lørdag 2. januar 2016

Tilretteleggingstyranniet

Når det er uenighet i en sak, har det i året som har gått blitt normalt å knytte begrepet tyranni til meningsmotstanderene. Det er slik at jeg tror det var min ringe person som er opphavet til denne bruken av ordet tyranni gjennom at jeg for litt over et år siden skrev om fiske- og skalldyrstyranniet. Senere har Sylvi Listhaug brukt det om alle oss som har beholdt menneskeligheten. Og det er heldigvis fortsatt nokså mange godhetstyranner blant oss.

Men det lar jeg ligge på en av årets første dager. Imidlertid er det et annet sitat fra en FrP-politiker som virkelig understreker det tyranniet jeg ønsker langt vekk, nemlig Per Sandberg som i forbindelse med nasjonal transportplan uttalte at veiene måtte bli så trygge at det ville være trygt å kjøre på dem selv i påvirket tilstand. Og fortsetter utviklingen kommer vi dit.


For på veiene er det nesten alltid veistandard og myndigheter som har skylden når noe går galt. Er fartsgrensen 80, skal du kunne kjøre 80 uten hensyn til vær og føreforhold. Du skal ikke behøve å vurdere noe selv. Sist nå når en buss, heldigvis uten tragisk utfall, blåste av veien på Dovrefjell. En vindmåler var ute av funksjon, altså er ikke sjåføren å laste.


Og veiene må brøytes og strøs, for de veifarende må jo slippe å vurdere om det er glatt. Tidligere i vinter kjørte jeg forbi en kar som hadde havnet i grøfta. Hendelsen ble spredd på sosiale medier, med forbitrede kommentarer om hvor glatt det var. Selv kommenterte jeg med at det var godt vinterføre, men da ble jeg stemplet som idiot. Riktignok kjørte jeg bare i 60 gjennom den aktuelle svingen, jeg vurderte nemlig selv, visste at maksimal tillatt hastighet er 80, men forstår forskjellen på maks og anbefalt. For hadde jeg kjørt 80, kunne jeg fort holdt mannen i grøfta med selskap. Tilretteleggingen var da i dette tilfellet ikke bra nok for svært mange.
Blir det vinterføre skal det strøs og saltes. For veien skal være tilrettelagt for å kjøre maks tillatt hastighet må vite. Å tilpasse farten etter forholdene er passé.
At tilretteleggingen for å bruke det utmerkede fremkomstmidlet sparkstøtting blir borte er ikke så nøye, det skal da dundre i fremkomstmidlet.

Men selv fremkomstmiddel det dundrer, hviner og brummer i, men som opprinnelig var konstruert for å kjøre utenfor vei, skal nå ha egne veier, eller løyper. Storparten av snøscooterene som selges, er visstnok tilpasset tilrettelagte løyper. Det er forøvrig kanskje like bra ettersom det for de flestes vedkommende blir i løype de får lov til å kjøre.



Også syklistene skal ha det tilrettelagt. At det bygges sykkelveier godtar jeg, men at stiene i skog og fjell skal utbedres med klopper slik at de ligner på fortauer er utenfor det jeg liker. Det kan trilles og bæres der det ikke kan sykles. Så får heller utforsyklistene kjøre i anlegg for dette.



Aller verst er det med skiløperne. Preparert må det være for at folk skal gå. Med maskiner så brede at skiløypa blir som en motorveitrasé. Med tilrettelegging både for skøyting og klassisk. Og nåde den som måtte finne på å bruke annet enn ski i løypa. Fotgjengere og syklister får finne seg andre steder å bevege seg på. Det samme gjelder menneskets beste venn, hunden. Tar vi med barn, folk med fjellski og pulk, folk som går sakte og venner som går ved siden av hverandre og prater, og fjerner dem fra løypene, begynner vi å nærme oss et konfliktfritt miljø i løypene. Ihverfall så lenge det er nypreparert. Om det har lagt seg inn en skavel et sted er det ikke bra.


Og så via ferrata da. Alle skal klatre og det skal skje på stigtrinn, stiger og broer med fast sikringsvaier. Sele, hjelm og ei spesiell slynge er alt du trenger. Fortsetter utviklingen uhindret er det snart tilrettelagt så mye at jeg kan klatre Trollveggen. Eller Mount Everest.

Det er ingen menneskerett å kunne gå på alle fjell, sykle overalt, kjøre snøscooter, kjøre bil i beruset tilstand, skøyte på ski overalt, holde oppunder fartsgrensen med bil uansett føre, klatre fjell uten forkunnskaper osv osv. Alt dette har jeg lyst til å gjøre, alt har jeg forsåvidt gjort også... Men jeg ønsker ikke at det skal tilrettelegges for det.

Jeg vil ha et snev av råderett over hvilken risiko jeg er villig til å ta. Jeg vil gå på ski uten å være avhengig av å sette skiene ned i spor uten variasjon i bredde eller høyde. Jeg vil være avhengig av en viss fysikk for å ta enkelte turer. Og jeg vil ikke minst ha muligheten til se egne begrensninger. For eksempel har jeg ingenting på Mount Everest å gjøre. Fysikk, kunnskap og ikke minst økonomi(må vel regne 400 000 for en tur) er alle faktorer der jeg ikke strekker til. Men dette vil jeg finne ut selv. Å se mine egne begrensninger er viktig for meg.

Og når jeg blir enda eldre og enda skrøpeligere enn jeg nå er, kan jeg ikke lenger gjøre alt jeg gjør nå. Da skal jeg ikke forlange tilrettelegging.

Det er en tid for alt.