torsdag 31. desember 2015

Godt nytt år


I løpet av 2015 har jeg blitt eldre og surere, men adskillig mer oppdatert. Og jeg tenker enda mer. Og det er stadig mer jeg er misfornøyd med her i verden. Så jeg klarer nok ikke annet enn å skrive det av meg her på bloggen. 

Godt nytt år til min ene faste leser, og det samme til alle dere som slenger innom nå og da!

søndag 27. desember 2015

Årets svettlabb, årets rasshøl, årets ditt og årets datt

På slutten av året, etter at Nobelprisene er delt ut, startet en lang serie med kåringer. Riksaviser og lokalaviser, lokalsamfunn og andre føler seg kallet til å kåre en eller annen til et eller annet. Og med enkelte av disse kåringene blir det store diskusjoner. For meg rant det litt over for 2 år siden. Da ble Magnus Carlsen kåret til Norges største idrettsutøver og en travhest kom høyt opp på samme lista.

I år er jeg mer overbærende med samme liste. Petter Northug står øverst, og det er helt greit. Han er tilgitt utenforsportslige forhold av de aller fleste, og slike forhold er heller ikke trukket frem om andre på lista. Vi har altså lært oss å tilgi idrettsutøvere.

Verre gikk det da VG skulle kåre årets navn. Hvordan kåringen skulle skje, står greit i teksten vist nedenfor.
Det ble imidlertid kjempebråk da en leser lanserte Hege Storhaug. Hun fikk mest stemmer i avstemningen på nettet, men ble forbigått under meningsmålingen etter at avstemningen var ferdig. Ramaskrik fra kommentarfeltene naturligvis, selv om varsleren fra Bergen Politikammer, Robin Schaefer, var en verdig vinner. 

Enda verre gikk det da Aftenposten skulle kåre Årets osloborger. Muslimen Mohsan Raja fikk prisen for sin innsats da mottaksapparatet for flyktninger var nede i knestående på grunn av ekstraordinær pågang. Det viste seg at Mohsan hadde uttrykt meninger om kvinner og homofile som ikke var helt stuerene. Moralen er altså at hvis du gjør en ekstraordinær innsats på et felt, må du ha plettfri bakgrunn. Ihvertfall hvis det ikke skal bli reaksjoner i ettertid.

Slik er det også i andre sammenhenger. Gamle historier dras frem som argument for at folk ikke kan gjøre det dem gjør ell ha de meningene dem har. Det er ikke rom for å forandre mening. Se på Jens Stoltenberg, tvert han ble generalsekretær i NATO ble hans gamle syn på alliansen dratt frem. Her på Oppdal stemte en lokalpolitiker mot at snøscootertraseer skulle utredes. Da ble det raskt dratt frem at han hadde vært på heliskiing.

Selv har jeg aldri blitt nominert til noe som helst. Og det er jeg glad for. For uansett hvilken pris jeg kunne nomineres til, ville det vært noe i fortiden min som kunne slå tilbake og brukes mot meg. Hvis det ikke blir opprettet en pris for årets svettlabb eller årets rasshol. Begge uttrykkene er negativt ladet i mange sammenhenger, men i den rette maskuline settingen er de begge det nærmeste en i slike settinger kommer en kjærlighetserklæring.

Nå faller jeg ned på at det beste for meg hadde vært å bli Årets rasshol. For da har en en utrulig bred appell. Både blant meningsmotstandere, analentusiaster, homofile, heterofile machomenn og små barn. I tillegg til de få som er enig med meg naturligvis.

Jeg kan ikke bli årets rompe. Til det er jeg for gammel og nedsigen. Dessuten vil jeg ikke bli forbundet med noen higen etter et kroppsideal. For en fin akterdel er ei rompe, mens de fleste av oss har ei ræv.

Selv syns jeg at jeg er Årets rasshøl 2015. Det kler meg best.

fredag 25. desember 2015

Gratulerer med dagen og nye tenner!

25.desember er fødselsdagen til ganske mange, omtrent like mange som andre dager i året vil jeg tro. Men 25.desember er allikevel en spesiell dag også for alle oss som ikke har fødselsdag i dag. Det er 1.juledag i tillegg, og vi feirer dagen til en viktig person i verdenshistorien, nemlig Jesus. Fødselsdagen til Jesus klaffet bra for kirken den gangen for snart 1000 år siden da de forsøkte å justere vårt midtvintersblot. Hvorvidt kirken har lyktes med dette kan nok diskuteres...

En av dem som har satt sitt preg på julen de siste 25 årene er Shane MacGowan. Gjennom sangen Fairytale from New York, opprinnelig sammen med avdøde Kirsty McColl, nådde Shane ut til et større publikum enn oss hardcore fans av The Pogues. Her er en mindre kjent versjon med Camille OSullivan i tillegg til the Pogues.


Heller ikke her er Shane edru. Og at han er full er det andre han er kjent for i de brede lag. Livet hans har vel strengt tatt vært et sammenhengende midtvintersblot.

Det tredje han er kjent for er manglende tenner. Og hans vesende latter. Enkelte intervjuer består knapt av annet enn denne latteren. Det er komplett umulig å få noen fornuftig mening i det Shane sier. På YouTube kan dere finne en mengde intervjuer med denne fantastiske låtskriveren, men nesten ingen gir mening. At han i det hele tatt lever, er et større under enn at Keith Richards fortsatt er i full vigør. For i forhold til Shane er Keith en sunnhetsapostel. Kombinasjonen fyll og frastøtende utseende gjør at intervjuene er en form for sosialpornografi. Underholdningsverdien er utvilsomt tilstede, samtidig som det er trist at et så begavet menneske er så gjennomført destruktiv.
I året som er gått siden han ble 57 år, har han ikke vært så veldig aktiv på den musikalske fronten. Imidlertid har han lansert sin egen whiskey. Irish Whiskey med navnet Pogues, og med drinker som har fått navnet sitt etter sanger fra bandet. Som for eksempel Fairytale og Irish Rover. Dessverre har den ikke funnet veien til polhyllene her til lands forløbig.


Og i høst brakk han hoften og fikk en lengre rekonvalesens. Dette var like etter lanseringen av whiskeyen, så årsaken til skaden er det lett å spekulere i.

Men det største som har skjedd i året som gikk, er at han fikk seg nye tenner. Og nå ser han nærmest ut som en normalt ustellt kar i slutten av femtiårene. Det rare er at mens han manglet tenner, viste han  alltid frem stubbene. Nå er det en adskillig mer tilknappet Shane man ser på bildene, slik som på bildet over. Er han redd for å miste imagen? Ingen fare i så fall, Shane står fjellstøtt som artist. Billedlig, ikke bokstavlig. For stødig gange er ikke noe vi har sett av Shane. Han sjangler når han går og vakler når han står. 
Han er en dem som er født i 1957. Et raskt søk på Wikipedia viser at mange kjente politikere, vitenskapsmenn, forfattere, idretssutøvere og musikere er født dette året. Slik er det med alle år. Men 1957 er spesielt for meg. Tre for meg viktige personer ble født da. Sid Vicious, Shane MacGowan og jeg. Men bare Shane har samme fødselsdag som Jesus.

Gratulerer med dagen Shane. Og gratulerer med nye tenner. Og god jul. Håper dagen tilbringes i godt selskap på en pub i Dublin. Slik som her:


Normalt er jeg sjalu på alle som er i nærheten av Sharon Shannon. Men akkurat i dag unner jeg Shane det av hele mitt hjerte,

torsdag 24. desember 2015

Forventningene ble ikke innfridd i år, men det ordnet seg.

Som mange vet har ikke jeg de største forventningene til julen. Faktisk er det slik at om jeg ikke prøver aktivt å tenke positivt, gruer jeg meg litt til advent og jul. Det er fort gjort å føle litt på at en står utenfor når en ikke har barn og barnebarn å bry seg om, ikke skal på julebord med kolleger og ikke ønsker seg annet enn snø til jul.

Imidlertid bruker jeg min evne til å se positivt på tingene. Og i slutten av november begynner jeg å glede meg til juleaften. For da skal jeg kjøpe og lese Vangsgutane. Min barndoms helter Steinar og Ola, tryggheten selv mor Sigrid, Sterk-Ola som alltid er der når han trengs, Breiset-bonden som er selve symbolet på den norske bonden og rabagasten Larris er skikkelser som for meg er viktige i julefeiringen.


For at jeg skal sitte forholdsvis blid og fornøyd med dette tradisjonrike julehefte på juleaftenen, er det viktig at heftet blir innkjøpt samtidig med julegavene, hvilket vil si i siste liten. Dette for at jeg ikke skal falle for fristelsen til å smuglese før tiden.

Skuffelsen i år ble formidabel. Det ser ut til at min enkle form for juleglede er helt gått ut på dato. Stativet med julehefter inneholdt ikke Vangsgutane.


Jeg kunne valgt Smørbukk eller Jul på Utedassen. Enkelte vil nok hevde at begge disse heftene hadde passet bedre enn Vangsgutane. Men det er min egen julestemning jeg jakter på, ikke hva andre måtte tro og mene er riktig for meg.

Som den tross alt positive mann jeg er, startet da jakten på julestemninga. På sosiale medier bombarderes jeg med perfekt jul i form av bakverk, gaver, pynt og forventningsfulle mennesker. Har jeg opplevd noe perfekt inn mot jul?

Jakten på det perfekte ligger nok i vår natur, og gjennom sosiale medier har vi blitt overivrige til å dele det perfekte med andre. Selv har jeg innimellom også opplevd det perfekte. Men noe står igjen, jeg har hverken møtt den perfekte damen, eller sett det perfekte juletreet. Inntil ganske nylig. Ja, ikke den perfekte damen da, jeg vet utmerket godt hvordan hun er, men begynner å miste troen på at hun finnes.

Men det perfekte juletre har jeg nå omsider sett med egne øyne. Et naturlig grantre, tettvokst med greiner slik at det ville blitt ubrukelig som trevirke senere i livet, stamme rett som en flaggstang, rundt omtrent som om det var dreiet i maskin, men bare omtrent. Det perfekte juletre har akkurat nok innslag av litt for lange greiner til at det ikke ligner de kunstige. Det perfekte juletre er pyntet med glitter og girlander fra toppen og ned. Og norske flagg hører med i tillegg til lys og kuler og skeive kurver flettet av barn som er akkurat passe lei klipp og lim.
Under treet ligger det akkurat passe med gaver til en familie på fire. Det vil si mellom 16 og 20. Og storparten av disse er myke og nyttige.


Og slik ser det perfekte tre ut. Og i mangel av Vangsgutane får minnet om det perfekte juletre som jeg fikk gleden av å oppleve to dager før juleaften, sørge for min julestemning i år. 

Det er ikke så mye som skal til når man tenker positivt.  
God jul til kjente og ukjente.

torsdag 17. desember 2015

Hvis du syns at jeg er en radd(iss), er du et rass(høl)

Det er en tydelig polarisering i debatten som foregår på sosiale medier og i avisenes kommentarfelter. Og behovet for å sette folk båser, beskrive dem med hersketeknikkvennlige navn og generalisere ser ut til å være stort.

Radd og rass er nye navn som sprer seg godt nå.

Radd er utledet av raddis, og jeg mener bestemt at det er en aktiv nettdebattant fra Vestlandet ved navn Fromeide, som har lansert det. Så aktiv som vedkommende er, er det nok praktisk å forkorte med et par bokstaver. Kanskje er heller ikke Fromeide helt stø på touch-metoden for å skrive på QWERTY-tastatur og da er enhver forenkling velkommen. Også for meg, selv om jeg skriver etter beste evne og bare kan skylde på slurv og manglende evne til å skrive bedre for stavefeil og språklige blemmer.

Raddis er en gammel betegnelse fra 1970-tallet. En raddis var en radikal person, helst fra m-l bevegelsen eller ytterste venstre i SV. Kanskje oppsto begrepet raddis allerede på SF og SUF sin tid på 60-tallet.
Radd eller rass? Noen vil nok hevde begge deler

Ingen som kjenner meg fra 70-- og 80-tallet i forrige årtusen, ville den gangen kalt meg en raddis. Imidlertid tenkte jeg ikke vesensforskjellig den gangen fra det jeg gjør nå, saken er at svært mange andre har beveget seg i retning rassen. Jeg er stolt av å tenke noenlunde likt, upåvirket av nye strømninger. Slik er det også med Kåre Willoch som bidrosterkt  til at raddissen forsvant som begrep, men som så 30 år senere blir anklaget for å være en raddiss.

Da Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtland i 1981 og det ble tilnærmet frislipp på kreditt oppsto begrepet soss og frik. Og da var det først og fremst hvordan du kledde deg og oppførte deg som satte deg i en av de to båsene. Hadde du litt for fin jakke var du soss, brukte du samme jakke når den var utslitt var du frik. Meget nedsettende kunne frikere bli betegnet som raddisser. Men begrepet raddiss var på vei ut.

Inntil det ble tatt frem igjen en stund ut i Jens Stoltenberg sin 8 år lange statsministerperiode. Da fikk etterhvert som velstanden steg i rekordfart, sosialistene skylden for alt det var mulig å være misfornøyd  med. Og det nedsettende ordet raddiss tatt i bruk igjen. Nå er det da forkortet til radd.

Radden er en person som tror på likeverd mellom raser og kjønn. Radden tror på den norske modellen for velferd. Radden forstår at mennesker er ulike, og tar avstand fra mye av egoismen. Dessuten tror han menneskelig aktivitet påvirker miljøet.
Noen tror og mener bestemt at radden har et slags sugerør ned i statskassa.

Rassen har også en lang historie, kanskje lenger enn radden. Men navnet brukt slik som nå, er nytt.
Rassen er et rasshøl, men i respekt for endetarmsåpningen, forkortes det til rass. En rass, rassen osv.
Dessuten er mange rasser rasister, og navnet fyller dermed mange bruksområder.

Ettersom polariseringen øker, er det ikke mange midt i mellom. Engasjerte mennesker er enten rass eller radd.

Og jeg vil heller være en raddiss enn et rasshøl.

Hvorfor hater dere med livets harde skole Arbeiderpartiet?

I forbindelse med omrokeringene i regjeringen i dag, ble jeg positivt overrasket av førsteinntrykket jeg fikk av Sylvi Listhaug som innvandrings- og inkluderingsminister. Og raus som jeg er, delte jeg dette i en status på Facebook. Tidligere har jeg sagt meg enig med Christian Gedde-Dahl i en sak, og begge disse er politikere jeg har respekt for, selv om jeg sjelden har vært enig med dem i sak.

Da jeg delte mitt inntrykk av Listhaug, begynte tankene mine å gå, eller rettere løpe. Til et annet politisk parti, et parti jeg heller ikke alltid er enig med, nemlig Arbeiderpartiet.




Arbeiderpartiet blir hatet. Og lederskikkelsene der blir utsatt for en hets jeg ikke forstår. Landsforæder er av de peneste uttrykkene som blir benyttet om Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.



Grei unnskyldning for landsforæderi?
Samtidig med hetsen blir det innimellom henvist til Andres Behring Breivik. De fleste passer på å fortelle at de tar avstand fra handlingene hans, men at de er enige i mye av tankegodset til massemorderen.

Hvor tar de denne holdningen og disse tankene fra? Landsforæder? Og har Arbeiderpartiet skylda for alt de mener er galt i Norge?

Arbeiderpartiet har stått i fremste rekke under gjennomføringen av de fleste reformer som har ført oss dit vi er, siden de ble stiftet i 1887. Alminnelig stemmerett for begge kjønn, arbeidstidsbestemmelser, folketrygden, fri abort, likestilling mellom kjønnene osv. Svært ofte til protester fra høyresiden i norsk politikk.



Jens Evensen, som havrettsminister i en regjering fra Arbeiderpartiet, fikk forhandlet frem den delelinjen som nå er årsaken til at vi sitter på et fond verd mellom 7 og 8 tusen milliarder. Dette i motsetning til Carl I. Hagen som da delingslinjen var klar, foreslo å selge rettighetene til oljen for 10 milliarder. Det hadde kanskje vært i nærheten av landsforæderi.

Nei dette hatet mot Arbeiderpartiet er uforståelig for meg. Arbeiderpartiet som står nærmere Høyre enn Frp rent politisk. Det punktet de er litt, men mindre og mindre, uenig om, er hvordan overskudd i næringslivet skal fordeles og beskattes. Forøvrig er det hos begge vekst for enhver pris som prioriteres.

Det som også er merkelig er at storparten av disse som hater Ap har samme utdannelse som meg, nemlig livets harde skole. Men jeg har nok ikke studert hardt nok, eller ikke gjort hjemmeleksene.




Dere som hater AP: Det er tankene, meningene og holdningene til massemorderen ABB dere bringer videre.

søndag 13. desember 2015

Hvem er tøffest?

Selv om jeg ikke er så glad i å rangere mennesker, hender det jeg gjør det. Noen rangeringer holder jeg for meg selv, andre deler jeg muntlig med utvalgte venner, mens noen og blir delt offentlig. Tdligere har jeg her delt denne om damer, mens det er lite jeg har delt om menn.
På fredag ble jeg på turen over Dovrefjell sittende å tenke på menn. Samtidig hørte jeg på det som for tiden er favorittdama mi, Marianne Faithfull...

Fokuset mitt var på hvem som var den tøffeste, fordi dette er en viktig egenskap for oss menn. Utallige tøffinger har krysset min vei gjennom årene. Jeg har bekjente som har vært spesialsoldater, himalayaklatrere, nordsjødykkere, medlemmer i Hells Angels, utforkjørere, spesialister i kampsport, alenefedre, ordførere, rallyførere, basehoppere, spanere, veteraner fra Vietnam, Korea, Afghanistan og andre andre kriger, ja det finnes knapt tøffe arenaer mine bekjente ikke har prøvd. Dessuten har jeg skålt med Max Manus som sammenlignet skyttermerket mitt og vernedyktighetsmedaljen min med sine egne utmerkelser... Men hvem er tøffest?

Dette spørsmålet har nok ubevisst opptatt meg veldig lenge. I et tidligere liv satt en god venn av meg og jeg ofte og diskuterte dette. Vi var stort sett enige om at ingen var i nærheten av like tøff som oss, men utpå kvelden brukte vi speilet for å prøve å avgjøre hvem som lignet mest på Clint Eastwood.

Vi to er fortsatt litt utpå kvelden, når alle andre har lagt seg, enige om at ingen er i nærheten like tøffe som oss.

Clint Eastwood er nemlig den eneste i historien som kan gå i for korte bukser uten å se komisk ut. For oss to var problemet å få kjøpt bukser som var korte nok...

Vi ble aldri helt enige om hvem som lignet mest, sannheten er vel at ingen av oss var i nærheten. 

Kriteriene for hva som er tøft har forandret seg ganske mye siden jeg var yngre. Nå holder det ikke lenger å spille i punkband, eller å ha kort hår, eller løpe fort med ryggsekk og våpen. Heller ikke å løpe fortere enn andre dagen etter en fuktig fest, kvalifiserer til noe status.

Så under den timen jeg bruker over Dovrefjell falt jeg under vurderingen ned på to kandidater. To i høyeste grad overraskende kandidater selv for meg og som opererer på vidt forskjellige arenaer og som begge er offentlige personer.

Jeg snakker om parlamentarisk leder i Krf, Knut Arild Hareide og Hærens sersjantmajor Rune Wenneberg. Sistnevnte er ikke så godt kjent for almennheten som førstnevnte. Rune Wenneberg er Hærens øverste sersjant og leder overgangen til ny befalsordning i Forsvaret. Han ble kjent for mange da han oppildnet sine soldater med kampropet "Til Valhall" i Afghanistan for en tid tilbake og fikk stor negativ oppmerksomhet for dette. Selv om det bare er en ledelsesform som mange av oss har prøvd i det militære, og en ledelsesform som daglig blir brukt av trenere i fotball, håndball og andre lagidretter.



Imagen til Wenneberg er upåklagelig, staut, markert, klar og med topp skussmål fra sine kolleger. Imidlertid ser jeg at han faller litt ned på småtriks vi småbefal benyttet for å bedre imagen. Bereten er litt for liten og litt for langt ned i panna såfremt han ikke har uvanlig tynne fingre. Bereten skal, eller skulle i hvert fall, sitte to fingerbredder over øynene.


Og når slike ungdommelige triks brukes av en godt voksen, faller han litt i min vurdering. Det kan sammenlignes med å farge håret og bruke hetta på hettegenseren.

Knut Arild Hareide har ingen image som umiddelbart fremkaller adjektivet tøff. Tvert om har han blitt synonymt med pinglete. Og jeg har aldri stemt på ham, og jeg er heller ikke alltid enig med ham. Men jeg har møtt ham som miljøvernminister. Da sendte han byråkratene ut, noe som visstnok er høyst uvanlig for en minister. Og de protesterte uten at det hjalp.


Han har masse selvironi, bare se på hans opptreden nylig i Nytt på nytt. Og han turnerer pietistiske bestemødre fra Vestlandet med samme selvfølgelige autoritet som han gjør med Per Sandberg. Han fremmer feministiske og maskuline verdier med samme engasjement. 

Og han er en moderne mann. Hverken menn eller kvinner vil umiddelbart være enige, men innerst inne vet vi at det er slik en moderne mann skal være.

Er han tøffest i Norge? Jeg kom ikke på noen tøffere på fredag. 

Og jeg tenkte en hel time!

tirsdag 1. desember 2015

En middelmådighet opplever den ene gangen i året der han føler seg på topp.

Jeg har nevnt det før, jeg er høyst middelmådig. Ikke på noe felt av de mange jeg har prøvd i livet, har jeg utmerket meg som noen ener. Etterhvert har jeg lært meg å leve godt med det.

Imidlertid er jeg heldig som lever i en tidsalder der behovet for praktiske ferdigheter er små. Behovet er der, men alle trenger ikke inneha disse ferdighetene. Det blir mye kostbarere når man ikke er "handyman", men i vår tid overlever man uten dem. Og jeg har forlengst funnet ut at som snekker, bilmekaniker, rørlegger og alle andre praktiske yrker, er jeg null verd. Derfor beundrer jeg bilmekanikeren mer enn historieprofessoren.

Men en ting kan jeg. Så bra at jeg er overbevist om at maksimum 1% av befolkningen er i nærheten av å være like god. Da er det synd at dette er noe jeg gjør bare en gang i året. Og ettersom det aldri er noen som ser på og at jeg aldri får noen anerkjennelse for det, må jeg i alle fall dele det med min ene faste leser og de andre som dropper innom. Håper det ikke oppfattes som altfor mye selvskryt.



Jeg er veldig god til å legge på kjettinger. Mange har nok aldri gjort det, jeg lærte det i militæret. Sidelenker, tverrlenker, ZZ-kjetting og DT og DTZ var begrep jeg var og er familiær med. Alle som innimellom må legge på kjetting, gruer seg, det gjør ikke jeg.

En gang brukte jeg, sammen med noen kolleger, 24 timer på 170 km fra Alta til Porsangmoen. Vi la om, og bygget nye kjettinger fordi tverrlenken røk tvert av, 21 ganger på turen. Det var under frakt av en bergepanservogn på semitrailer. Vognføreren kjørte forøvrig iført redningsvest, ettersom han ikke stolte på mine forsikringer om at broene holdt 70 tonn selv om de bare var klassifisert for 40...


Nå legger jeg kjettinger på traktoren en gang i året. Da er jeg alltid i godt humør, selv om det ikke ser slik ut på bildet. For når jeg skal ta selfie, må jeg konsentrere meg så mye. Da er jeg plutselig knapt middelmådig igjen.

Det gode humøret kommer av at jeg akkurat der og da gjør noe jeg mestrer. Og arbeidet henger sammen med at en ny årstid omsider har kommet. Med muligheter for å utfolde seg i aktiviteter jeg ihvertfall er middelmådig i. Som å gå på ski og kjøre på ski og brøyte snø med traktoren. Dette er aktiviter jeg vet at jeg kan, ihvertfall på et middelmådig nivå.

Men på slutten av en såvidt bra dag sniker alltid et ubegagelig spørsmål seg inn:

Hvorfor kunne jeg ikke blitt best på noe som gir bred kredabilitet? Som å spille gitar, som å danse, eller som å tjene penger i konsulentbransjen.

Jeg er den jeg er: Ubrukelig som håndverker, middelmådig på det meste annet og sabla god til å legge på kjetting. 
Samt fornøyd med meg selv

mandag 30. november 2015

Ja, jeg elsker Marianne

Eller jeg elsker Baroness Sacher-Masoch, eller Marian Evelyn Faithfull som er døpenavnet.  Den jeg snakker om er best kjent under navnet Marianne Faithfull. 

Baronessetittelen har hun etter sin ungarsk-østerikske grand grandonkel som skrev en erotisk novelle som igjen ble opphavet til begrepet masochisme.
Og jeg elsker henne. Jeg elsker historiene, mytene, musikken og ikke minst måten hun reiser seg på og hvordan hun eldes med stil. Elsker er et ord jeg omtrent ikke bruker, så Marianne er i en særdeles eksklusiv forsamling.

60-tallet


Marianne Faithfull var aldri noen drømmedame da jeg kom i puberteten. Vi var for gammeldags påvirket av synet på slike damer. Hun uttalte at det for publikum var beheftet med en viss romantikk å være kunstner og rusmisbruker om du var mann, men som kvinne i samme situasjon ble du dømt nord og ned. Dessuten var vi så puritanske på tidlig 70-tall at vi ikke kunne godta en så løsaktig kvinne. 

I 1980 kom albumet "Broken English", jeg var ikke umiddelbart i modus for å kjøpe dette. Men gav det en sjanse da jeg fikk rede på at hun hadde bodd i en leilighet uten strøm og vann sammen med en av medlemmene i punkgruppa The Vibrators. Opptatt som jeg var av punkbevegelsen, og tipset av en historieprofessor, gav jeg albumet en sjanse. Og jeg ble solgt og en hengiven fan av Marianne Faithfull. Medvirkende til dette var nok også den transformeringen jeg selv hadde tatt fra å være opptatt av vellykkede og normale mennesker, til å være dypt fascinert av mennesker som levde litt på sidelinja. Mennesker som gjorde ting litt anderledes.
Sammen med Anita Pallenberg på Stones-konsert i 1998
Og anderledes var, og er, Marianne. Hun gav ut sin første singel. "As tears go by", senere godt kjent fra reportoaret til The Rolling Stones, i 1964. Den var skrevet av Keith Richards, Mick Jagger og deres manager Andrew Loog Oldman. 
I 1965 giftet Marianne seg med Oldman, paret fikk en sønn samme år, hvorpå Marianne nesten umiddelbart flyttet inn til avdøde Brian Jones og hans vennninne Anita Pallenberg. Pallenberg giftet seg senere med Keith Richards. Marianne innledet et forhold til Mick Jagger, og ble verdensberømt som groupie. Det gikk jo rykter om forhold med alle medlemmene i Stones, naturligvis med unntak av Charlie Watts som aldri har gjort en skandale.
Parallelt med dette jetsetlivet gjorde hun en karriere som skuespiller ved teatret. Hun har faktisk spillt Ophelia i en Hamlet-oppsetning på teatret The Royal House i London.
Hun mistet et barn i 1968, slo opp med Mick Jagger i 1970, mistet foreldreretten til sønnen fra 1965, bodde på gata som uteligger, ble plukket av David Bowie for en sceneopptreden 1973, og kastet på gata igjen.
Hun bodde etterhvert på sofaen hos venner og sammen med han fra The Vibrators.
Til tross for sitt miserable liv som bostedsløs rusmisbruker, deltok hun i 3 filmer, spilte i 6 teateroppsetninger og ga ut countryalbumet Dreamin' my dreams.

Og så kom hun altså med "Broken English" i 1980. Og jeg ble forelsket.

Hun har vært innom alle sjangre, irsk folkemusikk, pop, rock, punk, jazz, heavyrock. 
Lista over folk hun har jobbet med er som en rock'n roll Hall of fame.

2009
I tillegg til de som allerede er nevnt, kan jeg nevne Chieftains, Nick Cave, Steve Earle, Metallica og ikke å forglemme Roger Waters fra Pink Floyd. Det samme er lista over partnere.
Og hun eldes med stil, uten å bli patetisk eller ta skjønnhetsoperasjoner. Det er vel bare Keith Richards som kan nærme seg henne i å bære spor av levd liv. Og hun kler seg som en voksen dame.

Til slutt en video fra 1980 der hun synger sin kanskje mest kjente låt, The ballad of Lucy Jordan. En sang om en A-4 husmor som går på veggen på grunn av sitt innholdsløse liv. Det kan ingen beskylde Marianne Faithfull for å ha hatt. En skam at denne videoen ikke engang har 1000 visninger.




Marianne Faithfull er den damen i verden jeg aller helst skulle møtt og hatt en prat med!

lørdag 28. november 2015

Promp eller rap, hva er verst?

Dette er ikke noe innlegg om skikk og bruk, eller et barmslig innlegg i diskusjonen om det er lyden eller lukta som er morsomst.

Tvert imot er det et innlegg mot måten vi møter vår tids største utfordring, klimakrisen.

Alle som ikke har skylapper på for å slippe å se, kan registrere gjennom egne opplevelser at temperaturen stiger. Mange leter etter unnskyldninger for å slippe å gjøre noe med det. Og de finnes. Den enkleste for meg er å tenke på meg selv. Jeg er så gammel at jeg ikke vil oppleve andre problemer enn dårlig skiføre før jul.

Men jeg kjenner flere som vil oppleve at jorden i 2100 i verste fall kan være 6 grader varmere. Og det medfører slutten for vår sivilisasjon. Store deler av kloden vil bli ubeboelig, og en befolkning større enn i dag, vil lete etter steder å overleve. Og ut fra reaksjonene på dagens tross alt begrensede problemer med folkevandring, vil reaksjonene bli primitive. Folk vil bli stoppet med våpen på grensene, folk vil angripe grensene med våpen i hånd. Dette kan bli fremtiden for dagens yngste. Les gjerne boka "Veien" av Cormac McCarthy. Slik kan verden bli seendes ut.

Fra filmen basert på boka.

Det er en liten mulighet for at jeg tar feil, det er også en mulighet for at vi ikke kan gjøre noe med det. Den sjansen er jeg uenig i at vi skal ta.

Dette må styres politisk. Dere klimaskeptikere må gjerne bruke argument mot meg som å stille spørsmål ved hvorfor jeg tar flyreiser, hvorfor jeg slipper ut 2 tonn CO2 i året ved å kjøre 20000 km med bil, hvorfor jeg foretrekker å spise kjøtt fremfor fisk og grønnsaker, osv. Det argumentet holder ikke, menneskehetens fremtid reddes ikke av idealister. Aller helst ville jeg kjørt bil med V8-motor, fråtset i kjøtt fra storfe og reist ubekymret rundt i verden med fly. Og hadde det ikke vært for at politikerne allerede har tatt noen grep, ville jeg gjort akkurat det. Selv om jeg hadde mistenkt dette for sterkt å bidra til vår undergang.

Fra kommentarfeltet:


Nationen og Bondebladet gjorde denne uka et stort nummer av Erna Solberg snakket om kupromp. De mente det var snakk om kurap. Spiller det noen rolle om kua raper eller fiser? Er resultatet av vårt storfe-hold negativt for klimaet, er det det som betyr noe. Ordskiftet denne uka, viser at tydelig at debatten ikke ikke er der den burde være.

Når særinteressene bidrar til å dra debatten ned på dette nivået, er jeg pessimist foran klimatoppmøtet i Paris. Skal man gjøre noe som monner, må det gjøres noe som svir for den enkelte av oss. Jeg tåler det, og det gjør du også.

Så kan vi heller diskutere promp og rap i barnehagen og i lystige herrelag

mandag 23. november 2015

Underbukseproblemer

Jeg tenkte i dag at jeg skulle følge i Sophie Elise sine fotspor. Det vil si, ikke helt, jeg vil nemlig gå motsatt vei av det den overraskende reflekterte rosabloggeren gjorde da hun gikk fra rosablogging til å ta opp mer seriøse tema.
Det er flott å være uavhengig av forventninger på bloggen. Mer akademiske blogger som Elin Ørjaseter, Hege Storhaug og Pål Steigan kan ikke ta den reisen Sophie Elise og jeg gjør, vi to kan fritt veksle tema og sjangere.

Og i dag vil jeg slå et slag for underbuksa og komme med en anbefaling. Nøytral anbefaling, underbuksa har jeg kjøpt i en butikk jeg ikke har eierinteresser i.

Først til problemet. Jeg er overvektig. Og deler skjebne med veldig mange, altfor mange, av mine jevnaldrende. Overvekten skyldes ikke genfeil, lavt stoffskifte, spesielle anlegg eller andre forklaringer som er lett å komme med. Min overvekt skyldes latskap, karakterbrist og derav følgende inntak av mat og drikke.
Alle som har like svak personlighet som meg, og derved har dratt på seg overvekt, kjenner problemet med at strikken øverst i underbuksa vrenger seg. Og har kjent på at bretten er ubehagelig under beltet.

Den beste underbuksa jeg har prøvd, er denne fra MONS ROYALE, et merke fra New Zealand og i 95% ull.

Jeg vil spare dere for bilde av meg i helfigur iført denne boxeren, og nøyer meg med å vise den kritiske detaljen.

Bred, og usedvanlig behagelig strikk

Underbuksa kan du kjøpe på VPG. Er du i nærheten av Oppdal anbefaler jeg en tur innom. Betjeningen er usedvanlig hyggelige, også overfor oss som ikke er unge ekstremsportutøverer. Og glemmer du navnet, kan du sikkert bare spørre etter sånn underbukse som Arne bruker..
Bor du lenger unna, kan du bestille på nett. Ikke så hyggelig og sosialt, men velfungerende det også.

Før jeg eventuelt skriver flere slike innlegg, vil jeg vurdere å prøve testosteron. 


Kåt, sterk, slank og happy er antonymer for meg. Inntil jeg får prøvd testosteron. Virker det, blir det nok slutt på trusestrikkproblemene og rosabloggingen.

Hvis fastlegen godkjenner, publiseres testresultatet.


lørdag 21. november 2015

Hevn!

Da tragedien inntraff i Paris fredag kveld, gjorde jeg det jeg etterhvert har lært meg å gjøre; jeg logget meg inn på Twitter. Der fikk jeg oppdateringene før nyhetssendingene på TV fikk dem. Bare en får sortert noen emneknagger og finner de etterrettelige brukerne, er det mulig å ha tidlig oversikt. Og ganske raskt oppstår kampen om den mest riktige reaksjonen. Å koble til politiets bæring av våpen ble nedsablet, bruk av transparente flagg ble først hyllet, så rakket ned på. Allikevel var Twitter mer etterrettelig enn Facebook. Der kom hatkommentarene fort.

Etterhvert kom forslagene og innspillene til hvordan Frankrike og landets samarbeidspartnere skull reagere på terrorhandlingen. Gjengjeldelsen, eller hevnen, ble ble planlagt og iverksatt. Frankrike tro til med intesivert bombing.

Jeg tror alle har hevnet seg. Kanskje særlig vi som har søsken. Urett skulle hevnes. Og hevnen skulle gjerne gjengjeldes. Freden ble ofte ikke gjenopprettet uten megling. Og det store spørsmålet var hvem som begynte. Det måtte avklares hvem som hadde startet det hele, og den som hadde startet, hvis det lot seg klarlegge, måtte be om unnskyldning og på annet vis bidra til å legge saken død.

Så enkelt kan deler av det som skjer i Europa og Midt-Østen nå også delvis forklares. Kanskje er det ikke først og fremst Islam som er problemet. Vi må kanskje rett og slett tørre å innse at ingen av partene er uten skyld.

Hvor langt bak i historien skal vi gå? Kanskje må vi helt tilbake til Abraham, hans maker Sara og Hagar og deres sønner Isak og Ismael. Eller er det Palestina og Israel eller kurderspørsmålet som er roten til ondet? Jeg har ikke oversikten, og det har svært få andre.

Men i min tid er det litt enklere, om enn bare litt. Og jeg tror president George W. Bush har mere skyld enn profeten Muhammed for dagens triste situasjon med terror og flyktninger.

Krig eller terror? Kirurgisk bombing
USA, med nevnte president i spissen, og sammen med blant annet Norge, hadde i 1991 jagd irakerne ut av Kuwait. Og da irakerne trakk seg ut, ble de inne på Iraks territorium bombet sønder og sammen. USA mente da at Irak hadde tilgang til masseødeleggelsesvåpen, noe som viste seg å være tynt fundert. Allikevel varte krigen i 8 år, og tapene på Irakisk side regnes av anerkjente kilder som Lancet å være på 600 000 mennesker, de fleste sivile.

Dette var i en periode hvor begrepet kirurgisk bombing oppsto. Ved hjelp av denne teknologien bombet USA blant annet bomberom i Bagdad, der det ved et tilfelle ble drept nesten 500 sivile, de fleste kvinner og barn. Det bør ikke være overraskende at slike handlinger utløser behov for gjengjeldelse.

Via engasjementer i Irak, Kuwait, Afghanistan, Libya og noen mindre kjente land som Mali, har altså "vår verden" bidratt til å skape et behov for hevn. Og Norge har deltatt mer enn alle andre land med unntak av USA. Det blir hevdet noble årsaker som humanitære og innføring av demokrati. Vel og bra, men interessen fra for disse verdiene er størst når de omfatter økonomiske ressurser. Rwanda fikk ikke mye hjelp i 1993...

Jeg har ingen løsning, og kommer nok aldri helt til å forstå det som skjer i verden. Men jeg tror ikke Islam er hovedproblemet. Religion er samlende, og det brukes som bakteppe for de virkelige årsakene.  De virkelige årsakene er for vanskelige å forstå.
Det er vel da positivt at Norge har blitt sekulært? At vi deltar i krigene, uten at vi definerer det som krig, uten at religion ligger bak? At vi er kommet lenger enn den misjonerende utenrikspolitikken som ble drevet så sent som i forrige århundre?

I bunn og grunn har vi bare byttet religion. Fra kristendom til økonomi.

Og stjeler noen fra oss, må de regne med hevn!


mandag 16. november 2015

Jeg er glemt, men jeg øver til Idol!

Dessuten kjører jeg saktere og saktere.

I et blogginnlegg fra 2013 beskrev jeg hvordan gjennomsnittshastigheten på jobbreisen min var på 77 km/t. I et annet innlegg fra samme år forsvarte jeg at jeg kjørte bitte littegrann for fort. Nå er situasjonen forandret. Jeg kjører saktere enn fartsgrensen. Faktisk bare 71 km/t i snitt. Jeg slipper frem de som har det travelt, trailere som kjører i 90 slippes forbi på fem plasser jeg har rekognosert meg frem til. På tur sørover for eksempel kjører jeg til siden i Rislisvingan, på Drivstua, på Kongsvold, Hjerkinn og Dovregubbens Hall. 

Jeg har nemlig alltid god tid, selv om jeg stadig har mindre av min tilmålte tid igjen. Og tiden i bilen brukes hovedsaklig til å tenke. I dag tenkte jeg mest på at jeg er glemt av storsamfunnet. 

Det er vedtatt en nasjonal transportplan som gjelder frem til i 2025. Denne planen innebærer ingenting for veien jeg stort sett bruker. 20 km nord for der jeg bor, og 50 km sør for der jeg arbeider, avsluttes utbedringene av E6. På de 160 kilometrene mellom Otta og Ulsberg blir det etter alle solemerker ingen andre utbedringer enn litt flekkvis ny asfalt hver sommer. På denne strekningen bor det 10 tusen mennesker som transportmessig er glemt. Vi skal i minst 10 år til slingre oss fram på en vei som for 30 år siden var brei og snorende rett, men som i dag er smal og svingete.



Helt utmerket spør du meg. Vi slipper nemlig bompenger i det daglige. Noe som kommer godt med i et næringssvakt område med lav median- og gjennomsnittsinntekt



Som på ovenstående bilde ser bomregningen min ut på en normalmåned. Ingen passeringer.

På en i overkant vovet måned i sommer, med en tur til Trondheim og en tur på Vestlandet, så den slik ut:


Bare en tur til Halsnøy for å finne ut at ferga videre gikk bare hver fjerde time, kostet 200 kroner tur/retur. Her var det altså bygget en undersjøisk tunnel for å forbinde 2000 øyboere med fastlandet. Langt fra alle hovedferdselsårer ligger dette, og jeg snudde altså på fergeleiet. I stedet for å vente 3 timer på ei ferge, snudde jeg og kjørte en omvei på 90 km. Samtidig som jeg sparte minst 2 timers reisetid. 


Oppdal og på Dovrefjell ville det fort blitt 200 kroner i bompenger hver vei, noe som fort ville kostet meg 92 000 i bompenger hvert år. Kanskje ville jeg spart 30 timer i løpet av året, men så langt kan jeg ikke fakturere 3000 kr/t.


Så jeg tenker heller 10 min ekstra hver dag. Noe som trengs av den enkle grunn at jeg tenker litt saktere enn jeg gjorde for noen år siden. Men det blir stadig færre tanker jeg ikke har tenkt før.


Derfor øver jeg nå til Idol. Selvinnsikten er på linje med andre med andre Idol-deltakere. Og selv er jeg sikker på at potensialet er der. Bare jeg får teksten og melodien til å sitte.

Og når veien blir stadig dårligere, og tankene mine stadig færre, får jeg stadig mer tid til å øve. Og at øvelse gjør mester vet vi som har levd lenger enn vi har igjen.

torsdag 12. november 2015

Jeg tar avstand fra deler av ytringsfriheten og blir min egen redaktør

Jeg, og alle andre nålevende mennesker på jorda, er et resultat av mellom 4 og 5 tusen generasjoner med lykkejegere. Og vi er alle i slekt. Genforskningen har en teori om at vi alle stammer fra samme kvinnen, en kvinne som levde på de afrikanske savanner for mellom 100 og 150 tusen år siden. Mer sikkert er det at alle vi som ikke er mørkhudede afrikanere stammer fra samme kvinne og mann som bodde i Levanten for 60-70 tusen år side. Adam og Eva?

Ut fra denne for meg uforståelige vitenskapelige forskningen forstår jeg ihvertfall en ting. For at dette skal være mulig må jeg også være et resultat av innavl, incest, voldtekter, sannsynligvis drap og andre forferdelige handlinger.

Allikevel takker jeg hver eneste en av dere mine forgjengere for at akkurat jeg sitter her ved Mac'n og har det etter forholdene bra.

I tillegg til forferdelige handlinger har dere søkt lykken. Dere nedkjempet neandertalerne da dere befolket Europa. Og dere flyttet nordover da isen trakk seg tilbake. Dere utviklet handel med omverdenen, og lærte dere å dyrke jorda. Dere brøt ny jord og bygde landet. I dårlige tider søkte dere lykken i andre land og på andre kontinenter. Så sent som mine besteforeldre og foreldre gjorde dette. Og dere flyttet tilbake da dere trodde dette var det smarteste å gjøre.

Dette er ihvertfall en ærlig og tolerant mottaker av offentlige ytelser
Dere var nok ikke alltid velkomne der dere kom. Neandertalerne tok ikke mot dere med åpne armer. Ikke de nordamerikanske indianerne heller, for ikke å snakke om franskmennene og britene den gangen dere dro på vikingtokt. Og dere som som reiste ut senere, tok helt sikkert arbeidsplassen fra noen som hadde vært der lengre enn dere.

Etter som alle disse årene har gått, har vi stort sett blitt mer humane, mer tolerante og klokere. Og mange av oss er ikke lenger så redde for alt fremmed.

Og det er en utfordring for oss i disse dager med stor migrasjon. Folk kommer til Norge i et antall jeg og mine nålevende aldri har opplevd før.

Først ble vi stort sett opprørt over det som skjer i Middelhavet med flyktninger og andre som krysser havet i elendig farkoster.

Så kom de over Storskog i Finnmark. Da kom det nært oss og stemninga snudde litt. De første dagene ble disse migrantene oppfattet på samme vis som de som kom via Middelhavet og Europa. Folk stilte opp i lokalsamfunn som tok i mot migrantene i såkalte transittmottak. Migrantene fikk klær, leker og til og med nye venner.

Så sniker sannheten seg inn. Mange av disse er ikke reelle flyktninger, men rett og slett slike som våre egne forfedre stort sett har vært. De er på lykkejakt, eller økonomiske flyktninger som de kalles med litt mindre belastende ord. Og jobben for oss blir å sortere ut de som trenger beskyttelse fra de som  ikke gjør det.

Og dermed kommer vi omsider inn på at jeg har det bare etter forholdene bra.

Jeg har i skrivende stund nøyaktig 1900 venner på Facebook. Jeg vet hvem alle er, noen har jeg ikke møtt på 50 år, noen er venner jeg aldri har møtt, men som har forklart hvorfor de ønsker å være FB-venn med meg og noen er folk jeg selv ønsker å følge, først og fremst politikere. En del av mine venner er skjult på veggen min, som oftest fordi de fyller opp med candy crush og lignende. Ikke et galt ord om candy crush, men jeg er ikke særlig interessert. Akkurat som sikkert noen av mine 1900 venner skjuler nyhetsoppdateringer fra meg.

Jeg har vært ivrig på at ytringsfriheten er bortimot hellig. Derfor har jeg møtt alle mulige og umulige ytringer med overbærenhet. De saklige har jeg noen ganger diskutert med, de usaklige har jeg latt passere. Aldri likt eller kommentert da dette bare hjelper dem å spre budskapet sitt.

Slikt skal jeg heretter skjule

Men nå er jeg trøtt av grumset. Kanskje skyldes det høstdepresjon, men jeg takler ikke å møte språkbruken, hetsen og rasismen lenger. Det er legitimt å ha synspunkter på innvandringen/håndteringen av flyktningene/migrantene. Men for meg er det helt uaktuellt å møte grumset fra litt over en halv prosent av vennene mine. Det er nemlig snakk om 11 av 1900. To av dem er direkte ubehagelige og slettes fra vennelista mi fordi de aldri er annet enn ubehagelige. Fire av dem er ok folk som jeg kjenner godt, men som ikke styrer seg ved tastaturet. De øvrige fem er mer nøytrale som jeg bare skjuler foreløbig. Betenkelig er det at fire av de elleve koster samfunnet temmelig mye i trygdeytelser. De er livredd noen skal ta fra dem sugerøret de hevder å fortjene bare fordi de har prestert å bli født.

Heldigvis er det altså bare 0,5% av vennene mine som er slik. De øvrige er enten likegyldige, eller ganske engasjerte mot trollene. De mest engasjerte mot trollene vurderer jeg også å justere ned til bare de viktigste innleggene. Da slipper jeg å se at de er med på å spre grumset ved å kommentere eller til og med like.
2 likes på en måned. Bra!

Mitt bidrag her er ikke stort, men hadde mange gjort som meg, ville grumset bli borte fra Facebook ihvertfall. Ser at mange av innleggene til disse knapt får likes og kommentarer. Og da sprer  de seg ikke utover "menigheten".

De som får masse likes og kommentarer for migrasjonskritiske utspill er slike som Max Hermannsen, og han har tross alt et anstendig språkbruk. Og han sprer ikke særlig mye desinformasjon. Ensidig ja, men stort sett etterettelig informasjon. Det aksepterer jeg, selv om jeg stort sett er uenig med ham.

Slik er det også med Hege Storhaug som jeg i skrivende stund fikk en invitasjon til å like. Det har jeg tenkt å gjøre, selv om jeg langtfra er tilhenger av synspunktene hennes. Jeg liker for å følge med i debatten.

Det merkelige er at trollene aldri opererer på sidene til disse to. Eller er de rett og slett dyktige moderatorer som sletter grums etterhvert som det kommer inn?

Takk for nå dere elleve, jeg orker ikke mer. 



mandag 9. november 2015

43,8 milliarder skal de militære bruke i 2016. Slike summer bør brukes fornuftig.

Jeg skriver uhyre sjelden om ting jeg har rede på. Skulle jeg gjort det, ville det ikke blitt skrevet mange ord fra undertegnedes side. Ikke hadde det kommet mye ord fra min munn heller om jeg var begrenset til emner jeg kan noe særlig om.

Årsaken til at jeg starter med å klargjøre mine begrensninger, er at jeg skal skrive litt om Forsvaret. Og mange vet at jeg har tilbrakt noen år i uniform, noen har til og med sett meg både som rittmester og major. Noen kunne derfor finne på å tro at jeg har stålkontroll. Slik er det definitivt ikke.

Takket være brukbar fysikk, kraftig stemme og en anelse pedagogiske evner, var jeg ingen dårlig offiser. Men jeg var ingen mann for de store tanker og anledninger. Med andre ord har jeg ikke bedre forutsetninger for å mene noe om militærvesenet, enn en hvilken som helst samfunnsborger i dette landet.

Litt sånn så vi ut i gamle dager. Men vi var mange.

Slik var det også med svært mange av mine jevnaldrende kolleger. Men noen av disse forble i systemet, som vi kalte det. Og disse er nå dagens generaler, eller dagens pensjonerte generaler. Det er disse som legger føringer for hvilket forsvar vi skal ha i årene fremover, og hvordan 43,8 milliarder kroner skal brukes opp i 2016 for å sikre fred og trygghet for landet vårt.

Enkelte av dem hevder at dette ikke rekker til å forsvare en bydel i Oslo. Hvis så er tilfelle, må pengene på et eller annet vis bli borte til andre formål.

Omtrent slik ser våre fåtallige soldater ut i dag
I min tid, som var under den kalde krigen, var forsvaret når det ble satt på krigsfot, flere hundre tusen mann. Nesten 70% av mennene avtjente verneplikten, og de var vernepliktige i 25 år. Rask hoderegning tilsier at dette utgjør nesten 500 tusen mann. Dagens forsvarsbudsjett tilsier at det kunne vært brukt nesten 100 tusen kroner pr mann pr år om vi hadde fortsatt på det viset vi drev den gangen.  Det måtte da gått an å bli noenlunde brukbare soldater for den summen?

Prisen på forsvarsmateriell har steget mer enn den generelle prisstigningen hevder generalene.
Da jeg var soldat, var jeg marginalt bedre utstyrt enn gutta på skauen under 2.verdenskrig. Men vi lærte oss å bruke utstyret slik at vi overlevde de fleste av naturens luner. Jeg frøs en hel del, og selv om jeg etter tiden min i militæret har vært mere ute enn da jeg var der, har jeg knapt frosset etterpå. Men det koster.

Og der ligger noe av problemet i dag. Vi kompenserte for manglende utstyr med trening og ferdigheter. I dag gjør Forsvaret som meg, kjøper det beste utstyret. Dessuten er dagens generasjon senioroffiserer første generasjon som på det private plan har gått for det beste. De sliter ikke ut mobiltelefonen, men kjøper ny når det kommer ny modell. Og de forsøker å gjennomføre det samme når det kommer til forsvarsmateriell.


Nato har som mål at medlemslandene skal bruke 2% av brutto nasjonalprodukt på sitt forsvar. Vi bruker ca 1,6% og offiserene er misfornøyde.

Noen av dem har jeg sett på sosiale medier vise til Latvia, som oppfyller målet til Nato. Latvia har et brutto nasjonalprodukt pr innbygger som er 1/3 av vårt. 2% av 30000 er 600, 1,6% av 90000 er 1440. (Bare eksempel) Vi bruker altså mer enn dobbelt så mye pr innbygger som Latvia. I tillegg er det nok andre offentlige tjenester som er bedre her enn der.

68 milliarder skal vi bruke på 52 slike. Som kan skytes ned...
Det finnes ikke noe land i verden som har råd til det forsvaret generalene i Norge ønsker seg

Nylig var jeg på omvisning i et nedlagt kystfort. Fortet var ett av tre som ble bygget på 80-tallet til den nette sum av en milliard hver. De to andre var støpt igjen, dette var fredet av riksantikvaren. På spørsmål fra meg om fortet enkelt kunne gjøres operativt igjen ved behov, fikk jeg til svar at det var for gammeldags. Det fantes nå våpen som kunne slå det ut, noe det ikke gjorde i 1985. Vi snakker her om en 30 meter høy betongkonstruksjon som ligger inne i fjellet hvilende på gummiklosser og som er nærmest selvforsynt med sågar luft som vann. For dere som kjenner begrepet er den ABC-sikker. Men siden det finnes våpen som kan slå den ut, er det altså uaktuellt å ta den i bruk igjen.

Med den tankegangen er det vel bortkastet å bruke 68 milliarder for å kjøpe nye jagerfly? For det finnes vel våpen som kan slå dem ut?
Dette er for gammeldags til å kunne tas i bruk igjen, (Fra Meløyvær Fort)

Dette er bare noen tanker og eksempler om et forsvar som ser ut til å kjempe for å berettige sin eksistens. Enhver høyere offiser bør være i stand til å plukke det jeg skriver fra hverandre.

Da den kalde krigen tok slutt, grep forsvaret begjærlig tak i  internasjonale operasjoner. Nå har folk flest sett at dette ikke var bare bra, og at det koster mer enn det smaker. Resultatene er vel også høyst diskutable. Derfor kom nok Putins mer agressive holdning som manna fra himmelen. Nå må vi omstrukturere hele forsvaret igjen. Flytte nordover, indre Troms skal igjen bli satsningsområde. I andre områder trenger vi ikke engang heimevern.




Jeg er tilhenger av et hensiktsmessig forsvar. Men nå syns jeg det er på ville veier.

Og jeg kan ikke forstå at Meløyvær fort er ubrukelig.


søndag 20. september 2015

Fremtidens politiske samarbeidspartnere har funnet hverandre på Oppdal, tror jeg

Årets kommunevalg i Oppdal har i etterkant ført til stor aktivitet i kommentarfelt og på sosiale medier. Bakgrunnen er et valgresultat som lett lar seg forklare, og påfølgende forhandlinger og mangel på forhandlinger. Resultatet av prosessen ble til slutt at de to partiene som ligner mest på hverandre, gikk i samarbeid sammen med 5%-partiet Krf. Ap og Høyre sitter altså med makten sammen med Krf.

Ligner mest på hverandre? Er ikke Høyre og Arbeiderpartiet selve bastionene i henholdsvis blå og rød blokk? Var ikke Kåre og Gro bitre motstandere politisk?
Dyktige lokalpolitikere som skal samarbeide for Oppdals beste i denne faksimilen fra lokalavisa Opdalingen.


Det partiene Høyre og Ap har felles, er en grunnleggende tro på at fortsatt vekst er det eneste saliggjørende. Ap uttalte for noen år siden at det private forbruket, det som er basisen i gammeldags økonomisk tenkning, skal tredobles frem mot 2050. Høyre er litt mer forsiktig, hovedsaklig fordi de er tilhenger av en litt annen fordelingspolitikk enn sine tidligere erkemotstandere.

Begge vil ha vekst nesten for enhver pris. Nye arbeidsplasser, ytterligere verdiskapning, flere innbyggere i bygder og byer, ta alle tilgjengelige ressurser i bruk. Hadde de på Oppdal byttet ut Krf med Senterpartiet, ville det blitt en perfekt koalisjon for fremtiden. En koalisjon 2 av 3 nordmenn omfavner fordi vi alle blir tiltrukket av løgnen om at evig vekst er det eneste saliggjørende. Og på kort sikt er det fullt forståelig. Hvem ønsker seg ikke flere feriereiser, finere hus, dyrere bil og  generelt mer penger mellom hendene?

Det er altså en bortimot perfekt allianse for de nærmeste årene vi ser er dannet på Oppdal. Her kan partiene fokusere på det som betyr noe for dem og 2/3 av befolkningen forøvrig, vekst, befolkningsøkning og verdiskapning. Elle for å si det rett ut; tjene penger både for arbeidstakere og bedrifter. Litt uenighet er det mellom Ap og Høyre om hvem av de to gruppene som skal ha mest, men det er små kameler i forhold til de kamelene som kanskje må svelges i samarbeid med andre. Ikke har de med seg de misfornøyde fra Frp, de slipper å tenke like grønt som Venstre vil, og ikke minst trenger de ikke å tenke på Senterpartiets versjon av grønn politikk. Selv om Senterpartiet på mange måter er et mer hensynsløst næringsparti enn Krf, passer de antagelig ikke like godt lokalt som det et moderat Krf gjør.

Imidlertid ser jeg at en av Høyrerepresentantene i skrivende stund melder seg ut av koalisjonen. Vedkommende henger altså igjen i den gamle blokktenkningen. En blokktenkning som står for fall. I fremtiden vil striden stå mellom den tradisjonelle økonomiske politikken i skjæringspunktet mellom sosialøkonomene i Ap og bedriftsøkonomene i Høyre, og de partiene som er på gli mot et annet økonomisk tenkesett. De har litt forskjellig innfallsvinkel til dette, men Rødt, SV, Venstre og MDG er på vei mot å revolusjonere blokkdannelsene i politikken.

I kommunestyrene kan mye skje. I Odda samarbeider Ap med Rødt og Demokratene. De fleste lokalpolitikere tenker på bygdas beste. Ved forrige valg dekket jeg en debatt for lokalavisen i en nabokommune. Det var rørende å høre hvor enige de var om absolutt alt. Frps representant i debatten uttalte til og med at han var enig i partiets nasjonale politikk, men at den ikke passet lokalt. Der var det den etablerte praksisen som skulle videreføres.

Men på Oppdal ser det ut til at tradisjonell blokkdannelse står for fall. Slik den gjør det i flere kommunestyrer rundt omkring. Det er fremtidsrettet og riktig av dem.

Tror jeg! 
Det er mange nok i kommentarfeltene som vet.

fredag 31. juli 2015

Bergen og Voss har mye å lære av Oppdal og Dombås

Da har jeg for første gang i livet besøkt Voss og Bergen. Og jeg undres over hvor stor forskjell det er på tettstedene i Norge. Har virkelig bergenserne og vossingene aldri kastet et blikk mot Dombås og Oppdal når de har vedtatt reguleringsplaner og hatt visjoner om hvordan de vil ha det? For sett fra en oppdaling med arbeidssted på Dombås sine øyne, fremstår begge steder som helt hinsides elendig planlagt.

På begge steder ser det ut som de lever i en annen tid der bilen ikke var vesentlig. På begge steder tar man betalt for parkering av bil når du skal på butikken, ja i Bergen tar de til og med betalt om du skal overnatte! Der holder det ikke å leie seg inn på hotell til mange penger, bilen koster nesten like mye å leie plass til.

Og det er ikke parkeringsplasser utenfor den butikken du skal på. Neida, i kanten av sentrum eller i et parkeringshus over flere etasjer må det være. Så her må man ta bena fatt. Med det resultat at det kryr av folk som driver formålsløst rundt uten å handle annet enn det høyst nødvendige.Riktignok er det trangt mellom byfjellene og fjorden i Bergen, men de har da mye plass å ta av.

På Fisketorget var det ikke en fisk å få kjøpt, men mye juggel, mange tiggere og kriminelle gatemusikanter. Kanskje kunne jeg funnet en fisk der, men da måtte jeg altså båret denne 400 m til parkeringshuset. Uhørt i verdens rikeste land.



Hadde man her rensket opp, stått igjen med bare fiskeselgerne, hadde man glatt fått til 150 - 200 parkeringsplasser.


Videre har de Torgallmenningen, en 300 m lang og nesten 40 m bred bilfri aveny. Hørt slikt, hadde de satt av 10 m til tofelts vei, og 2 m til fortau på begge sider, ville de fått parkering til 500 biler der.


Og slik kunne jeg fortsatt med Ole Bulls plass, 300 - 500 parkeringsplasser, fått tappet ut Lille Lungegårdsvannet og regulert inn 800-1000 parkeringsplasser der. Alt til glede for handelsstanden og et kjøpelystent publikum. Og Bergen har mange slike plasser å ta av hvis de hadde forstått sitt eget beste og gjort som vi gjør på Oppdal og på Dombås. Trær og blomster kan de som vil oppleve i skogen.

Når du nærmer deg Voss fra øst, kommer du til et skilt som viser veien videre til Bergen. Den går til høyre, mens du må ta til venstre for å komme til sentrum på Voss. Enfoldig som jeg er, uten tanke for at folk andre steder kanskje er dummere enn oss på Oppdal og på Dombås, var jeg sikker på at jeg etter å ha besøkt Voss måtte tilbake til dette veikrysset for å fortsette ferden mot Bergen. Men neida, hovedveien har de forsyne meg lagt i tunnel utenom sentrum. Dermed går 90 % av trafikken forbi uten at de som befinner seg i sentrum ser det.
Vi kan ikke ha det sånn med fysiske hindringer for bilene

Og ikke nok med det, for å ta deg rundt i Voss må du parkere på en parkeringsplass i utkanten av sentrum, betale parkeringen og gå inn i tettstedet. Du kan kjøre gjennom, men da må du parkere på andre siden av tettstedet, fortsatt mot betaling. Og trafikken gjennom er liten, de som skal noe annet enn til sentrum, kjører utenom.

Vossingene, og de som besøker Voss, har altså ikke muligheten til å sette seg på en café og nyte tungtrafikken slik som vi har på Oppdal og Dombås. Støy og lukt og støv er det påtagelig mindre av i sentrum av Voss. Men vi drar da for svarte ikke til sentrum for ro og stillhet, kos og hygge. Vi drar for å handle, vi vil kjøre fra Mega til Intersport og derfra til Elkjøp. Og parkeringen skal være gratis. Og når vi spiser skal det være på et spisested med spesialdesignede møbler som blir ukomfortable etter en halvtime. For da har vi spist ferdig og bordet skal bli ledig for neste sultne gjest. Komfort har vi i bilen og hjemme, ro, stillhet og opplevelser finner vi i naturen. I sentrum er det kassa-apparatet som er konge.

Dette har ikke bergensere og vossinger forstått. De har prioritert at det skal være hyggelig og opplevelsesrikt i sentrum.

De må snarest på studietur til oss.

Men det er antagelig for sent. De har lurt en haug med besøkende til å tro at det skal være slik.


søndag 19. juli 2015

Ikke noe nytt hva sommerværet angår, ifølge Facebook

På Oppdal er mange av oss opptatt av at været denne sommeren ikke akkurat er slik vi ønsker det skal være. Og akkurat i dag var jeg ute for at jeg lå for lenge til å få oppleve sommerværet. Mens jeg sto opp, dro på meg shortsen, gjorde de nødtørftigste gjøremål på badet og etterhvert drakk en kopp kaffe, skinte sola fra en nesten skyfri himmel.

Men så kom skyene, vinden og etterhvert ei regnskur. Det var bare å slå fast at jeg ikke blir solbrent i dag heller.

Etter å ha lest gårdagens Adresseavis, tok jeg frem telefonen og gikk over på sosiale medier. Og der, der hadde Facebook hentet frem et bilde fra 19.juli 2012.


På et eller annet merkelig vis hadde altså Facebook funnet ut hvordan været var i dag, sett gjennom en masse tull og tøys gjennom tre år, og funnet ut at sommerværet denne datoen i 2012 var på samme nivå som i 2015. Godt gjort, eller well done som de antagelig sier de som jobber med dette.

Langbukse, antagelig med stillongs under, dunjakke og varm lue var altså nødvendig påkledning for å klippe plen i 2012 også.

Mange av mine venner tar i disse dager en test på hvilket land de burde bodd i. I ren kjedsomhet prøvde jeg også denne, selv om jeg ikke postet resultatet. Jeg tar ofte disse testene som dukker opp, men i noe som ligner forfengelighet, offentliggjør jeg sjelden resultatet. Ære være dem som tør stå frem med at de i mangel av noe fornuftig å gjøre, tar slike tester.
Majoriteten av mine venner burde bodd i Italia. Mens jeg altså bør bo i Norge. Og resultatet av testen medfører da ikke store endringer i livet mitt.

Men en forandring må jeg gjøre:

Kortbuksa, eller shortsen om du vil, må vike plass som yndlingsplagg

onsdag 15. juli 2015

Hva skal egentlig til for at jeg skal få som fortjent og kose meg slik som andre?

Det er ikke til å komme fra at ferien, sommerværet, fancy destinasjoner, brune legger, kalde øl og lignende dominerer nyhets-feeden min på Facebook. Og med disse bildene og fortellingene om hvor fantastisk folk har det, følger oppfordringene om å kose seg, nyte det og beskjed om hvor fortjent det er at akkurat denne personen er akkurat der og gjør akkurat dette fantastiske.

Selv har jeg nå som et lite eksperiment lagt ut bilder og situasjonsrapporter fra hvordan jeg selv bruker ferien. Absolutt ingen har oppfordret meg til å kose meg, ingen har bedt meg nyte det, og ingen syns jeg fortjener det.

Ferie jeg ikke blir solbrent av

Jeg har hogd ved, gått på ski, vært i fjellet, drevet frivillig arbeid for fellesskapet, slått plen, vært på café, vist frem ikke særlig brune legger, sett på Tour de France, svidd fingertuppene (det var det nok noen som mente jeg fortjente, men var for høflige til å si det), vært på Dombås, Orkanger og i Trondheim. Uten at noen har blitt imponert over ferien min eller har ment den var fortjent.

Kan det være at alle har lest innlegget mitt om at jeg aldri koser meg med deilige damer? Tviler på det, for akkurat det innlegget er ikke lest mer enn 381 ganger. Og noen av dere som stadig oppfordrer andre til å kose seg, har uttalt at dere aldri leser bloggen min.

Med dette som bakteppe er det vel bare å innse at ferien min er i ferd med å bli mislykket. Så jeg må lete etter en mulighet til å gjøre noe som alle syns jeg fortjener og som jeg kan kose meg med. Rett og slett få andre sin bekreftelse på at jeg ferierer.

Men det er ikke så enkelt. Skal jeg tekkes flest mulig må jeg finne et minste felles multiplum. Eller kanskje jeg skal lete etter største felles divisor?
25,5 grader i sommerferien, kombinert med skitur er enestående

Ettersom jeg har levd flere forskjellige liv, og muligens fortsatt gjør det, er vennelista mi på Facebook veldig sammensatt med en stor spredning mennesker både geografisk, aldersmessig og hva interesser angår.

Derfor vil jeg måtte dra til varmere strøk, finne en spektakulær villmarksopplevelse, bli brun på leggene, risikere livet i en eller annen risikosport, spise noe som også nærmer seg risikosport, drikke noe jeg blir annerledes av, gå på stolpebar, rockekonsert og dansefestival. Dette må jeg gjøre sammen med noen som kan tagges i oppdateringene, og som genererer flere likes enn meg.

Nei, dette blir for omfattende og vanskelig til at jeg kan gjøre det i ferien. Og jeg har da vel ikke ferie for imponere andre?

Så løsningen blir å fortsette å produsere litt ved, lese nok en bok av Lars Mytting, Hestekrefter denne gangen, og ikke minst; følge nøye med på Tour de France.

I Tour de France håper jeg Froome og Sky-laget får seg en baksmell snart. Ikke fordi de ikke er best, men fordi de også har de største ressursene. Med bobiler, restauranttrailer og helproft støtteapparat i alle ledd ligger de langt foran de andre lagene som fortsatt bærer litt av tradisjonen med at sykkel er en sport for massene. Slik langrenn var i Norge tidligere. Og som Norge har ødelagt med smøretrailer og øvrig ressursbruk ingen andre kan matche.

Etterhvert har jeg funnet ut at det enkle som oftest er det beste, det være seg i ferien eller i idretten. Så jeg fortsetter med mitt; ved, TdF, god litteratur og mine enkle tanker.

Problemet mitt er imidlertid at den elendige sommeren, kombinert med svidde fingertupper, gjør at jeg bruker mere ved enn jeg produserer...