Selv er jeg bortimot det motsatte. Jeg kjøper dyrt og selger billig, jeg utfører tjenester til kjente og ukjent uten å ta betaling, jeg har takket nei til jobbtilbud jeg ettertid ser ville gitt en helt annen økonomisk uttelling enn det jeg driver med nå. Mange vil vel rett og slett si at jeg mangler "driven". Dette til tross for at en av mine beste venner fra oppveksten gav meg grundig innføring i måter å tjene penger på, og i dag er mangemillionær. Allerede i 2.klasse på barneskolen snøt vi resten av klassen for en femkrone ved å prute på julegaven til lærerinnen, ja det het det den gangen.
Jeg tok altså ikke lærdommen til meg.
Derfor selger jeg nå mitt valutaoverskudd fra min tur til Kreta. 9 euro og 30 cent er summen den skakkjørte greske økonomien ikke fikk tak i. Og ettersom jeg ikke har umiddelbare planer om å reise til noe euroland, kan jeg like godt selge valutaen til høystbydende.
Det kunne imidlertid vært så mye mer.
Jeg har i overkant bra fotoutstyr, og dette er nesten like kontaktskapende som det å ha en valp. Tro meg, jeg har prøvd begge. Og selv om enkelte av mine venner mobber meg for at utstyret ikke er helt på topp, jeg mangler nemlig ifølge dem linse med håndtak, så duger det for meg. Det de kaller håndtak er stativfeste, og linsene de beskriver er i hundretusenkronersklassen.
Men jeg har også stativfeste, og stativ i karbon, og når jeg ruslet rundt på Hersonnissos med dette, fikk jeg en del kontakt med folk. Særlig ville folk ha meg til å fotografere dem under strikkhopping og parasailing. Så da stillte jeg ved noen anledninger opp. Og uten betaling sendte jeg dem bilder via e-mail etter at jeg kom hjem til en stabil internettforbindelse. De tilbød meg betaling, men jeg syntes det var så lite.
På det øverste bildet henger to unge damer som jeg ble godt kjent med på grunn av utstyret mitt. Og da snakker vi naturligvis om fotoutstyret. På det nederste bildet henger den nederlandske familien, dog uten mannen i familien som satt igjen på stranden, som jeg senere i uken berget solsengene til som beskrevet her.
Jeg ble faktisk tilbudt jobb både hos de som drev med parasailing og de som drev med strikkhopping. De manglet fotograf, og mange etterspurte dette. Som vanlig takket jeg nei.
Utstyret har jeg i en ryggsekk. Der er det stativ, kamerahus, linser, fjernutløser, ekstern blitz, filtre, mac, div. kabler og minnekort. Verdier som jeg ikke kan sende i innsjekket baggasje og derfor må ta med gjennom sikkerhetskontrollen og inn på flyet. Noen ganger blir utstyret mitt nøye sømfart i sikkerhetskontrollen. Slik som forrige søndag i Wien.
Etter at alt var nøye kontrollert kom en slående vakker, ung, kvinnelig sikkerhetsvakt bort til meg og spurte om jeg var profesjonell fotograf. Ikke hvilken som helst fotograf heller, hun spurte om jeg var fashion/glamour fotograf. Jeg innrømmet at jeg slett ikke var det, og lurte på hvorfor hun trodde det.
- You look like one, kunne den skjønne fortelle meg.
En stund berget det dagen min å se ut som en motefotograf som fotograferer glamourmodeller. Inntil jeg fikk tenkt meg litt om og kom til følgende konklusjon:
Kanskje jeg rett og slett ser ut som en gammel gris?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar