eller revet eller avviklet eller brent ned. Skoler jeg har gått på, vannhull jeg har frekventert, kafeer jeg har lest avisen på, militære tjenestesteder og andre arbeidsplasser jeg har tjent til det daglige brød på, det meste er etterhvert borte. Og jeg er ennå ikke 60.

På et vis forstår jeg Lars Wenaas veldig godt. Når du har valgt å være kapitalist, eller turbo-kapitalist, er det umulig å fortsette med noe du taper penger på selv om alle stener er snudd. De som ønsker at det var anderledes, bekjenner seg strengt tatt til kommunismen der all produksjon skal skje ut fra behov og være styrt av det offentlige. Det er helt feil å gi Lars Wenaas skylden for det som nå skjer. Noe av skylden tror jeg ligger i det jeg skrev om i dette innlegget om etterpåklokskap.

Turisthotellet har jeg mange minner fra. Slektstreff, gjenforeninger,russefrokost, middager, konserter, nachspiel og vorspiel er bare noe av det jeg har opplevd der.

Sterkest dukket plutselig minnet om juletrefest på 60-tallet opp. Før Oppdal fikk samfunnshuset var Turisthotellet storstuen i bygda. Og med sentralisering av skolestrukturen, måtte vi dit for å samle så mange små elever til juletrefest. Fullt var det, varmt var det, og akkustikken var så som så. Men artig var det uansett. Og alle klasser måtte bidra med underholdning. Det meste av underholdningen var knyttet til julens kristne budskap. For sekularisering var fortsatt et fremmedord.
Slik kom vi inn på scenen på Turisthotellet

Skuespillet vi hadde som underholdning i 3.klasse dukket opp i minnet da jeg så nyheten om at de skulle stenge. Ei som nå er lærer i bygda var jomfru Maria, rollen som Josef ble bekledd av en som nå er elektriker. Andre var engler og gjetere, husker ikke om noen spilte esel... Men vi tre som var størst i kjeften spilte de tre vise menn, eller de tre kongene som kom fra Saba. SABA som den gangen også var navnet til det dominerende merket i damebind, og som derfor avstedkom mye fnising fra oss små. Og vi kom med gull, røkelse og myrra. Balthazar kom med gull og ble spilt av han som etterhvert i sitt voksne liv ble turbo-kapitalist, Melchior kom med røkelse og ble spilt av ham som senere begynte som altmuligmann på Turisthotellet og derfra avanserte helt opp til hotelldirektør. Selv spilte jeg Kasper, kom med myrra som knapt noen vet hva er, og har siden stort sett opparbeidet meg et sett med tanker om det meste, samtidig som jeg kjemper mot å bli stemplet som forståsegpåer, eller synser som det heter i dag. Vi marsjerte inn på scenen med laken rundt kroppen og pappkrone på hodet mens vi med våre beste stemmer sang om SABA. For vi sang litt under maks helt til vi kom til SABA. Da tok vi i litt ekstra. Og lærerinna, ja det het det da, hun rødmet, det gjorde mødrene også, og våre medelever fniste. Mens de fleste fedre ikke var tilstede. Og det Jesus-barnet trengte mest, gull, røkelse og myrra, ble overlevert.

På et vis var vi da forut for vår tid. For det Turisthotellet nå nesten 50 år etter trenger, er tre vise menn som har gull, røkelse og myrra.

I form av penger fra en kapitalist, kunnskap fra en som kjenner reiselivet og ikke minst; noe som knapt noen vet hva er.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar