torsdag 25. desember 2014

Gratulerer med dagen Shane MacGowan, det er ikke bare Jesus som har fødselsdag i dag.

I dag feirer vi fødselsdagen til en av historiens mest kjente personer. At han har levd er jeg helt sikker på. Hvorvidt Jesus var Guds sønn, eller resultatet av at Maria hadde vært utro, vil jeg ikke diskutere her. Historien er kjent for de fleste kristne, ihvertfall de som er kommet opp i min alder. I dag er det nok mange barn som er mer usikre, men heller ikke det vil jeg sutre over i dag.

Sannsynligvis er det omtrent like mange som har fødselsdag i dag som en hvilken som helst annen dag. De fleste får imidlertid liten betydning for julefeiringen.



Så ikke med mannen som jeg med dette vil gratulere med dagen. Han er født første juledag samme året som jeg ble født. Og at han lever er mot alle odds. Ikke til forkleinelse for noen av mine festglade jevnaldrende, men svært få av oss 57-modeller har vært mer full enn dagens jubilant. Og ingen 57-modell har preget julefeiringen mer de senere årene. Han skrev og fremførte nemlig den sangen som for svært mange har blitt julesangen over alle andre. Jeg snakker selvfølgelig om Shane MacGowan. Når han fremførte Fairytale of New York var det en opplevelse av Yin og Yang. Motsetninger som gjorde sangen uforglemmelig. Rødhårede Kirsty Maccoll, typisk irsk selv om hun var britisk, med sin klokkeklare stemme, utfylte Shane på en formidabel måte. Kirsty omkom forøvrig i en båtulykke like før jul i 2000.


I dag fyller denne tannløse fylliken med den noe spesielle stemmen 57 år. Fairytale of New York kom i 1987, og allerede på dette tidspunktet spådde jeg ham et kort liv. Men kunstneren i ham drev ham videre. Rart dette, at kunstnere ser ut til å være så drevet av sin skapertrang at det vinner over gedigne rusproblemer. Først var det med det drivende partybandet The Pogues. Bandet som ihvertfall for meg har bidratt til stor stemning på mange nachspiel. Så med The Popes etter at Shane ble kastet ut av The Pogues. En liten tur innom The Pogues igjen, før han nå har et prosjekt med The Shane Gang. Og faktisk har han også i 2014 gjort et par konserter.



Men det er Fairytale og fylla han er kjent for. Og manglende tenner. Og intervjuer som er helt på trynet. Som er store hit på YouTube.

Og det fortjener Shane. Som lyriker og musiker går han utenpå det meste. Som sanger er han mer spesiell. Ingen kan vel rose ham for sangstemmen. Men for meg er det helt rett. Mange ganger i året setter jeg meg til på YouTube og gjenopplever ham med The Pogues. Og det anbefaler jeg alle som bare kjenner Fairytale å gjøre. Det gir mye mer enn å søke på bergensere som synger om reven. Men hver sin smak, jeg skal vise litt storsinn første juledag.

Shane er ikke cool. Det er det bare Keith som er. Men bare Shane er Shane. Og Shane er noe helt enestående.
Gratulerer med dagen Shane, håper du når målet ditt om å bli en gammel mann med helsa i behold!

tirsdag 23. desember 2014

En ikke så veldig trist julefortelling

Etter å ha ventet på snø og ikke gledd meg til jul siden midt i november, opprant sjursmessdagen. Sjursmessdagen, som noen svært få fortsatt kaller dagen før julaften, og nesten ingen vet hvorfor heter så, ble dagen der jeg forberedte meg til jul.

Som den godeste Sjur i sin tid, våknet jeg døgnvill og matlaus til nysnø og begynnende vinter. Sjur visste ikke når på året han våknet døgnvill og matlaus, men ettersom jeg har facebook kunne jeg raskt konstatere at de fleste allerede har begynt julefeiringa. Og da er det enda verre å være døgnvill og matlaus.


Sjur ville gå til mannen i Lunden å får rede på hvilken dag det var, og samtidig be om å få låne litt mat. På veien dit ropte trollet fra fjellet til ham at han skulle snu. Han fikk klare seg med det han hadde, mannen i Lunden var sur og der var det ingenting å få, ropte trollet. Så mannen snudde, og han klarte seg gjennom jula det året også.

Selv fant jeg etter å ha konstatert hvilken dag det var, at jeg fikk ta en tur på butikken. Passet det slik kunne jeg også stikke innom vinmonopolet på min julehandel. Jeg kunne gjort som Sjur, jeg hadde helt sikkert overlevd til 3.juledag. Og om det hadde blitt knapt, finns det alltids noe som er åpent. Jeg har en gang tidligere spist pølse på bensinstasjon som middag 1.juledag. Såvidt meg vites, tk jeg ingen skade av det. Om jeg hadde snudd, kunne kanskje jeg også en gang i fremtiden fått en dag oppkalt etter meg. Uten at noen helt hadde visst hvorfor dagen hadde det navnet, slik tilfellet er med Sjursmessdagen.

Parkering er visstnok et problem på Oppdal på slike dager. Handelsstanden skriker over seg om behovet for parkeringsplasser i forbindelse med ny sentrumsplan. Men på denne dagen, kanskje den aller travleste handledagen i året, er det ingen problem for en som kan gå ett minutt ekstra for å komme inn døra på Domus. Og heldigvis er de fleste i stand til, og har gått av, å ta denne spaserturen.  Men også i dag står det SUVer på parkeringsplassen merket med rullestol. Og da vet mange at jeg senker humøret flere hakk. På en sånn dag kan det se ut som om NAV definerer SUVer i millionklassen som spesialtilpasset for bevegelseshemmede. Er det tilfelle, skal også jeg hive meg på hylekoret mot de såkalte NAVerne.

Men så kommer den store utfordringen. Jeg tusler rundt blant overfylte handlevogner med min lille hybelkurv. Det hadde vært helt ok om jeg bare hadde kjøpt noen sånne småting som folk glemmer. Slikt som mandler, rosiner, en boks fløte eller en pose Twist.
Selv skal jeg ha julemiddag med drikke.

 

Valget av drikke på polet sto mellom en halvflaske Aquavit eller en pakning med åtte småflasker av samme vare. Begge deler er for mye for meg, men mellom alle de andre som handlet vin på kartong og hele flasker brennevin, falt jeg ned på denne pakningen med småflasker. De jeg delte kassekø med tenkte helt sikkert jeg skulle ha det til en gave.


En sixpack med juleøl er for mye. Allikevel kjøpte jeg en sånn. Følte det var i overkant flaut å ta løs den ene flaska jeg trenger, og legge den i hybelkurven.

Kanskje var jeg litt sent ute, utvalget av julemiddag var litt dårlig. Men en juletallerken av dette slaget, blir garantert en suksess. Og lettvint, faktisk så lettvint at jeg ikke trenger å følge med på en eller annen tv-sending for å lære meg å tilberede julematen. Jeg kan heller prioritere å lese ei bok, brøyte snø, eller finne en eller annen film å se på. Eller rett og slett slik jeg nå gjør; skrive blogg.

Dette må bare bli bra. Særlig ettersom jeg overvant frykten for den stigmatiseringen som stakkarslig det er å stå med hybelkurv, inneholdende en porsjon julemiddag og en sixpack med juleøl, i kassakøen. Og en polpose med åtte rause porsjonspakninger med Aquavit som jeg må vise frem for å vise at jeg ikke har lagt noe mer i posen.

Mens jeg skriver kommer jeg nå på at jeg har glemt dessert. Vel,vel... En clementin får gjøre nytten. Mett blir jeg ihverfall, antagelig må jeg ta en cowboystrekk før jeg åpner julegaven. I entall...



Nå er ikke denne historien helt sann. I min familie er vi nå kommet dit at min generasjon har blitt besteforeldre. Som den mest perifere i den nærmeste familien er det derfor bruk for meg som julenisse. Og jeg feirer sammen med en utvidet storfamilie. En storfamilie der vi faktisk ikke har innslag av mine, dine og våre barn. Stabiliteten i familen er så stor at det er nesten foruroligende.

Men historien kan bli sann. Ikke bare for meg, men for alle andre. Tilfeldighetene i livet gjør at ingen med sikkerhet kan si at man alltid vil ha noen å feire jul sammen med. Og dere som syns det er moro å kommentere handlekurven, ikke gjør det. Særlig ved høytidene er dette unødvendig. Mange av oss har valgt det slik, og trives med det, men selv vi føler på denne stigmatiseringen. Selv om vi slett ikke  føler oss stakkarslige.

Uansett hvordan du feirer jul, ja om du så ikke feirer i det hele tatt, riktig god jul til alle kjente og ukjente som leser dette.




mandag 22. desember 2014

Jeg har blitt tilbudt ny jobb

Det vil si; overskriften er ikke helt korrekt, det korrekte er at jeg har blitt oppfordret til å søke ny jobb. Neida, jeg er ikke oppfordret til å si opp min nåværende, det er rett og slett snakk om en mulighet til å skifte beite. Og dette er jo med stor sannsynlighet siste gangen jeg får en lignende oppfordring. Vi som med litt margin har passert 50, står ikke akkurat høyest på ønskelista til de fleste arbeidsgivere.




















Økningen i visninger på et døgn er ikke akkurat en kvalifikasjon

Bare en gang tidligere har jeg søkt på en jobb. Den fikk jeg forøvrig ikke. Tilfeldighetene har rådet, og jeg har gått inn i jobber som det var vanskelig å få folk til akkurat der og da. Kvalifisert har jeg omtrent aldri vært, for kvalifikasjoner har jeg omtrent ikke. Jeg kan ingenting. Til gjengjeld kan jeg ingenting om alt, unntatt håndverk. Snekring og rørlegging står for meg som et større mysterium enn hjernekirurgi...
Jeg har altså med andre ord aldri vært kvalifisert for de jobbene jeg har hatt. Likevel har jeg stort sett kommet ned på beina. I forsvaret kom en tidligere kollega fra et annet tjenestested innom, spurte etter meg, og fikk rede på hvor jeg var. Spontant utbrøt han at Arne kunne brukes til alt, - det blir ikke særlig bra, men det blir garantert ikke full skjæring.


VPG er brukbart med, men Jens er ikke med. Og han er på min alder! 

Og det er nok min sterkeste side, jeg får det til, selv om det ikke blir noe å rope hurra for. For jeg kan som sagt ingenting om nesten alt.

Alderen er altså ikke på min side. En overvekt av stillingene som nå er på arbeidsmarkedet, fantes ikke da jeg var 20 år. Og leser jeg stillingsannonser, aner jeg knapt hva arbeidsgiveren er ute etter. Kanskje vet de det ikke selv en gang?

For noen uker siden fikk jeg altså en mail fra en sjef for human resources i en våre utkantkommuner. Sjef for human resources er etter det jeg fikk rede på, det samme som personalsjef. Vedkommende er en bekjent fra tidligere. Vi har vel begge glemt hverandre, men via sosiale medier var vi igjen oppmerksomme på hverandres eksistens.

Denne kommunen drev, som mange andre kommuner nå gjør, med en utredning om kommunereformen. Et lyst hode hadde da kommet opp med en idé om at de kanskje skulle hatt en kommunikasjonsrådgiver. Og det ble bestemt at de skulle starte å lete etter en sådan. Dyktige og erfarne kommunikasjonsrådgivere er imidlertid dyre, de passerer lett rådmenn og ordførere i lønnsnivå. Så de startet i egne rekker å lete, men uten å finne noen kandidat. Så utlyser de stillingen, og sjefen for human resources kontakter meg med oppfordring om å søke.

Barack er kongen på dette området.

Naturligvis takker jeg pent for dette, men jeg vet jo ikke engang hva en kommunikasjonsrådgiver gjør. Og som eneste sådanne i denne lille kommunen, hva i all verden skulle jeg begynt med på første arbeidsdag? Ringt First House kanskje? Men der hadde vel taksametret begynt å gå tvert, og de kommunale budsjettoverskridelsene blitt formidable.

Bakgrunnen for tilbudet jeg fikk, var mitt digitale avtrykk. Jeg nærmer meg 70 tusen lesere på bloggen, på Google+ har jeg over 600 tusen profilvisninger. Jeg når ikke helt opp mot Barack Obama, som er den med høyest score på digitalt avtrykk i verden, men jeg har nesten 600 ganger flere på Google+ enn Jens Stoltenberg. Og jeg har 6 ganger flere enn firmaet VPG som jeg har betalt et par hundrelapper for å få profilere på Google+.


Det blir nok bortimot skomaker bli ved din lest for min del. Selvinnsikten er muligens blitt for negativt ladet. Jeg begynner å bli helt overbevist om at jeg ikke kan noe. Blir som da en venn av meg, med innblikk i ansettelsesprosesser i hovedstaden, på 90-tallet fortalte meg at gudbrandsdølene i jobbintervju gav uttrykk for at de ikke kunne noe, mens de fra hovedstaden gav uttrykk for å kunne alt. Men den gangen var beskjedenhet fortsatt en dyd, og gudbrandsdølene ble ofte foretrukket. Nå er imidlertid beskjedenhet blitt noe oppskrytt.

Så dere som har meg arbeid, og mine kollegaer, må nok slite med meg en stund til.


fredag 19. desember 2014

Tanker fra en tilbakestående, hodeskadet og feit landssviker.

Det har ikke vært mange innlegg her i den senere tid. Jeg skrev om at jeg ikke gledet meg til jul, og at jeg nesten hadde kjørt på en ung dame. Samt om at jeg ikke forsto alle fremmedord og at jeg ønsker meg snø til jul. Helt vanlige innlegg som ikke berører noen i særlig grad. Ingen spissede innlegg som skaper entusiasme og debatt.

Nå har det overhodet ingen sammenheng med at jeg er travelt opptatt med juleforberedelser. For det er jeg bestemt ikke. Derimot har jeg fått et innblikk i hvordan voksne folk bruker ren mobbing i sin argumentasjon mot mine synspunkter. Og jeg vet en del unge leser mine innlegg, og de ser der hvordan voksne omtaler hverandre, voksne de faktisk kjenner. Mobbing og trakassering får en legitimitet det i mine øyne ikke bør ha. Av hensyn til andre har jeg noen ganger fjernet kommentarer.

Godt kledd landssviker, men tilbakestående, "hugguskadd" og feit (doddelthake) 

Blant mine venner er min mening i mindretall på en rekke områder. Motorisert ferdsel i utmark, pelsdyrhold, rovdyrenes plass i naturen, klimaspørsmålet, forvaltning av utmarka, innvandring, livssyn, jordbrukspolitikk, utenrikspolitikk, fordelingspolitikk, EU-spørsmålet, forsvarspolitikk, familiepolitikk, ja til og med i kjønnsrollespørsmål er jeg i mindretall blant mine venner. Det vil si; jeg er ikke helt sikker på at jeg er i mindretall. Det er bare det at de som er enige med meg ikke vil utsette seg for den regelrette trakasseringen de risikerer ved å være enig med meg. Kanskje de også er så kloke at de ikke vil trigge motstanderne til å gi de yngre et kurs i nettmobbing.

Jeg prøver å avstå fra å tillegge mine meningsmotstandere egenskaper og karakteristikker de ikke har. Om de er uenige med meg er ikke det det samme som at de er hodeskadde (eller hugguskadd som de som er mest uenig med meg hevder at jeg er) eller tilbakestående, eller egoistiske, eller mongoloide, eller forædere, eller homofile, eller avvikere. De må for meg gjerne være alt dette, men det vedkommer ikke saken som blir debattert. Og om jeg skulle være for eksempel homofil, blir jeg ikke heterofil om mine motstandere bruker homo som skjellsord mot meg. Ikke blir jeg leget av en eventuell hodeskade om jeg skulle bli karakterisert som hugguskadd. Og ikke forandrer jeg mening av å bli betegnet som landsviker.

For mening har jeg forandret mer enn de fleste. Jeg har vært på stortinget for å argumentere for å beholde en vei jeg i dag ønsker å legge ned. Jeg har selv syklet i områder der det i dag er forbudt å sykle, og da forbudet ble innført vært kraftig i mot, mens jeg i dag er helt enig i forbudet. Islam sto for meg som noe vederstyggelig for noen år siden, mens jeg i dag har mange muslimske venner. I EU-spørsmål og spørsmål om norsk suverenitet er jeg nå av en ganske annen oppfatning enn for 20 år siden. Osv,osv.. Men i ingen av disse spørsmålen har jeg endret standpunkt etter å ha blitt karakterisert som noe jeg ikke er, eller noe som er brukt som skjellsord. Modning, kunnskap og argumenter presentert med saklighet over tid er det som har overbevist meg om at jeg tok feil.

Egentlig er det rart at disse som beskriver meg så negativt eller feil, og som tydelig har fordommer mot slike som meg, i det hele tatt vil være venner med meg. Er jeg kanskje bare et middel på veien mot deres egentlige mål:

Å demonstrere for den yngre generasjon hvordan de skal mobbe en de er uenig med.
For det er overfor meg utelukkende voksne som mobber.

torsdag 11. desember 2014

Med litt uflaks kunne jeg lemlestet eller til og med drept en ung dame i dag

Litt før klokken sju i dag tidlig kjørte jeg, frisk og uthvilt, gjennom Oppdal sentrum på vei sørover. Det er mørkt, asfalten er mørk og antagelig saltet, og all veimerking er slitt bort i løpet av sommeren. Farten er omtrent på fartsgrensen, 40 km/t, og trafikken minimal. Noen få biler, og enda færre fotgjengere, er å se.

Like sør for Skifer Hotell er det en fotgjengerovergang. En overgang som er lite synlig på grunn av skiferkanter, en skitten snøhaug hvor nå den kan komme fra, og dårlig belysning. Jeg er oppmerksom på denne ettersom jeg er godt kjent, men likevel skvatt jeg til når en ung dame, fordypet i sin mobiltelefon, helt uten å se seg om og i god fart, bare gikk rett ut i veien. Hun var ikledd mørke klær og ingen refleks var å se.

Nå var jeg omtrent 20 meter unna, jeg trengte ikke en gang å bremse, men hadde jeg somlet 1,8 sekunder mer i dag tidlig er det slett ikke sikkert det hadde gått så bra. Eller om jeg hadde kjørt litt fortere, eller ikke hadde vært lokalkjent og visst om overgangen.

Illustrasjonsfoto fra NRK

Her var det mange faktorer som var uheldige:

  • det var mørkt
  • veien var mørk grunnet salting
  • veimerkingen er borte som følge av slitasje
  • gatebelysningen på stedet er mangelfull
  • fotgjengeren gikk uten å se seg for
  • fotgjengeren var opptatt med å se på telefonen
  • fotgjengeren manglet refleks
  • bilen min, en hybrid, gikk lydløst på elektrisk motor
Men det gikk bra takket være:
  • jeg er lokalkjent
  • bilen har godt lys
  • jeg somlet nok til at jeg var 20 meter unna
  • fotgjengeren somlet ikke
  • jeg var våken og uthvilt
Allikevel satte det en støkk i meg. og uansett ville jeg fått skylden om det hadde blitt en ulykke. Bilen har visstnok en radar som ville sørget for å bremse om jeg var nærmere, men teknikken beroliger meg ikke. Tilfeldigheter kan når som helst gjøre meg til en voldsmann når jeg kjører bil. Og alle som har kjørt bil noen år, har opplevd lignende tilfeller. Hadde det kommet noen akkurat der når du gjorde noe dumt eller var uoppmerksom, kunne du ødelagt liv. Og skylden er din.

Men det er viktig at fotgjengere er klar over disse forholdene. Bilførere ser ikke alt, gjør tabber, eller er uoppmerksomme i feil øyeblikk. Og det er ikke lurt å gå rett over E6 samtidig som du surfer på smarttelefonen. Selv på høylys dag er dette farlig.

For fysisk er det fotgjengeren som taper. 
Og bruk refleks!


tirsdag 9. desember 2014

Jeg henger etter, men er heldigvis ikke alene

På Ludvig Holberg sin tid var norsk som skriftspråk ikke eksisterende, det var dansk som skulle brukes. Selv dansken var imidlertid på vikende front, noe den godeste Holberg så med bekymring på. Han skrev sine dikt og skuespill på dansk, og gjorde umiddelbart stor suksess. Hans betydning for bruken av dansk som språk var så stor at det ble skrevet dikt om det. En oversetter ved navn Christian Wilster skrev et lengre dikt, der en av versene ofte blir tillagt Holberg selv, med sine lett ironiske vendinger. Verset tør være kjent for mange:

Hver Mand, som med Kløgt gik i Lærdom til Bund,
Latin paa Papiret kun malte,
med Fruerne Fransk, og Tydsk med sin Hund
og Dansk med sin Tjener han talte.



Nå har jeg ingen intensjon om å utøve tilsvarende innflytelse som Holberg fikk, men jeg prøver å skrive et forståelig norsk. Jeg unngår i stor grad fremmedord og låneord fra andre språk. Ikke krydrer jeg med bannskap og skjellsord heller. Og lite klisjéer og metaforer. På denne måten blir språket enkelt og nærmest naivt barnslig. Og forståelig for alle uten at jeg støter noen med språket.

Jeg leser mye. Alt fra lyrikk til kommentarfelt er jeg innom. Og jeg gleder meg over at så mange uttrykker seg skriftlig. Folk jeg husker fra skolen som knapt kunne lese, uttrykker seg skriftlig på sosiale medier og i kommentarfeltene. Uten at de skjemmer seg ut med alvorlige skrivefeil. 

Men det lurer seg inn et klasseskille. Klasseskille er i mine øyne mellom de som kan alle de "fine ordene" og de som ikke kan dem. Sistnevnte gruppe bruker av og til de "stygge ordene", særlig når de skal beskrive den andre gruppen. 

Særlig tydelig blir dette i nettdebatten. Selv undersøker jeg ord jeg ikke forstår, og har derfor etterhvert ervervet meg kunnskap om mange av de fine ordene, men jeg unngår å bruke dem. Det føles som å bruke en hersketeknikk når jeg svarer en som betegner meg som "hælvetis rasshøl" med å bruke ord vedkommende må slå opp for å forstå.

I en skatt- og avgiftsdebatt på nettet, ble jeg forklart at en avgift var fiskal og derfor burde avvikles. Hvilken betydning har det at en avgift er fiskal? Det er de aller fleste skatter og avgifter, og det må de være. Fellesgoder kan aldri betales på annen måte.

Sånn er det, men jeg klarer ikke helt å følge med
Det er nå ofte snakk om konsensus i sakene som diskuteres. Tja, konsensusperspektiv kanskje? Og vi styrer etter parametre. Dette er bare enkle eksempler og forstår disse ordene, faktisk bruker mange dem så ofte at de antagelig er en del av deres naturlige språk. Men mange av oss forstår dem ikke, eller forstår dem bare delvis. Da er veien kort til vi er tilbake i den tid som Christian Wilster ironisk beskriver i sitt dikt til Holberg.

Vi som er litt over middagshøyden i alder, husker godt da fremmedordene gjorde sitt inntog på 1970-tallet. Det skapte en del debatt, og et av argumentene var at vi ikke trengte fremmedord når vi hadde adekvate norske synonymer. Argumentet ble brukt humoristisk, fordi de fleste ikke forsto verken adekvat eller synonym. I dag forstår svært mange disse ordene. Hvilket tydelig viser at språket utvikler seg. Noe som antagelig er bra, men poenget mitt er at vi ikke skal bruke språket til å utvikle klasseskiller.
Der fikk jeg det.
De ivrigste mobber andre for feil bruk og staving av ord. En egen sjanger på nettet er "wannabe norsklærere". Eller språkpoliti. De interesserer seg ikke for debatten, men angriper debattantene for språket. Det siste jeg har sett i så måte er mobbing for feil bruk av aksent, bruk av venstreaksent `, høyreaksent ´ og møne ˆ. Hvordan i huleste skal vi som ikke prøvde et qwerty-tastatur før 1990 kunne beherske bruken av aksent? Vi som lærte formskrift og aldri lærte om dette, men allikevel fikk brukbare norskkarakterer på 1970-tallet? 

For oss blir dette for intuklativt. 





søndag 7. desember 2014

Dette er nitrist

Naturligvis når ikke dette helt opp mot all vederstyggelighet i verden, men for meg er dette nå det nærmeste som ødelegger livskvaliteten min. Og det gjelder veldig mange. Mangelen på snø og vinter plager meg.

Ikke sånn å forstå at skikjøring og skiløping i desember er noe jeg har bedrevet mye av de senere årene. Men det er for meg en viktig del av livskvaliteten å ha muligheten. Har jeg muligheten kan jeg ta en og annen liten tur, jeg kan vedlikeholde skiutstyret, få teknikken inn i en stadig mer rusten kropp og se frem mot de større opplevelsene senere på vinteren.

Nå blir det bare trist.

Til og med de som syns det er fint og lettvint med bar mark, de som priser hver dag uten snømåking, de som i sin egoisme håper klimaendringene er reelle og at Norge blir et varmere land, vil ha litt vinter. Slik at det blir hvit jul om ikke annet.

Nå ser det ut som på dette bildet når jeg går ut døra. Her jeg står sto jeg for 50 år siden og tok på meg skiene. Fra november til over påske kjørte jeg på ski ned til skolebussen. 500 m nedoverbakke som i 1964 var bratte, men som ble flatere ettersom årene gikk og skiferdigheten ble bedre. Det tok meg under ett minutt å kjøre ned, men jeg måtte beregne fem minutter i tilfelle jeg skulle falle. Og jeg gikk opp igjen på ettermiddagen og la grunnlaget for en viss kondisjon.
25 m utenfor døra laget jeg et hopp som jeg brukte etter skoletid, men der jeg også kunne hoppe når jeg passerte om morgenen dersom forholdene lå til rette for det. 

Dette hoppet som er en medvirkende årsak til at min litt yngre søster ikke er like glad i gå på ski som meg. En novemberkveld i 1966 laget jeg nemlig hoppet for første gang det året, preparerte med å sidetråkke, hoppet i mørket og lurte min søster utfor uten å fortelle at det var et hopp midtveis i bakken.

Et par år senere fikk jeg miniski til jul og tok min første salto på ski, også i denne bakken. I romjula, eller mellomjula som vi sier på disse kanter, var det masse nysnø og helt ufarlig å ikke fullføre den forlengs saltoen. Og etter utallige forsøk klarte jeg å fullføre og stå flere meter før rotasjonen tok meg videre til en bråstopp på trynet.

Nå er det bare trist å se ned bakken og minnes.

Her borte kunne jeg i november 1965 ta mitt livs første christianiasving, og et par år senere min første telemarksving.

Disse småtingene ga meg uvurderlige mestringsopplevelser. Mestring som kunne overføres videre i livet, ikke bare i fysiske ferdigheter, men også til mestring av matematikk, språk og andre mer teoretiske utfordringer. En mestringsfølelse jeg ikke er i nærheten av å føle her jeg sitter og skriver samtidig med at jeg følger med sporten på fjernsynet, nyheter via nettaviser, og de sosiale nettverkene Twitter og Facebook.

Hadde jeg vært skikkelig strukturert kunne jeg gått ut og trent. Trent kondisjon, trent basisferdigheter som balanse og bevegelighet for å forberede kroppen på det som forhåpentligvis vil komme også denne vinteren. Slik det ser ut nå når jeg er ute og trekker frisk luft, virker det imidlertid helt meningsløst å gjøre det. 

Så jeg ønsker meg snø til jul. Jeg ønsker meg snø slik at jeg må brøyte klokka halv sju for å komme meg på jobb. Jeg ønsker meg snø slik at Dovrefjell blir stengt og jeg ikke kommer meg på jobb. Og når jeg kommer tilbake ønsker jeg å måtte parkere bilen før jeg kommer helt frem, gå i nysnø til over knærne til garasjen, og starte traktoren for å brøyte. Søppelstativ og postkasser håper jeg snør ned slik at jeg må bruke en time på å måke dem frem. Og når alt dette er gjort, vil jeg bygge hopp. Og sidetråkke bakken slik at den tåler tunge landinger. 

Men den ultimate julegaven er totalt urealistisk:

Tenk om jeg igjen hadde klart å lure ski på min søster, og i tillegg fått sendt henne intetanende utenfor hoppbakken i mørket.

Da ville jeg garantert vært vaksinert mot vinterdepresjon for resten av livet.


torsdag 4. desember 2014

Finnes det noen med basiskunnskaper i matematikk der ute?

Jeg har den siste måneden fått noen hyggelige utfordringer. Faktisk hele fire, men jeg tok bare delvis en av dem. Igjen er årsaken at jeg har for mye tid til å tenke. Og når jeg tenker, finner jeg også svært ofte mine svake sider. Og denne gangen var det matematikken som trådde frem som et svakt punkt.

Silke bilder er det mange som utfordres til å legge ut. Dette er fra nedenfor Dettifossen på nordsiden av Island.
Mine hyggelige utfordringer har vært av typen del et bilde på Facebook hver dag i fem dager samtidig som du utfordrer en ny til å gjøre det samme. Noen ber bare om bilder, noen skal ha dem i svart/hvit og andre skal ha naturbilder. Jeg har bilder, og jeg har venner å utfordre. Problemet er bare at det brer seg noe så fenomenalt fort. Så fort at samtlige FB-brukere i verden i løpet av kort tid, og dem er det 1,32 milliarder av, hvorav 3 millioner er i Norge.

Når jeg engasjerer 5 venner, som i sin tur skal utfordre 5 av sine venner, som igjen skal plage 5 av sine etterhvert, osv skal det bare ta 11 ledd til før hele verdens befolkning er utfordra, også de som ikke er på facebook. Da sier det seg selv at det går kort tid før vi må begynne på nytt.

Jeg må bruke Exel for å regne ut dette. Hadde jeg vært litt bedre i matematikk kunne jeg skrevet en formel for dette. Og dette tenkte jeg på hele bilturen mellom Dombås og Oppdal en dag denne uka. Men jeg kom ikke frem til svaret. Kan jeg bruke formelen for renters rente? Jeg må innrømme at jeg ikke har satt meg ned for å prøve å tenke bare på dette, veien har tatt det meste av oppmerksomheten... 

Eller det er ikke helt tilfelle. Tankene tok meg videre til gamle dagers kjedebrev og ikke fullt så gamle dagers pengepyramider. 
Svært mange av verdens Facebook-brukere kan avse ei krone uten at det velter tilværelsen deres. Derfor kunne jeg utfordret 5 venner til å sette inn 1 kr på kontoen min, 5 dager på rad, samtidig som de utfordret 1 venn hver dag til å gjøre det samme. 

Da kunne jeg lent meg tilbake og tenkt på heltid

søndag 30. november 2014

Gleder du deg til jul?

Om du gleder deg til jul tilhører du forhåpentligvis flertallet. Det er hyggelig, for deg. Men vi er også temmelig mange som i dag går inn i adventstiden med blandede følelser. Blandede følelser fordi vi på et eller annet vis er litt forskjellig fra den vedtatte normen for hvordan vi helst skal være. Og det skal ikke store avviket til fra normen før det føles på denne tiden av året.

Resten av året er det sjelden i tankene mine at jeg er litt annerledes. Med litt annerledes mener jeg her at jeg aldri har stiftet familie. Og at jeg ikke har noen barn, og derav heller ingen barnebarn. Etterhvert har nå de fleste på min alder som har fulgt konvensjonene fått nettopp det også. Og jul og advent er hengt mye opp i dette, ihvertfall virker det slik på meg og andre i samme situasjon.

Det er ikke slik at jeg ønsker meg barn og barnebarn. Mine følelser rundt dette bunner i andres forventning. Det forventes at jeg skal være like opptatt med alt som hører jul og advent til som det de er. Og det er jeg absolutt ikke. Tvert om gruer jeg meg litt, både til adventstiden og julefeiringen.


Nå er det heldigvis ikke synd på meg. Jeg har folk rundt meg som regner med meg også i sin egen julefeiring. Men likevel klarer jeg ikke helt å fri meg fra at jeg gruer meg litt til de neste 24 dagene. Det er ikke min tid av året.

Jeg må svare på veldig mange spørsmål om min julefeiring. Er du ferdig til jul? Har du vært på julehandel? Skal du på julebord? osv,osv. Svaret mitt er stort sett nei. Og at jeg heller ikke har tenkt å gjøre noe med det. Jeg kan lett spøke det bort, men likevel gnager det litt i meg. Stort sett går jeg alltid med en liten klump av anderledeshet i meg på denne tiden. Det er godt over 30 år siden det ikke var slik.

Julegaver har tatt helt av. Og det folk ønsker seg, kjøper de nesten før de har ønsket seg det. Det de virkelig ønsker seg er hinsides et normalt budsjett. Muligheten ligger i å være kreativ, men når en ikke klarer å tenke positivt omkring dette, uteblir også kreativiteten. Den beste julegaven jeg har fått, er fortsatt avtalen jeg rundt 1980 inngikk med min bestefar. Vi skulle ikke gi hverandre noe som helst.

Det er ikke lenger bare på juleaften det vanker gaver i mange hjem. Allerede i dag var det nok mange som åpnet gavekalenderen. For adventskalenderen er i ferd med å gå over i historien. Leste et debattinnlegg i en nettavis i dag der en muslim hadde bestemt seg for at også hans barn skulle ha gavekalender nettopp for å motvirke følelsen han selv hadde opplevd av å være annerledes da han gikk på skolen. Noen vil kalle dette integrering, mulig det, men det er også en skikk som skaper segregering, segregering mellom fattig og rik.

De som vokser opp nå opplever også at det allerede i barnehagen arrangeres juleball. Hva var galt med juletrefestene? Selv om interessen for disse forsvant litt på ungdomsskolen, var de allikevel viktige arenaer. Nå skal det være ball, med kjoler og dresser som for de voksne. Og limousin. Ungdommer som knapt har blitt tenåringer skal kjøre rundt i limousin. Selv har jeg aldri sittet i enlimousin. Jeg ble foreslått å kjøre limousin i Praha en gang, en av de største turistfellene av en cabaret tilbyr dette. Men jeg avslo, selv om andre i mitt følge gjerne ville, jeg trenger ikke limousin for å se lettkledde damer turne loddrett svingstang. Og ungdommene trenger det ikke for å gå på en juletilstelning.

Skal jeg noensinne ta limousin, blir det denne. Men ikke som del av julefeiringen.
 Det er viktig å opprettholde en del juletradisjoner, og de er nok også viktige for meg. Og jeg syns ikke vi skal glemme budskapet oppi all kommersialiseringen. Det føltes veldig godt da en gutt som skulle fortelle hvorfor han gledet seg til jul i et tablå av andre barn, uttalte at han gledet seg til jul fordi det var da Jesus ble født. Innimellom alle andre som gledet seg til gaver og godteri kom denne uttalelsen fra en gutt som ikke kommer fra en spesielt religiøs familie. Selv om Norge har blitt et sekulært samfunn, syns jeg ikke handelstanden skal overta julefeiringen fra kirken, noe som vel allerede har skjedd.

Handelstanden har mer enn nok ellers i året. De innfører utenlandske skikker så fort de bare kan. Vi har på rekke og rad innført morsdag, farsdag, halloween, thanksgiving og plutselig i år kom black friday. Nå før jul tikker det inn meldinger om handledager og handlekvelder der det lokkes med rabatter akkurat denne dagen/kvelden til akkurat meg. Og dette er spredd utover november og desember slik at de prøver å sikre seg at akkurat jeg besøker kjøpesentrene jevnt og trutt.

Men akkurat jeg går nødig i butikkene før jul. Klumpen av annerledeshet blir stor og ubehagelig når jeg gjør det.

Og jeg tenker på alle som har det mye verre enn meg. De som er fattigere og mer ensomme enn meg selv har det antagelig mye verre. Jeg håper de er flinkere enn meg til å stenge følelsene ute. Og fremfor alt håper jeg dere andre ikke maser for mye på oss om hvordan vi takler jula. For når dere spør om jeg er ferdig til jul, føles det som om dere spør hvordan jeg takler jula jeg som er litt annerledes.

Jeg takler jula, men bare såvidt.

lørdag 29. november 2014

Drømmer lærere og offiserer om å være politi?

Enkelte av mine venner jobber som politi. Og takk for at det var disse som valgte dette yrket og ikke enkelte av mine andre venner.

De jeg kjenner i politiet gjør jobben sin uten å jage forseelser til stadighet. De kan se mellom fingrene og har romslighet i forhold til hva andre foretar seg.

Andre, jeg kan nesten si vi andre, er til stadighet på jakt etter noe vi kan sette fingeren på ved andres gjøren og laden. Vi andre skriver jeg fordi jeg må ta meg selv litt i nakken for ikke å være å for påpasselig med hva andre foretar seg.

I det militære snakket vi ofte om at alle fikk opprykk til de nådde sitt inkompetansenivå. Og det var påfallende mange majorer, ja til og med kapteiner, som ble mest opptatt av parkering. De gikk rundt i leiren og påtalte enhver parkering som ikke var etter gjeldende bestemmelser, mens de egentlig skulle gjort en jobb.

På sosiale medier kryr det av slike. Innimellom kan også jeg kjenne på lysten til å korrigere mine venner i deres gjøren og laden.
Verst er alle "villehelstværtnorsklærer". Har jeg en gjennomgående skrivefeil i et innlegg, en feil som ikke kan unnskyldes med tastefeil, er de der tvert. Særlig om jeg skulle tabbe meg ut på orddeling eller særskriving, dette er det stor prestisje i å korrigere.

Fysjom fy, her mangler hørselvern!

Men lista er lang:
- legger jeg ut et bilde av en ungdom som gleder seg over å mestre høydeskrekken under klatring, kommer en eller annen med Brattkort fra klatrevegg og roper obs,obs fordi tauet ligger an mot en steinkant.
- bilde av mine klippte kredittkort: Obs, fare for ID-tyveri.
- så her om dagen en som hadde lagt ut bilde av seg selv til hest. Obs,obs hvor er hjelmen?
- legger jeg ut bilde av meg selv under arbeid med motorsag kun iført kortbukse, går det ikke mer enn 5 min før det etterlyses verneutstyr.
- kjører jeg på ski uten hjelm, blir det påtalt.
- filmer jeg meg selv mens jeg kjører bil, drikker kaffe og hører på punk, blir dette påtalt selv om jeg kjører på øde vei og filmingen ikke er en større distraksjon enn å skifte gir i en bil med manuell girkasse.
video
- for ikke å snakke om hvis jeg løfter telefonen og filmer veien foran meg. FYSJOM FY! Selv om det er midt på natta, farten er lav osv.

Det er mangt man kan lese ut av alt dette. En sak som slår meg, er at det først og fremst er lærere og hæroffiserer som skal korrigere alt jeg gjør som er litt utenfor det optimale. Nå kan det jo være en årsak at det er de yrkesgruppene det er flest av på vennelista mi, men jeg har også mange bønder og politifolk som venner. Disse har aldri korrigert meg i slike forhold.

Er bønder og politifolk mer romslige enn lærere og offiserer?

søndag 23. november 2014

Hva er det med jenter og rosa?

Ei tre år gammel jente hjelper sin oldemor med å røre i vaffelrøra. Dette er en oppgave som krever sitt av en treåring, hun skal stå på en stol ved kjøkkenbenken for å nå opp, hun skal holde en bolle og en visp samt koordinere alt dette slik at resultatet blir bra. Og blir det noenlunde og uten uhell, gir denne opplevelsen treåringen mestringsfølelese og lærdom for livet. Men så blir hun oppmerksom på at skaftet på vispen har den den i hennes øyne fineste fargen i verden, og ansiktet som til nå har vært alvorlig og dypt konsentrert, sprekker opp i et stort smil når hun uten tanke for søl løfter opp vispen og utbryter: -ROSA!!!


Tanta til samme jenta ønsket seg for ikke lenge siden kjøkkenmaskin. Det var bare et eneste krav til denne, den skulle være rosa.

Nå vil nok enkelte hevde at jeg skryter på meg noe som ikke er sant, når jeg hevder at jeg har vært med en blondine i undertøysforretning. En blondine med mastergrad fra universitetet og silikon i puppene. Og da er det nok enda flere som vil hevde at jeg skryter. Men denne høyt utdannede damen gikk rett bort til det rosa undertøyet.


Og når Christine Koht, som er en lesbisk komiker med stor selvironi, skulle ha seg bil, kjøpte hun en rosa Range Rover.

Også noe så seriøst som rosa sløyfe-aksjonene til inntekt for brystkreftforskningen bruker fargen. Hvorfor er denne fargen valgt?

Jeg kunne fortsatt lenge å ramse opp damer som faller for fargen rosa. De fire damene som jeg kort har beskrevet over her, er veldig forskjellige. Men alle liker fargen rosa. Hvordan har dette oppstått? Jeg kan ikke huske at jentene jeg gikk sammen med på skolen var opptatt av rosa. Mens det nå nærmest ser ut til å være genetisk, ettersom selv de aller yngste foretrekker denne fargen. Har genet for å like rosa dominert bort andre fargegener hos jenter? For jeg har ikke registrert særlig økt interesse for rosa blant gutter. Jeg har hatt rosa skjorte, og rosa sløyfe, til og med rosa slips har jeg hatt. Uten at det har skapt noen økt forkjærlighet for fargen hos meg, og jeg har heller ikke registrert noen økt interesse fra damer når jeg har brukt disse plaggene.

Fint med rosa også når det er gjennomført.

Det er altså først og fremst en jenteting. Og jeg tror ikke det er for å tiltrekke menn. Hvilken mann kjøper rosa undertøy til sin kone?

Nå er jo jeg en av dem som er utenfor. Jfr diskusjonen som pågår nå om ungdommen som enten er innafor eller uttafor. Og jeg er glad for å være utafor. Men det blir veldig mye jeg ikke forstår av sosiale koder. Når noen snakker nedsettende om bloggen min, er det alltid snakk om rosa-blogg. De jeg sammenlignes med i nedsettende ordelag da, er slike som oppnår 100 000 lesere på en dag. Det er å være innafor i ungdommens verden. Mens jeg som knapt har hatt 1000 på en dag, må sies å være uttafor. Likevel blir jeg nedsettende sammenlignet med rosa-bloggerne. Det burde jo være en ære å bli sammenlignet med dem.

Jeg ramler da ned på at dette også er en kvinnelig hersketeknikk. Rosafargen er noe de bare forstår selv, og kvinner bruker det for å la mannen stå undrende uttafor(utenfor).

Men jeg tviler litt på resonnementet.

En treåring kan umulig gledestrålende rope rosa for å holde gutter og menn uttafor?

mandag 17. november 2014

En dag som ble vanskelig

Dagen startet bra i dag. Sto opp til bestemt tid, ikke for mye slumring engang, tran, brødskive og kaffe før jeg på turen over Dovrefjell fikk med meg nyheter fra to fylker og morgenandakten.

I riksnyhetene var det en stor sak om tidligere miljøvernministre, fra SV til Høyre, som sammen skrev under på en skeptisk kronikk mot ytterligere motorferdsel i norsk natur. Det føltes godt å ha tverrpolitisk dekning for mine standpunkter.

Så hadde trønderne arrangert konsert til støtte for magasinet Sorgenfri. Med strålende kritikker, selv om artistene ble benevnt som de nest beste. Det ble imidlertid poengtert at de nest beste var de beste denne gangen.

Og i andakten ble det snakket om å være fornøyd med selv. Om å føle seg bra nok. Og selv om jeg i beste fall noen ganger kan være nest best, følte jeg meg veldig bra nok da jeg svingte inn på Statoil på Dombås der bensinen var en krone billigere enn på Oppdal. Nå har jeg denne uka spart 22 kroner på å fylle bensin på Dombås. Merkelig hvor fornøyd en kan bli når en tror en virkelig har gjort det skarpt. Bedre hadde det vært om jeg ikke hadde sett på besparelsen med kritiske øyne og realistisk funnet ut at den egentlig ikke er av betydning.

Så var det jobb. Som i dag besto av tre timer norskundervisning med asylsøkere. Asylsøkere som varierer i motivasjon og læringsinnsats, men som etter en del jobbing med læringsmiljøet har kommet på sporet av å lære språket vårt. Alle var i dag på plass fem minutter før timen, alle hadde gjort leksa og jeg var fornøyd med hvordan timene gikk.

I løpet av timene skjedde imidlertid det jeg har visst ville komme. På grunn av flytting av lokaler og økende antall nye asylsøkere fra Syria, måtte de nåværende gruppene løses opp og organiseres på nytt. To av mine elever var det da ikke plass til lenger. Statusen deres tilsier at de etter reglene ikke lenger har krav på undervisning.

Disse to elevene har arbeidet og lagt ned større innsats enn jeg noen gang har gjort. De er også hyggeligere mennesker enn jeg noen gang har vært. Begge er gift og har barn.

Og begge lever i usikkerhet for hva fremtiden vil bringe.

Og begge har hatt noe å gå til og se frem til gjennom disse seks timene med norskopplæring i uka.

Da er det tungt å måtte fortelle dem at de dessverre ikke kan komme på kurs mer.

Da er det flott å ha sett på TV-programmet om de norske politifolkene som tjenestegjør i Frontex. I Frontex møter de flyktning- og asylproblemet ved Schengen-avtalen sin grense mot verden utenfor Europa. Bildene der politikvinnen på fritiden ønsker noen ungdommer lykke på sin illegale krysning av grensen gjør inntrykk. Likeså politimannen som så inderlig godt forstår disse menneskene som søker lykken, og forteller om hvor tung jobben ofte er.

Med hjelp av inntrykkene fra TV-serien håper jeg at jeg også er i stand til å møte skjebnene med respekt. Selv om jeg gjør en jobb og må skuffe dem.

På tur hjem skrur jeg av radioen og tenker på hvor heldig jeg er som helt ufortjent ble født i Norge i 1957. Snakke om å vinne i det viktigste lotteriet. Selv om jeg etter mange sin standard er å regne som en fattiglem, har jeg mye mer enn jeg trenger. Og selv om jeg er 57 år gammel har jeg fortsatt alle muligheter til å toppe Pavlovs behovspyramide der det er snakk om selvrealisering. Og jeg har rettigheter og trygghet mine elever knapt kan drømme om.

Verden er urettferdig, og det føles ikke godt.


søndag 16. november 2014

Er det bare jeg som kjenner på fiske- og skalldyrtyranniet?

På en måte kjenner jeg meg veldig igjen i den gamle, svenske serien fra slutten av 70-tallet om "Farbroren som inte vill va' stor". Denne animasjonsfilmen var om en voksen mann som jo mer han tenkte, jo mer ønsket han å være liten gutt. For dem som har dårlig hukommelse, eller om jeg mot formodning har lesere som ikke var født i 1980, her er en introduksjonssnutt:


Det er for foreldre et kjent problem å få ungene til å spise fisk. Uansett hva Arne Hjeltnes og andre forkjempere for fisk måtte si. Enkelte hevder også at når man bare blir voksen, så blir fisk favorittmat. Mens noen hevder at det er et tegn på at en er i ferd med å bli gammel at fisk blir den foretrukne maten.

Jeg er til tross for at mange i min nærmeste familie tror det, ikke kresen. Det at de oppfatter meg slik har antagelig sammenheng med at jeg sier litt mer om det enn de andre i familien. Og jeg spiser fisk og sjømat i de fleste utgaver.

Men jeg er lei av at festmat etter at jeg passerte middagshøyden i livet, er ensbetydende med fisk i en eller fasong. Mine jevnaldrende skal alltid på fiskerestaurant, og på kurser og samlinger står alltid fisk på menyen når det skal være feststemning. Gjerne en eller annen mat som også krever betydelige fingerferdigheter for å få i seg.

For en stund siden var jeg på en gjenforening der vi etter første kveldens rølp skulle være litt mer høytidlige. Først var vi på en sightseeing på fjorden, der vi underveis spiste reker. Og der vi som hadde selvtillit nok til å stå frem som primitive drakk øl, mens de sofistikerte og de som bare trodde det skulle være sånn, drakk hvitvin. Hvitvin ble jeg ferdig med for over 30 år siden, da var det en periode hvor fest var ensbetydende med Liebfraumilch.

Dagens fangst!!!

Senere skulle vi ha festmiddag. Dagens fangst til 295 kr pr pers. Hva fikk vi? 1000 km unna nærmeste oppdrettsannlegg ble oppdrettslaks servert som dagens fangst! Kanskje kunne et lite antall reker slengt fra seg på toppen av laksen kvalifisere som dagens fangst, men jeg tviler. Og jeg drakk fortsatt øl.
Fra restaurant i Reykjavik. Reker er ikke lettere å hanskes med når de ligger med skallet på i sausen.
Så var jeg i sommer en tur på Island. Der sto valget på nesten alle restauranter mellom fisk og sau, eller pest og kolera vil vel jeg si. Ok for en dag, men en uke på slik kost er tungt. Fraværet av svinekjøtt og storfekjøtt gikk på den psykiske helsa løs. Og når psyken blir dårlig, har jeg ikke bruk for å kroppslig være frisk som en fisk.

Hva med lutefisk og rakfisk? Det spiser jeg, kanskje mest fordi jeg da kan drikke øl og aquevit til. Men jeg er ikke i klasse med en jeg kjenner som fortalte at han ble så sulten at han gikk inn og åt en rakfisk. Heller ikke lutefisk eller rakfisk stiller sulten.

Heldigvis har jeg venner som er like enkle, ja jeg kaller det det, i matveien som meg. Vi som på tur spiser fordi vi må. Mac'ern og Burger King går helt greit, vi skal bare bli mett. Og føler vi en aften behov for å være mer sofistikerte, går vi på TGI. Og der spiser vi burger med Jack Daniels sauce, verdens beste grillsaus.
Mat for gutter og jenter på tur

Og vel hjemme på norsk jord er det husmannskost på Nebbenes som gjelder. Der er det bredt utvalg, kjøttkaker, medisterkaker, karbonader og skinkestek.

Mat for hjemkomne gutter og jenter.

Det slår meg at jeg aldri kan bli katolikk eller muslim. Da ville jeg sultet. Slik jeg nesten gjorde da jeg i en større forsamling havnet på restaurant i Svolvær. De hadde bacalao og ingenting annet på menyen. Jeg spiste det også, men jeg motsa alle jålete lovprisninger av maten.

Jeg jobbet en periode, ja faktisk åtte år, på heimevernsskolen på Dombås. Der var det avslutningsmiddag på alle kurs. Det var skinke og kjøttkaker som var menyen, hver gang. Men en ny og kreativ kjøkkensjef serverte plutselig en gang fisk. Da ga skolesjefen følgende tilbakemelding til kjøkkenet:

Så lenge jeg er sjef, skal avslutningsmiddagen komme fra grisen!

lørdag 15. november 2014

Internett er ingen søndagsskole

Etter å ha postet en spøk på internett i 15 min i går kveld, måtte jeg bare omskrive Haakon Lies utsagn om Arbeiderpartiet til å gjelde også for internett. Mellom visdomsord, nyhetslinker, rødvinsglass, utsagn om hvor forferdelig vi har det i Norge, bilder av kjæledyr, biler, traktorer, matretter, treningsoppdateringer, hatske utsagn mot Frp og SV, la jeg inn denne:

Litt kludrete retusjering for å anonymisere.
Linken er rett og slett en link som fører alle til sin egen Facebook-profil. Derfor satt jeg klar til å takle reaksjonene og var forberedt på sinte, uforstående reaksjoner. Og det nærmest eksploderte til tross for at jeg ikke la det ut på den tiden jeg treffer flest. Etter å ha prøvd verktøy som kartlegger mine venners FB-vaner, vet jeg nemlig at mellom 06:00 og 07:00, samt mellom 19:15 og 20:15 er de tidspunktene på døgnet som involverer flest av mine venner. Hvilket igjen tyder på at mine venner står tidlig opp og antagelig får med seg starten på Dagsrevyen. I gjennomsnitt vel og merke.

Kjente og ukjente tok kontakt på melding. Den reaksjonen jeg ikke helt hadde forutsett var at enkelte likte det, noe som førte deres venner inn på linken slik at de som likte måtte stå til rette for at de likte... Så etter ca 15 min, skiftet jeg status på innlegget fra offentlig til bare meg selv. Og mistet en og annen venn.
Det siste er jeg vant til, skriver jeg kritisk om sau, positivt om ulv, positivt om Putin, negativt om Erna osv, vil vennetallet mitt alltid svinge litt. Det er nok sånn det er om man provoserer litt innimellom.

Og jeg er vel vant med hatske utfall. Uten at det plager meg nevneverdig.

Allikevel forbauser reaksjonene meg litt. Denne spøken har vært lagt ut flere ganger tidligere. Det er ikke noe jeg har funnet på selv. Imidlertid har jeg ikke sett den lagt av en person før, det har vært på sider og i grupper. Da er det mer anonymt, og vanskeligere å slå tilbake for den som mener seg utsatt for en spøk. Og her ligger den store utfordringen på nettet i forhold til mobbing. Det er veldig enkelt å angripe anonymt. Og det må vi være forberedt på. Dessuten ligger det der til evig tid. 

Selv ble jeg rapportert, og fikk tilbakemelding om hvem de som rapporterte var. Men noen sanksjoner har jeg ikke sett noe til. Og lista for å bli utestengt eller lignende er nok rimelig høy. Kun når det kommer til nakenhet vet jeg at det innimellom reageres. Facebook godtar ikke noe som tenderer mot pornografi. Og på Twitter er det nærmest fritt frem. Vi må nok stort sett bare akseptere nettet som det er, og det er ingen søndagsskole. 

På nettet kan du uforvarende komme inn på sider du slett ikke har lyst til. Det vet de fleste, allikevel har få særlig oversikt over hva ungene driver med. Og lista for hva de ser på, og hva de driver med er stadig høyere. Selv merker jeg godt at ting jeg ikke ville klart å se på for 20 år siden, nå passerer med et gjesp. Og jeg vet at barn og unge hever sin status i flokken ved å finne tak i de verste bildene og filmsnuttene og dele dem. Det er ikke tilfeldig at Facebook opererer med ei aldersgrense på 14 år.

Vi ser daglig hatske angrep på grupper og enkeltpersoner. Og vi deler og liker. Ser jeg noe jeg ikke liker, vet jeg omtrent hvem av mine venner som etter en stund befinner seg på lista over dem som liker. Og de verste tingene sprer seg viralt, det vil si at de sprer seg utenfor kontroll av den som først la det ut.

Innlegget mitt lå ute i ca 15 min, det hadde vært interessant å se hvor lang tid det ville tatt før det hadde nådd hele den halvdelen av befolkningen som er brukere av Facebook. Jeg prøver fortsatt å nå ut, for å lære mer både om markedsføring og om hvordan nettet fungerer som kanal for meningsutveksling. Men jeg lærte at det kanskje er best å prøve med et litt positivt budskap.

Når det er sagt; jeg fatter ikke helt at så mange reagerer på at en ukjent gammel mann vil gi deg bort gratis. Det er ikke pent, men er dere aktive på nettet må dere være forberedt. Mange av dere tåler daglig all verdens urett uten å reagere, men når dere føler det rammer dere selv, takler dere det ikke.

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
(Arnulf Øverland)

søndag 9. november 2014

Jeg har vært på leirskole

Jeg har i uken som går mot slutten fått oppleve hvordan det er å være elev i grunnskolen. Det vil si at jeg har opplevd ei uke slik mange elever heldigvis får lov til å oppleve i grunnskolen gjennom at de er på leirskole. Selv fikk jeg aldri dra på leirskole som ung, de som var eldre og yngre enn meg dro, men trinnet mitt fikk ikke dra. Forklaringene har vært flere, den populære og lett forståelige er at vi var så håpløse at ingen lærere ville reise med oss. Akkurat den tror jeg ikke på lenger, for sett gjennom glemselens skjær var vi utrolig snille og veloppdragne. Nærmere sannheten er nok den som mange i dag opplever, nemlig at kommunen for å spare penger, kutter i leirskoletilbudet ettersom det ikke er lovpålagt.

Bjørnsund, hvor jeg var på leirskole forrige uke.
Hva gikk jeg så glipp av? Mye, ser jeg i ettertid. Det er ihvertfall klart at jeg ville vært et litt bedre menneske om jeg hadde fått reist på leirskole for 45 år siden. Dessverre er det ikke målbart i kroner og øre, heller ikke går det veldig klart fram hvorvidt du er et godt menneske eller ikke på PISA-tester, nasjonale prøver eller for den saks skyld på juletentamen. Men gjennom å ha blitt et bedre menneske, ville jeg uten tvil vært bedre rustet til å få målbare resultater i nevnte prøver.

Her er vi i ferd med å bli litt bedre mennesker.
Hva har jeg så lært gjennom min uke som elev i grunnskolen? Og hvorfor har jeg blitt et litt bedre menneske?
Miljøet jeg besøkte var for meg eksotisk. Reisen tok 2,5 timer med bil og 15 min med båt. Og bortsett fra språket som ble snakket kunne jeg like gjerne reist til indre Mongolia. Kystkulturen er altfor fremmed for meg som er en fjellfant, og den praktiske læringen med å fiske, ro og bruke sansene har gitt meg et grunnlag for å forstå hvordan folket der ute levde, og hvordan det påvirker livet den dag i dag.
Hjerte og hjerne på en fisk har jeg ikke tidligere lagt merke til. Her fikk jeg fisken dissekert og forklart på en måte det er vanskelig å få til i et vanlig klasserom.
Jeg har bodd tett sammen med andre, tilpasset meg andre, levd med dårlig mobil- og internettdekning og ikke sett et sekund på TV. Det rare er at jeg ikke har savnet det i nevneverdig grad.
Nye venner fikk jeg også, og folk jeg har kjent i mange år viste seg fra nye sider.
Maten jeg fikk avvek ofte med det jeg er vant med, og ikke alt står på favorittlista. Men i godt selskap spiste jeg meg mett både på ball og krabbe.
Cola smakte jeg ikke på hele uka, i steden drakk jeg andre drikker som heller ikke står på favorittlista. Og jeg lærte at vann var til vask, ihvertfall denne uka...

Jeg møtte mange damer som jeg i yngre år sikkert hadde blitt forelsket i. Kanskje kunne jeg som leirskoleelevene av og til gjør, ha opplevd å være sammen med flere på samme uke.
I autentiske omgivelser formidles historier uten visuelle hjelpemidler.
Fyrvoktersveis, terge båra, Roktas forlis i 1938, Bua-Marit, fraflytting av fiskevær på 60-tallet, og andre oppveksthistorier ble formidlet i en fortellertradisjon som er i ferd med å bli borte. Nå skal alt visualiseres så mye at ord nesten blir overflødige. Mens jeg vet at dagens unge, i likhet med meg, følger nøye med på historier som blir levende fortalt med bare ord.
Setting av garn. Dagen etter var ikke sjøen like snill
Og jeg rodde. Og fikk mestringsfølelse av å nesten bli skylt på land i noe som for meg virket som mange meter høye bølger. Så høye at om vi to som rodde hadde fått et glipptak, ville de knust robåten mot skjæret og vi tre ombord ville måttet bli plukket opp av sikringsbåten. Våte, kalde og forskremte, men i live takket være et sikkerhetsopplegg som fungerte. Slik det er på leirskoler rundt i det ganske land.

Mange leirskoleelever har et mål om å "døgne". Det gjorde jeg ikke, men at dagene ble lange og kveldene korte, gikk igjen hele uka. Men trøttheten ble blåst bort i trivelig selskap og med aktivt program. Intensjoner om å legge seg tidlig var av og til tilstede ved frokost, men på kvelden var intensjonene blåst vekk.

Leirskole er del av grunnskolen. I Opplæringsloven §1-1 står det: Opplæringa i skolen skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane historisk og kulturell innsikt og forankring.
Det finns knapt noen arena som på en uke favner alt dette bedre enn leirskolen.
Dessuten bevilger staten penger til kommunene med leirskole som formål.

Men da reiser sikkert alle på leirskole, sier mange. Det gjør slett ikke alle. Pengene som bevilges er en del av kommunens frie midler, og siden leirskole ikke er lovpålagt, taper leirskolen ofte i konkurranse med andre gode formål. Og for oss som brenner for leirskolen er det vanskelig å argumentere overfor sentrale politikere. Vi har bevilget de nødvendige midlene, sier de. Så da må vi forholde oss til 428 kommuner. Elevene fra kommuner som kutter i tilbudet, mister en del av grunnskolen som svært mange husker tilbake på med glede.

Et flott klasserom.
En løsning kan være å gjøre som meg, dra på leirskole som voksen. For utbyttet er bra, og de voksne som følger elevene til leirskolene er ofte selv veldig godt fornøyd med utbyttet. Men det er til elevene i grunnskolen pengene bevilges, og at de brukes på andre ting, er bortimot et ran.

Foreldre, lærere og elever:

Hjelp oss å bevare leirskolen!

søndag 2. november 2014

Jeg glemmer aldri Anders Behring Breivik

I tilfelle noen allerede har glemt ham - Anders Behring Breivik er mannen som drepte 77 mennesker, og skadet flere hundre, i terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya 22.juli 2011.
Han har fått sin dom, og sitter fengslet og isolert i Skien fengsel.

Med ujevne mellomrom kommer han i medias søkelys, ofte er det i forbindelse med soningsforholdene. Når dette kommer er reaksjonene sterke fra mange, de mener han skal forties, han burde fått dødsstraff, han burde pines til evig tid osv. En forståelig reaksjon, men jeg er altså uenig.

Hvordan kan jeg være så på tvers av det som ser ut for å være folkemeningen i denne saken? Rett å slett fordi jeg møter tankegodset til terroristen nesten hver eneste dag. De samme tankene, til og med mer ytterliggående og betraktelig dårligere formulert enn ABB sine, finner jeg jevnt og trutt i kommentarfeltene. Forhåpentligvis er alle disse bare det som kan karakteriseres som nettroll uten den viljen og evnen til å gjennomføre som ABB hadde. Men tankegodset finnes, kanskje i opp mot 10% av befolkningen er det antydet, og det er foruroligende. Derfor mener jeg det er viktig å huske mannen bak terrorhandlingene, og ikke minst hva som lå bak.


Jeg har omsider lest boken "En av oss", skrevet av Åsne Seierstad. En bok jeg fikk til jul av min kjære søster. En bok jeg har vegret meg litt for å lese, dels fordi jeg er litt usikker på om jeg liker forfatteren, mest fordi jeg regnet med boken var ubehagelig. Og ubehagelig er den, fordi den forteller en historie mange av oss innimellom kan kjenne oss litt igjen i. Den delen som omhandler terroristens liv før handlingen er den mest interessante for meg. Selve handlingen og rettsaken hadde jeg litt kontroll på fra før.

Forut for selve handlingen gikk nemlig det meste galt. Dysfunksjonelle foreldre, barnevern som han glapp for på grunn av hyppige flyttinger og andre forhold, vanskeligheter med å få innpass i de miljøene han prøvde å få innpass i og ikke minst problemet med å nå sine målsettinger om å bli en ener innen et felt. Nærmest å nå målet var han antagelig i nettspillet WOW, han var mislykket i Frimurerlosjen, i Fremskrittspartiet, i taggemiljøet, og på kjønnsmarkedet. Hva nå disse kan ha med hverandre å gjøre.
Alle disse faktorene er kjente for mange ungdommer, ja faktisk også for eldre som meg. Jeg har forlengst forsonet meg med at jeg ikke når til topps i noe som helst, verre er de for de unge som opplever et mye større press for å lykkes enn hva min generasjon opplevde.

Dessuten er det en skremmende likhet mellom det som skapte ABB og det som nå skaper dem som nå reiser ut for å krige for IS. Og her går nå myndighetene inn med tiltak, selv om det de står for ikke i første omgang truer oss her hjemme. Mens det er lite fokus på de såkalte nettrollene. ABB var nok et engangstilfelle, men at vi får oppleve noe i mindre målestokk er jeg rimelig sikker på. Vi ser det jo i andre land, ikke bare i USA, Finland har allerede hatt et par skolemassakre.

Så vi skal ikke tie ihjel de faktorene i samfunnet som skapte ABB. De bakenforliggende årsakene burde vært mere kjent enn de har blitt. Og en bra start er å lese boken til Åsne Seierstad.

Kunnskap om historien er det som kan sørge for at historien ikke gjentar seg.

torsdag 30. oktober 2014

En sjelden gang blir jeg forbannet på kvinnfolk

Og når jeg blir forbannet karakteriserer jeg alle kvinnfolk som kjerringer. Sytkjerringer for å være mer presis. Sutrefeministiske kjerringer som ikke aner hva likestilling handler om. Som ikke evner å se annen urett enn den som rammer akkurat dem selv. Og da er det mannen og mannens hersketeknikker det skyldes på.

Kan ikke se problemet med at damer bruker slikt undertøy.

Som for eksempel når Lars Monsen i samarbeid med Aclima utvikler en serie undertøy i ull. Da er det straks kjerringer på pletten som krever en serie undertøy spesielt beregnet på damer. Som om Kari Traa lanserte egen serie for menn? Det gjorde hun ikke, og ikke har jeg registrert at en eneste mann har ytret seg om det.

Kari Traa selv kler under tvil sitt eget undertøy, men vi menn vil helst klippe det av.

Det eneste jeg har å klage på i forhold til undertøyet fra Kari Traa, er at endel damer ikke forstår at det er undertøy. Joda, de har flott mønster og fine farger, men det betyr ikke at det må vises frem til alle og enhver. Det er for de fleste av mine kvinnelige venner, slik at jeg aldri får/slipper å se den fineste g-strengen de har. Og det er både jeg og damene glade for.
-Jamen,  Kari Traa sitt undertøy dekker jo alt, sier de kanskje de som går med det. Og det er helt korrekt, men samtidig er det mer avslørende enn den minste string-truse. Jeg har mange flotte damer, faktisk utrolig flotte damer, som venner. Men jeg kommer ikke på noen som kler undertøy fra Kari Traa som eneste plagg.
Dette mine damer, er undertøy

Hvis jeg ønsker meg undertøy fra Kari Traa, så skaffer jeg meg det. Det trenger ikke å være spesialprodusert eller designet for menn. Jeg har mange benklær uten gylf, det går helt fint. Da bør vel damer kunne bruke med gylf også? Uten å klage? De fleste damer jeg kjenner har bukser med gylf, selv om jeg også har sett bukser med åpning i siden eller til og med bak. Så dere damer kan trygt bruke undertøy fra Monsen/Aclima i stødige farger for menn.

I tillegg sutrer fundamentalistene i sauenæringen over at en som er kritisk til næringen slik den drives i Norge i dag, utvikler undertøy i ull. Som om ulla fra den vanligste sauerasen i Norge er brukbar til undertøy. Det er den ikke. Til det er den for grov, og er vel heller ikke primærproduktet til næringen her til lands. Men som grunnlag for sure kommentarer er det sikkert utmerket. Det rare var at også disse kommentarene kom fra damer.

Jeg anbefaler ullundertøy, men ikke som ytterplagg.



onsdag 29. oktober 2014

Har vi egentlig demokrati?

Det må være lov å forandre mening. Og det har jeg gjort mange ganger.
Jeg velger å tro at dette kommer av økt erfaring og økt kunnskap, heller enn at jeg har blitt gammel og sur. Selv om det står sånn i bloggtittelen. Det siste er for ironi å regne, derfor er det vel mer sannsynlig at jeg er utdatert enn at jeg er gammel og sur. Og med utdatert mener jeg da at jeg forlengst har innsett at jeg ikke makter å holde tritt på alle områder. Derfor er jeg nå i ferd med å velge ut de områdene jeg vil forsøke å henge med på.

Norge ser brukbart demokratisk her.

Nå er jeg litt opptatt av valgordningene og det politiske systemet i forskjellige land.

Jeg hadde omtrent akkurat lært meg prosentregning da jeg reagerte på den norske valgordningen. Den gangen satt det 150 representanter på Stortinget. Enkleste regnestykket var da at NKP som hadde 1% oppslutning ikke hadde en eneste representant på tinget. Selv om jeg den gangen var mere høyrevridd politisk enn i dag, syntes jeg allikevel det var demokratisk betenkelig at Norges Kommunistiske Parti ikke var representert på tinget.

Etterhvert steg kunnskapsnivået, ja faktisk så mye at jeg var enig i systemet som i rekken av tilsynelatende skjevheter, blant annet gjør at en representant fra Finnmark har adskillig færre stemmer bak seg enn en fra Oslo. Og jeg lærte videre om sperregrense og utjevningsmandater, og mente vi hadde en rettferdig valgordning.

I motsetning til i Storbrittania. Der det i teorien er mulig for et parti å få alle representanter i underhuset med 650 stemmers overvekt. Det syntes jeg var blodig urettferdig. I tillegg hadde de jo overhuset der representantene for en stor del arvet posisjonen. Men jeg så etterhvert at overhuset hadde makt bare tilsvarende den norske kongen, de kunne utsettet lovendringer og noen andre småsaker, men benyttet svært sjelden retten.

Nå er jeg mer i tvil, kanskje er det britiske systemet mer demokratisk.

Slik det har blitt her til lands er avstanden mellom stortingspolitikerne og folket stor. Skal vi påvirke politikerne på tinget, har vi få muligheter.
Den ene måten er å bruke partiet du vil påvirke. Stort sett vil du da møte en lokalpolitiker med høyst varierende påvirkningskraft. Er det ikke en lokal sak, vil vedkommende sannsynligvis ikke legge videre sjel i saken. Og din sak, eller ditt spørsmål blir med overveiende sannsynlighet borte et eller sted i partiorganisasjon. En lokal sak vil ha litt større sjanse enn en mer generell nasjonal sak.
Den andre måten er å bruke lobbyist, eller kommunikasjonsrådgiver som det heter nå. Det krever en stor lommebok, de skriver timer med gaffel fra det øyeblikket du sier hei til dem.

Dette at jeg som person har så dårlige muligheter for å kommunisere med sentrale politikere er i mine øyne en trussel mot demokratiet. Og kanskje er det en av årsakene til at så mange, ikke bare nettrollene, flittig benytter kommentarfeltene i avisene og på sosiale medier.

Kanskje er allikevel det britiske systemet mer rettferdig? Da ville vi i Norge hatt valgkretser med omtrent 30 000 innbyggere. Den av disse som fikk flest stemmer hadde da vært representanten fra denne valgkretsen. Kanskje kunne fremtidens kommunestruktur også tilpasses dette. Og avstanden mellom politikeren og oss andre ville blitt mindre. Det samme ville antagelig behovet for kommunikasjonsrådgivere vært.

Nå skal jeg etterhvert prøve å lære meg systemet i USA. Det virker foreløbig veldig innfløkt på meg. Og der tror jeg komminikasjonsrådgiverne er enda viktigere. Men jeg skal se på saken.

Jeg føler jeg har for lite innflytelse, men det er det kanskje mange som er glade for.