fredag 22. november 2013

50 år, hvor ble de av? Er jeg fortsatt litt forelsket i Caroline?

I skrivande stund for femti år siden gikk en knøttliten innvandrergutt til skolen i New Westminister for siste gang. Denne gutten hadde nesten fem år tidligere innvandret til Canada fra Norge. Sammen med sin mor og søster hadde han reist etter sin far som hadde reist over i forveien. Denne familien var på en måte det vi i dag kaller lykkejegere, på jakt etter en bedre fremtid i et annet land. Utsiktene til en bedre fremtid var kanskje ikke de beste, og den lille familien bestemte seg for å returnere til Norge.
Dette var skoleveien. Som alle andre skoler jeg har gått på, er den nedlagt.
Derfor var det siste skoledag på den skolen gutten hadde begynt på 4 måneder tidligere. I løpet av de 4 månedene gjorde han unna 1.klasse og var kommet halvveis i 2.klasse. Men det er kanskje også den eneste seieren han husker fra denne skolen. Liten av vekst og utlending på en skole med 700 andre som han var. Og han gledet seg til å treffe besteforeldrene i Norge som han bare hadde hørt snakke på lydbånd. Bare han fikk gjort unna denne siste skoledagen, tatt en tredagers togreise tvers over Canada til Montreal og videre til New York, for deretter å være med på M/S Stavangerfjord på denne sin sist ferd over Atlanteren til Norge. Han snakket engelsk, hadde begynt å lære fransk, og forsto norsk.

Denne lille seksåringen var meg. Som gikk til skolen med blandede følelser. Jeg skulle ta farvel med klassekamerater og lærere, noe som ikke plaget meg nevneverdig. Antallet venner var ikke så stort. Men jeg skulle stå i sentrum denne dagen. Og jeg likte heller ikke da å være i sentrum for oppmerksomheten. Så jeg grudde meg litt.

Dagen opprant som vanlig med at alle 700 elever ble samlet i en stor sal. Rektor sa noen bevingede ord, vi sang en sang og gikk deretter til våre respektive klasserom. Der snakket vi mye om Norge.
Mine medelever fikk høre om et land ingen av dem visste noe om. Litt betenkt ble jeg nok over å høre om det landet jeg skulle returnere til. Med sine kalde vintre og korte somre, med sin mangel på byer og TV-stasjoner.

Så skjedde det som siden har brent seg fast i hukommelsen. Over skolens høytaleranlegg ga rektor beskjed om at alle klasser skulle møte i fellesrommet. Jeg tisset nesten på meg, jeg trodde nemlig at det var min avskjed med skolen som skulle markeres.

Vi kom inn i fellesrommet der det var en merkelig stemning. Etter den tiden det tok å få alle samlet, kom rektor ut på podiet. Og gav oss den nyheten som hele verden ble sjokkert av. Presidenten i USA, John F. Kennedy, hadde blitt skutt og drept i Dallas. Og det var et sjokk selv for elever som bare var 6 år gamle. For alle visste hvem han var. John F. Kennedy var kanskje historiens første kjendis. Han var en slik mann alle kvinner ville ha som mann, en mann som alle barn ville hatt som far, og en mann som alle menn ville vært lik. Ung til å være president, en flott utseende mann, med en glamorøs og blendende vakker kone som attpåtil het Jacqueline. Og han holdt seg med Marilyn Monroe som elskerinne. Han var demokrat, og derfor har jeg aldri likt republikanere.

Og med en fasinerende historie. Født inn i en familie som var det nærmeste kongelig du kom i USA. Med fire barn, men bare to i live. Men for noen barn!
Caroline med sin far i 1960. Ikke merkelig at en liten innvandrergutt fra Norge ble forelsket.
Johnjohn som var bare tre år gammel, men som i begravelsen fikk overrakt flagget som lå over kista. Brettet av to marinesoldater til en trekantet pakke. Noe som gjorde sånn inntrykk på meg at jeg senere uttallige ganger har prøvd å brette flagg og tøystykker på samme måte.

Og Caroline. Som nok var min første forelskelse. Og siden jeg ikke fikk Caroline, har jeg forblitt enslig.

Historien opptok meg i mange år. Og fortsatt leser jeg alt om Kennedy-familien.


Nå er det bare Caroline igjen av familien som bodde i det hvite hus. Hun er ambassadør i Japan, den første kvinnelige ambassadøren fra USA i Japan.

I dag har jeg tenkt mye. Noe av det jeg har tenkt på er at jeg ikke husker noen av mine klassekamerater og ikke aner hvordan det har gått med dem. Antar at det er begge deler der også, slik det er med alle jeg har møtt gjennom livet. Noen går det bra med, andre er uheldige eller tar feil valg.

Men det viktigste jeg har tenkt på er at når du tenker tilbake så har 50 år gått veldig fort.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar