Dobbelthaka, episode 1. Bakgrunn og metode

I forbindelse med årsskiftet er det mange som søker en bedre utgave av seg selv. Særlig mange er det som vil ned i vekt, og på treningssentrene strømmer det på med folk som snart går inn i rollen som støttemedlemmer. Jeg har vært der selv, og er det kanskje i år igjen. For tredje år på rad har jeg inntatt treningssentret. Og jeg ser igjen de samme ansiktene. Og de samme kroppene. De har altså som meg, holdt koken en periode, for så å gå over til å være støttemedlemmer.

Hvert år har jeg avsluttet omtrent når jeg må spenne inn klokkereima. Da har formen vært noe bedre enn ved juletider, og vekta redusert med omtent en kilo.

Her ser en tydelig spor etter et tidligere lettere liv. Klokkereima har vært to hakk kortere enn nå. Hvert hakk representerer ett til to kilo kroppsvekt, men det vises bare her.

Det har seg nemlig slik med kroppen min, at den først kvitter seg med fettet rundt håndleddet. Deretter må jeg inn ett hakk på spennene på alpinstøvlene. Enkelte år holder jeg trykket oppe litt lenger, og da har jeg  kunnet spenne inn beltet på buksa. Etter det har det vært slutt på vektreduksjonen. Som i kilo har utgjort fem. Hvorfor jeg da har slappet litt av, og heller nytt det søte liv, vet jeg ikke sikkert. Kanskje er det redselen for å måtte fornye garderoben? Som den nøysomme karen jeg er, har jeg brukt mye de samme klærne i 20 år. Tidløst, og med jevne mellomrom moteriktig, har vært min klesstil.

Problemet med dette begrensede vekttapet er at dobbelthaken jeg har hatt de siste 20 år, forholder seg stabil. Eller mer riktig, for hver vektøkning øker den litt, ved hver vektreduksjon holder den seg uendret. Derfor øker den litt for hvert år. Så mye har det nå blitt at en kollega spurte meg hvor mange haker jeg egentlig har. Og dobbelthaken vises til enhver tid, ettersom jeg sjelden eller aldri bruker sånn buff. Derfor er den mer skjemmende enn litt ekstra mage og hengerompe, som kan skjules brukbart ved bevisst påkledning.

Ettersom mye av klærne mine begynner å bli utslitte, er det derfor kanskje nå eller aldri. Å fornye garderoben nå for de neste 20 år, vil bety det samme som at jeg resten av livet vil slite med denne dobbelthaken. En dobbelthake jeg bare ser på bilder av meg selv. I speilet velger jeg etter 20 års trening automatisk en positur som skjuler den.

Mine blå øyne klarer ikke helt å ta oppmerksomheten bort fra dobbelthaka. Og å være nybarbert er bortkastet.

Derfor velger jeg nå en variant av det min kollega Caroline Berg Eriksen driver med i sin blogg. Nå har hun fått en del kritikk for sin måte å vise seg frem på, med retusjering og fremming av nærmest uoppnåelige kroppsidealer. Jeg skal ikke retusjere, og at jeg skulle fremme noe ideal innenfor kropp og øvrig fremtoning faller på sin egen urimelighet.

Jeg skal gjøre et seriøst forsøk på å redusere dobbelthaka. Og jeg har ikke tenkt å ta noen operasjon, ikke foreløbig ihvertfall. Ikke skal jeg velge noen annen diett heller. Til det er bollene vi på Oppdal spiser i januar og februar for gode. Men jeg skal fortsette på det jeg begynnte med i fjor da jeg bestemte meg for å gå litt ekstra hver dag. Imidlertid beskrev jeg i dette innlegget fra ett år tilbake hvor lang tid det ville ta å komme tilbake til gammel fasong. Derfor skal øke den fysiske innsatsen noe. I vinter blir det enkelt, ettersom det i motsetning til i fjor er snø på Oppdal, dessuten har jeg, ihvertfall ikke foreløbig, brukket armen...

For å legge press på meg selv vil jeg i beste rosabloggstil legge ut oppdateringer på bloggen. Ikke fordi jeg tror noen følger med, men for å ha et press på meg selv i tilfelle noen skulle følge med.

Og jeg er realistisk, det er ikke sikkert min nye garderobe vil avvike i størrelse fra hva siste 20 års garderobe har vært. Og de to hullene jeg har ubrukt i beltespenna, kan godt vise seg å være tilstrekkelige.

Men jeg blir skuffet om det viser seg at eneste virkning av mine anstrengelser, er at klokkereima blir for lang.