Bergen og Voss har mye å lære av Oppdal og Dombås

Da har jeg for første gang i livet besøkt Voss og Bergen. Og jeg undres over hvor stor forskjell det er på tettstedene i Norge. Har virkelig bergenserne og vossingene aldri kastet et blikk mot Dombås og Oppdal når de har vedtatt reguleringsplaner og hatt visjoner om hvordan de vil ha det? For sett fra en oppdaling med arbeidssted på Dombås sine øyne, fremstår begge steder som helt hinsides elendig planlagt.

På begge steder ser det ut som de lever i en annen tid der bilen ikke var vesentlig. På begge steder tar man betalt for parkering av bil når du skal på butikken, ja i Bergen tar de til og med betalt om du skal overnatte! Der holder det ikke å leie seg inn på hotell til mange penger, bilen koster nesten like mye å leie plass til.

Og det er ikke parkeringsplasser utenfor den butikken du skal på. Neida, i kanten av sentrum eller i et parkeringshus over flere etasjer må det være. Så her må man ta bena fatt. Med det resultat at det kryr av folk som driver formålsløst rundt uten å handle annet enn det høyst nødvendige.Riktignok er det trangt mellom byfjellene og fjorden i Bergen, men de har da mye plass å ta av.

På Fisketorget var det ikke en fisk å få kjøpt, men mye juggel, mange tiggere og kriminelle gatemusikanter. Kanskje kunne jeg funnet en fisk der, men da måtte jeg altså båret denne 400 m til parkeringshuset. Uhørt i verdens rikeste land.

Hadde man her rensket opp, stått igjen med bare fiskeselgerne, hadde man glatt fått til 150 - 200 parkeringsplasser.

Videre har de Torgallmenningen, en 300 m lang og nesten 40 m bred bilfri aveny. Hørt slikt, hadde de satt av 10 m til tofelts vei, og 2 m til fortau på begge sider, ville de fått parkering til 500 biler der.

Og slik kunne jeg fortsatt med Ole Bulls plass, 300 - 500 parkeringsplasser, fått tappet ut Lille Lungegårdsvannet og regulert inn 800-1000 parkeringsplasser der. Alt til glede for handelsstanden og et kjøpelystent publikum. Og Bergen har mange slike plasser å ta av hvis de hadde forstått sitt eget beste og gjort som vi gjør på Oppdal og på Dombås. Trær og blomster kan de som vil oppleve i skogen.

Når du nærmer deg Voss fra øst, kommer du til et skilt som viser veien videre til Bergen. Den går til høyre, mens du må ta til venstre for å komme til sentrum på Voss. Enfoldig som jeg er, uten tanke for at folk andre steder kanskje er dummere enn oss på Oppdal og på Dombås, var jeg sikker på at jeg etter å ha besøkt Voss måtte tilbake til dette veikrysset for å fortsette ferden mot Bergen. Men neida, hovedveien har de forsyne meg lagt i tunnel utenom sentrum. Dermed går 90 % av trafikken forbi uten at de som befinner seg i sentrum ser det.

Vi kan ikke ha det sånn med fysiske hindringer for bilene

Og ikke nok med det, for å ta deg rundt i Voss må du parkere på en parkeringsplass i utkanten av sentrum, betale parkeringen og gå inn i tettstedet. Du kan kjøre gjennom, men da må du parkere på andre siden av tettstedet, fortsatt mot betaling. Og trafikken gjennom er liten, de som skal noe annet enn til sentrum, kjører utenom.

Vossingene, og de som besøker Voss, har altså ikke muligheten til å sette seg på en café og nyte tungtrafikken slik som vi har på Oppdal og Dombås. Støy og lukt og støv er det påtagelig mindre av i sentrum av Voss. Men vi drar da for svarte ikke til sentrum for ro og stillhet, kos og hygge. Vi drar for å handle, vi vil kjøre fra Mega til Intersport og derfra til Elkjøp. Og parkeringen skal være gratis. Og når vi spiser skal det være på et spisested med spesialdesignede møbler som blir ukomfortable etter en halvtime. For da har vi spist ferdig og bordet skal bli ledig for neste sultne gjest. Komfort har vi i bilen og hjemme, ro, stillhet og opplevelser finner vi i naturen. I sentrum er det kassa-apparatet som er konge.

Dette har ikke bergensere og vossinger forstått. De har prioritert at det skal være hyggelig og opplevelsesrikt i sentrum.

De må snarest på studietur til oss.

Men det er antagelig for sent. De har lurt en haug med besøkende til å tro at det skal være slik.

Ikke noe nytt hva sommerværet angår, ifølge Facebook

På Oppdal er mange av oss opptatt av at været denne sommeren ikke akkurat er slik vi ønsker det skal være. Og akkurat i dag var jeg ute for at jeg lå for lenge til å få oppleve sommerværet. Mens jeg sto opp, dro på meg shortsen, gjorde de nødtørftigste gjøremål på badet og etterhvert drakk en kopp kaffe, skinte sola fra en nesten skyfri himmel.

Men så kom skyene, vinden og etterhvert ei regnskur. Det var bare å slå fast at jeg ikke blir solbrent i dag heller.

Etter å ha lest gårdagens Adresseavis, tok jeg frem telefonen og gikk over på sosiale medier. Og der, der hadde Facebook hentet frem et bilde fra 19.juli 2012.

På et eller annet merkelig vis hadde altså Facebook funnet ut hvordan været var i dag, sett gjennom en masse tull og tøys gjennom tre år, og funnet ut at sommerværet denne datoen i 2012 var på samme nivå som i 2015. Godt gjort, eller well done som de antagelig sier de som jobber med dette.

Langbukse, antagelig med stillongs under, dunjakke og varm lue var altså nødvendig påkledning for å klippe plen i 2012 også.

Mange av mine venner tar i disse dager en test på hvilket land de burde bodd i. I ren kjedsomhet prøvde jeg også denne, selv om jeg ikke postet resultatet. Jeg tar ofte disse testene som dukker opp, men i noe som ligner forfengelighet, offentliggjør jeg sjelden resultatet. Ære være dem som tør stå frem med at de i mangel av noe fornuftig å gjøre, tar slike tester.

Majoriteten av mine venner burde bodd i Italia. Mens jeg altså bør bo i Norge. Og resultatet av testen medfører da ikke store endringer i livet mitt.

Men en forandring må jeg gjøre:

Kortbuksa, eller shortsen om du vil, må vike plass som yndlingsplagg

Hva skal egentlig til for at jeg skal få som fortjent og kose meg slik som andre?

Det er ikke til å komme fra at ferien, sommerværet, fancy destinasjoner, brune legger, kalde øl og lignende dominerer nyhets-feeden min på Facebook. Og med disse bildene og fortellingene om hvor fantastisk folk har det, følger oppfordringene om å kose seg, nyte det og beskjed om hvor fortjent det er at akkurat denne personen er akkurat der og gjør akkurat dette fantastiske.

Selv har jeg nå som et lite eksperiment lagt ut bilder og situasjonsrapporter fra hvordan jeg selv bruker ferien. Absolutt ingen har oppfordret meg til å kose meg, ingen har bedt meg nyte det, og ingen syns jeg fortjener det.

Ferie jeg ikke blir solbrent av

Jeg har hogd ved, gått på ski, vært i fjellet, drevet frivillig arbeid for fellesskapet, slått plen, vært på café, vist frem ikke særlig brune legger, sett på Tour de France, svidd fingertuppene (det var det nok noen som mente jeg fortjente, men var for høflige til å si det), vært på Dombås, Orkanger og i Trondheim. Uten at noen har blitt imponert over ferien min eller har ment den var fortjent.

Kan det være at alle har lest innlegget mitt om at jeg aldri koser meg med deilige damer? Tviler på det, for akkurat det innlegget er ikke lest mer enn 381 ganger. Og noen av dere som stadig oppfordrer andre til å kose seg, har uttalt at dere aldri leser bloggen min.

Med dette som bakteppe er det vel bare å innse at ferien min er i ferd med å bli mislykket. Så jeg må lete etter en mulighet til å gjøre noe som alle syns jeg fortjener og som jeg kan kose meg med. Rett og slett få andre sin bekreftelse på at jeg ferierer.

Men det er ikke så enkelt. Skal jeg tekkes flest mulig må jeg finne et minste felles multiplum. Eller kanskje jeg skal lete etter største felles divisor?

25,5 grader i sommerferien, kombinert med skitur er enestående

Ettersom jeg har levd flere forskjellige liv, og muligens fortsatt gjør det, er vennelista mi på Facebook veldig sammensatt med en stor spredning mennesker både geografisk, aldersmessig og hva interesser angår.

Derfor vil jeg måtte dra til varmere strøk, finne en spektakulær villmarksopplevelse, bli brun på leggene, risikere livet i en eller annen risikosport, spise noe som også nærmer seg risikosport, drikke noe jeg blir annerledes av, gå på stolpebar, rockekonsert og dansefestival. Dette må jeg gjøre sammen med noen som kan tagges i oppdateringene, og som genererer flere likes enn meg.

Nei, dette blir for omfattende og vanskelig til at jeg kan gjøre det i ferien. Og jeg har da vel ikke ferie for imponere andre?

Så løsningen blir å fortsette å produsere litt ved, lese nok en bok av Lars Mytting, Hestekrefter denne gangen, og ikke minst; følge nøye med på Tour de France.

I Tour de France håper jeg Froome og Sky-laget får seg en baksmell snart. Ikke fordi de ikke er best, men fordi de også har de største ressursene. Med bobiler, restauranttrailer og helproft støtteapparat i alle ledd ligger de langt foran de andre lagene som fortsatt bærer litt av tradisjonen med at sykkel er en sport for massene. Slik langrenn var i Norge tidligere. Og som Norge har ødelagt med smøretrailer og øvrig ressursbruk ingen andre kan matche.

Etterhvert har jeg funnet ut at det enkle som oftest er det beste, det være seg i ferien eller i idretten. Så jeg fortsetter med mitt; ved, TdF, god litteratur og mine enkle tanker.

Problemet mitt er imidlertid at den elendige sommeren, kombinert med svidde fingertupper, gjør at jeg bruker mere ved enn jeg produserer...

Hurra for meg som fylte mitt år

Etter at sosiale medier og annen digital kommunikasjon kom på banen, er det plutselig ikke bare min mor og min tante som husker meg når jeg har fødselsdag. I går fylte jeg 58 år, ikke så mye å feire, men allikevel var det rundt 500 som tenkte litt på meg denne dagen.

På Facebook var det omtrent 350 som gratulerte meg ved å skrive på veggen min. Noen av disse var oppe oppsiktsvekkende lenge, folk som er i arbeid og ikke har ferie gratulerte meg kl.02.30 en natt til torsdag. Atter andre er oppe tidlig, kl.05.30 torsdag morgen hadde de første morgenfuglene inntatt Facebook for å gratulere meg og de andre som fyllte samme dag. Ikke nok med det, jeg fikk gratulasjoner på fire språk, hvorav to jeg ikke forstår. I år registrerte jeg ingen som bommet totalt, slik en dame i Romania ( ingen skumle tanker nå kjære leser, det er en tobarnsmor gift med en kjent advokat der nede) gjorde i fjor da hun skrev Merry Christmas and a happy new year.

Etterhvert kom det andre hilsner også, noen gjorde det mer personlig ved å skrive en gratulasjon på Messenger, andre gjorde seg enda mere flid og brukte det snart antikvariske SMS. Og noen brukte Viber og Whatsapp og Instagram og Twitter. Ekstra hyggelig var  det med dem som kan ringe med telefonen sin og gratulere meg.

Det ble ikke mye feiring. Min grandniese og grandnevø var på Oppdal og feiret meg på forskudd. For dem er jo fødselsdager litt stort, og jeg måtte ha krone på hodet og slapp ikke unna å åpne gaven.

igste

Krona var dekorert av min niese på 3 år, realitetsoppfatningen er på plass i tidlig alder ettersom hun nok syns Arme er et mer passende navn enn Arne.

Ellers var det meningen å feire litt sammen med mine to beste og dårligste venner på selve dagen. Vi hadde denne dagen en jobb som skulle gjøres, og da vi fikk jobben ble vi enige om at alt vi tjente på jobben skulle brukes på feiring. Men disse to karene er representanter for mye av det jeg er i mot, og kanskje har mine argumenter synket inn i dem. De er nemlig saubønder, og jeg hevder jo at de skal passe på sauene sine så ikke ulven tar dem. Og det skulle de altså. Og jeg slapp derved unna en kveld med dårlig humor. Men artig hadde det blitt, og jeg har den heldigvis tilgode.

Også denne dagen ble jeg utsatt for grov hets. Jeg har nemlig måttet krype til korset og omsider kjøpt meg ny telefon. Da kjøpte jeg en stor, tynn en. For å beskytte denne skrøpelige innretningen har jeg også investert i et bombesikkert skall til den. Noe som gjør at det er fort gjort å ta med seg fjernsynet istedet for telefonen når man skal ut en tur. Det var ihvertfall scenarioet som det ble gjort stort nummer ut av samtidig med at misunnelsen lyste ut av øynene på mobberne. Kanskje var misunnelsen så stor at det var derfor de heller ville tjene sauene enn å feire en aldrende kar?

Blir det fortsatt noen gaver når man blir såvidt gammel? Faktisk, jeg fikk bare fornuftige gaver. Ei sideventilert T-skjorte, en boks snus, en boks øl, en klem, ett øl-magasin, en is og en flaske Coca-cola Zero. Fornuftige, nøkterne gaver som alltid er velkomne. Og jeg tror det blir flere, når man fyller år midt i ferietiden er jo mange bortreist på dagen. En av de som ringte kunne for eksempel meddele at hun hadde kjøpt gave til meg på Tax-free. Spennende...

Jeg er altså fortsatt fornøyd med lite. Slik sett har intet forandret seg fra i fjor. Men når jeg tenker over året som har gått, slår det meg at jeg har gjort litt mindre av absolutt alt enn i det foregående året. Det er betenkelig, og jeg skal derfor prøve å gjøre litt mer av alt i året som kommer. Både av det som er bra og det som ikke er fullt så bra.

For ellers blir jeg vel beskyldt for å være på retur ved neste milepæl.

PS. Takk for all oppmersomhet

Jeg har skiftet mening, og angrer

Etter et ferieopphold på en av de greske øyer, skrev jeg et innlegg der jeg mente grekerne måtte ta tak. Dette innlegget er et av mine mest leste, og har hatt over 1000 lesere. Det er beklagelig hvis noen mot formodning har latt mitt daværende syn på Hellas farge sin egen oppfatning. Det eneste av det jeg skrev som fortsatt er riktig, er nok greske kelnere sin diskriminerende holdning til norske menn som har passert middagshøyden.

Det har vært mye fokus på lav pensjonsalder. Det viser seg imidlertid at pensjonsalderen er den samme som i Norge, og dette er blant de høyeste i Europa. At noen yrkesgrupper har egne regler er ikke Hellas alene om. I Norge har ballettdansere, militære, politiet og noen andre feminine yrkesgrupper adskillig lavere pensjonsalder enn oss andre.
Dessuten er arbeidsuken lenger enn i de fleste europeiske land. 42 timer i uka er det grekerne må jobbe i 100% stilling. At det er stor arbeidsledighet kommer av politikken og ikke av at grekerne er mer arbeidssky enn andre europeere.

Når det nå er en skjebnetid for Hellas og Europa må politikerne våge å tenke nye tanker. Det er et faktum at av pengene fra de såkalte krisepakkene har bare noen få prosent kommet grekerne tilgode. Resten har gått til å betale renter og avdrag til internasjonale banker.
Samtidig har grekerne tatt nedskjæringer i lønninger og pensjoner i størrelsesorden 20-30%. Nedskjæringene innebærer naturligvis at det blir lavere aktivitet i innenlandsøkonomien, og de vedtatte pakkene innebærer derfor bare at bankene reddes mens krisen i Hellas forsterkes.

Gjeldnedskriving er derfor eneste gangbare vei. La bankene stå til ansvar og ta tap. De var selv skyld i den finansielle krisa som gjorde at problemene i Hellas eskalerte. Hellas var ikke ille ute før 2008, og økonomien var i vekst.

Hellas vil aldri kunne betale sin gjeld. Det vil nok heller ikke USA. Eller Tyskland for den del. Er faktisk i tvil om Norge vil kunne klare det. Til det er befolkningen altfor forgjeldet, vi ville ikke blitt gjeldfri om oljefondet hadde blitt brukt til å slette personlig gjeld...

Det må derfor tenkes noen store tanker tror jeg. En plan tilsvarende det USA la for Europa etter 2.verdenskrig med Marshallplanen. Slett gjeld og stimuler økonomien i Hellas. Bare slik kan EU og euroen reddes. Tror jeg.

Men jeg er ikke opptatt av at det viktigste er å redde bankene.

Inspirasjonen som forsvant med rabarbra-nyheten.

I går gikk jeg igjen en av mine ensomme skiturer. Slike turer jeg er bare meg selv nok, der jeg slipper å ta hensyn til noen andre, der tempoet ligger akkurat der det skal være for at kroppen fungerer på automatikk, og tankene kan flyte fritt. 

Det er slik mange av mine tanker blir til, og inspirasjonen til å skrive kommer strømmende på meg omtrent som de klukkende vannmassene under snøen jeg gikk på, vann som bare litt tidligere på dagen hadde konsistensen til snø. 

Og i går hadde jeg inspirasjon til mange innlegg, humoristiske innlegg om hvor lettbent jeg er i forhold til alder, vekt og andre faktorer, alvorlige innlegg om utfordringene med å ta vare på den naturen jeg gikk i, opplysende innlegg om alt det nye som skjer på Hjerkinn og feelgood-innlegg om hvor hyggelig det var å treffe gamle venner på Snøheim.

Et lettbent, tenkende menneske på skitur 2.juli

Men slik gikk det ikke.

På vei tilbake til Oppdal benyttet jeg sjansen til å høre litt på NRK Oppland. Og der kom det et innslag som fikk meg til måtte kjøre til siden og trekke frisk luft tvert jeg kom inn i Oppdal kommune og Sør-Trøndelag fylke. Ei luft der fortsatt Oppland regjerer på eteren. (sier noen andre enn meg fortsatt eteren om radio?)

I Oppland var det nå stor optimisme knyttet til øl smakssatt med rabarbra. RABARBRA!!!! I ØL!!!!

Hvor lavt kan opplendingene synke i sin jakt etter å bli satt på kartet, i sin evige jakt på denne verdiskapningen i de mest avsidesliggende grender?

Rabarbra er en ressurs som kan brukes som mat i uår. Ellers godtar jeg det bare i min mors rabarbrakake, der eplene i ei eplekake er erstattet med rabarbraen. Jeg spiser da ett stykke, skryter av hvor god den er, men avstår fra flere kakestykker med begrunnelse i det høye innholdet av oksalsyre. Oksalsyre som  øker risikoen for nyrestein, og som antagelig førte til dødsfall under 1.verdenskrig. Da var det nemlig en kampanje for å øke bruken av rabarbra som mat.

Dessuten kan jeg godta litt rabarbra den dagen det blir rettferdig fordeling av mat i verden. Da kan jeg spise rabarbrasyltetøy på brødskiva, men bare hvis jeg er sikker på at jordbærsyltetøyet jeg skulle ha spist, blir spist i det som kalles den 3.verden.

Dessuten er rabarbra blitt benyttet som avføringsmiddel. Min velfungerende mage trenger ikke avføringsmiddel til vanlig. Og slett ikke i øl.

Min barndoms alternativ til godterier

Da jeg var barn, var det ikke så mye godterier som det dagens barn må ha i seg. Vi fikk rabarbrastilker som vi stakk ned i ei skål med sukker. Jeg likte det ikke, og tror det er en medvirkende årsak til at jeg heller ikke i dag er noen slikkmunn. Smågodt kjøper jeg aldri.

Noen lager vin av rabarbra. Helt ubrukelig vin som jeg bare kan finne på å drikke om det skulle være tvingende nødvendig å bli full. Foreksempel forut for en amputasjon og annen bedøvelse ikke er å oppdrive.

Men jeg drikker øl. Øl brygget etter renhetsloven må vite. Loven som ble innført i Norge 100 år før min fødsel, men som dessverre ble opphevet det året jeg fylte 36. Den loven bestemte at øl bare skulle brygges på malt, humle, vann og etterhvert gjær.

Nå har ølsnobberiet ført til at du knapt vet hva du drikker når alt du ønsker deg er en kald øl. Alle mulige smakstilsettinger blir prøvd. I reportasjen jeg hørte på Opplandsradioen var det referert at det hadde blitt brygget øl i Oppland smakssatt med sekret fra analkjertlene til bever. Det ble sagt som et forsvar mot motforestillinger mot rabarbra. 

Analsekret og rabarbra! Det er litt av en øl-kultur dere har i Oppland. 

Da jeg kom til Dovre i 1983, var det fortsatt slik at bryggeriene hadde delt landet mellom seg. Så på Dombås Turisthotell var det Lillehammerøl som ble servert. Den første jeg kjøpte, klaget jeg på. Smaken lignet ikke noe jeg tidligere hadde smakt, og jeg antok at det var noe feil. For godt var det definitivt ikke. Men jeg er tilpasningsdyktig, og etter tre måneder drakk jeg Lillehammerpils og trodde det skulle være sånn. Da ble bryggerimonopolet avviklet, og Lillehammer bryggeri måtte, ikke overraskende, legge ned ølbryggingen. 

Men nå er opplendingene på'n igjen. Øl med rabarbra og analsekret skal sikre bosetting og vekst i Valdres og Nord-Gudbrandsdal. 

Bra det er mange arbeidsinnvandrere fra Polen og andre siviliserte land der. De sørger nemlig for å sikre tilgangen på øl brygget etter renhetsloven. Til en rimelig pris...

Rabarbra og analsekret skal dere få ha for dere selv!