Året som gikk er det første året hvor jeg har hatt et nyttårsforsett. Forsettet var å ta et oppgjør med mine handlevaner. Og det har jeg klart. Riktignok har jeg kjøpt ny bil, det skulle jeg ikke. Men overfor meg selv har jeg god samvittighet, jeg gikk nemlig ned i størrelse, standard og økologisk avtrykk. Dessuten tror jeg endringen i handlevaner er varig, jeg ser at jeg ikke har behov for så mye. Dog tror jeg det blir et par nye ski på nyåret. For jeg håper på snø i fjellet, og fine turer også på fritiden.
Trenger jeg en ny utfordring? Hva skal det eventuelt bli? Foreløbig er jeg bare i tenkeboksen på dette. Men like før jul fikk jeg et forslag fra en venn på sosiale medier, og det var å gå på besøk til folk. Han forslo faktisk to ganger i uka.
Jeg har tenkt litt på dette. Det første som slo meg var at jeg måtte unngå julebukksesongen og Halloween. Selv uten forkledning kunne mitt besøk bli misforstått.
Det neste som kom var å definere besøk. I mine øyne er besøk spontane og ikke bedd. Jeg blir bedd på kaffe, middag, vorspiel og nachspiel. Det regnes ikke som besøk. Likeledes må jeg unnta mine fåtallige slektninger. Disse besøker jeg av og til allerede ubedt.
Hva står jeg da igjen med? I alle fall en nokså lite homogen gruppe.
Ta de single/ enslige/ ensomme mennene først. De ser enten på fotball, trener eller er opptatt med datingsider på internett. Og de som ikke gjør en av disse tingene er like sære som meg uten å være sær på samme måte.
Så har vi de tilsvarende single/enslige/ensomme damene. Det er som å gå tur i et minefelt. Der vil det alltid være spenninger, damene vil enten håpe at jeg prøver å forføre dem eller de håper at jeg ikke prøver. Og selv vil jeg alltid ha i tankene hvorvidt hun håper på det ene eller det andre. Dessuten er en del av disse enslige mødre, og jeg vil ikke gi ungene falske forhåpninger. Eller ubegrunnet frykt...
Så har vi småbarnsforeldrene. Som enten er unge, eller så er de i gang med kull to eller tre. Og alle disse er på en annen planet enn meg. Ikke liker jeg å lukte på bæsjerumper, og ikke er jeg nevneverdi interessert i avkommets gjøren og laden.
Så har vi alle andre par. Disse parene kjennetegnes av at jeg kjenner den ene part bedre enn den andre. Gjerne fordi de har funnet hverandre litt ut i livet, gjerne på internett, og er i parforhold nummer høyere enn to.
Kjenner jeg mannen best er det forholdsvis greit. Men ikke helt. Noen damer er sjalu på mannens mannlige venner, andre ser oss som en trussel. Fordi vi kan finne på å dra med denne mannen deres ut på noe tull. Og ingen av dem tror på mine erfaringer som tilsier at enslige menn finner på mindre tull enn menn som lever i parforhold. Rett og slett fordi vi har større mulighet til å finne på tull, og derfor ikke må benytte enhver mulighet.
Etterhvert er det også mange parforhold der jeg kjenner den kvinnelige part best, til og med der jeg kjenner dem veldig godt. Der føler jeg meg lite velkommen. Særlig når mannen er tilstede. Og er han ikke tilstede er det enda verre. Ihvertfall i forhold til naboene, som nesten alltid er interessert i slike besøk.
Slik det ser ut etter min analyse, er det et vanskelig prosjekt å skulle besøke noen to ganger i uka. Men det er fortsatt til vurdering.
Kanskje best å bare gjøre det. Ikke tenke så mange tanker. Dessuten er bilen min nå mer anonym en noen av de jeg har hatt tidligere. Så det blir enklere å parkere der jeg egentlig ikke har noe å gjøre.
Så lås dørene folkens!Og pass på fruene, døtrene og mannen deres!
Godt nytt besøksår Arne.
SvarSlett