onsdag 27. juli 2016

En hyllest til Turkish Airlines

Jeg liker ikke å fly. Neida, jeg er overhodet ikke redd for å fly, til det er jeg altfor analytisk i mine risikovurderinger og i tillegg fatalistisk innstilt til livet.

Men jeg misliker sterkt hele situasjonen fra jeg ankommer en flyplass og til jeg forlater en annen flyplass etter endt forflytning. Hele prosessen forekommer meg ineffektiv, det er masse å holde rede på og det er en usedvanlig stor mengde mennesker å forholde seg til. Og det er drepende kjedelig.

Servicen er også dårligere enn hva man burde forvente i de fleste tilfeller. Maten er, om det i det hele tatt serveres, bortimot uspiselig.
Og det verste er medpassasjerene. Særlig småbarnsfamiliene. Altfor mange mange ganger har jeg sittet på fly der en mor eller far bærer et remjende barn frem og tilbake gjennom midtgangen. Akkurat i ørehøyde.

Fly er imidlertid en effektiv reisemåte, og fra å være en luksus for de få har flyreiser blitt for folk flest. 

Når jeg skal reise er det to faktorer jeg vurderer. Reisetid og pris er parametrene som vurderes. Flyselskap teller ikke for meg, alle jeg har reist med har brakt meg til reisemålet.

Men kanskje kommer jeg til å vurdere dette nærmere i fremtiden.


Nylig satt jeg og vurderte flyreise samtidig som jeg fulgte med på nyhetene. Terror og forsøk på statskupp gjorde at jeg hadde et håp om billige flybilletter. Nice viste seg imidlertid å være uaktuellt, tre ganger det jeg tidligere har betalt var jeg uvillig til å betale.
Så dumpet jeg innom Turkish Airlines, og mens Erdogan kjempet om makten der nede var billettene billige. UD frarådet reise, men tidligere nevnte risikovurdering og fatalisme gjorde at jeg slo til.

Jeg har aldri tidligere reist med Turkish Airlines. Gamle fordommer tilsa at jeg forventet et lurvete fly, piloter med bart, flyvertinner med bart, null alkoholservering og halal-mat. Noe som er helt ok for meg, bedre enn Norwegian med null servering, null baggasje og wifi som ikke virker.

Igjen ble mine fordommer brakt til skamme.

Flyet var nytt, rent og trivelig. Crewet var særdeles hjelpsomme og hyggelige. Maten var den beste jeg har fått på et fly.

Dette hadde ikke blitt godkjent på restaurant, men i flyet er det storveies.
Underholdningen ombord var uten sidestykke det beste jeg har opplevd. Utleverte øreplugger leverte kanskje ikke Hifi-kvalitet, men musikkutvalget kunne tilfredstille alle unntatt dem som kun hører norsk folkemusikk. Det samme kunne filmutvalget, såvidt jeg kunne bedømme var det rimelig nye filmer og innen mange sjangere. Dessuten kunne jeg til enhver tid sjekke hvor langt det var igjen til målet og lignende data. I tillegg hadde de kamera så jeg kunne enten se rett ned eller rett foran flyet til enhver tid. Spennende, særlig ved take-off og landing.
 Alt dette var integrert i stolryggen foran meg. Og ørepluggene stengte effektivt ute småbarnsfamilien to radar foran meg.

video

Nå har jeg helt glemt å beskrive ombordstigningen. På ombordstigningskortet sto det angitt hvilken gruppe man var i. Og passasjerene ble slust inn i båser ved gaten og sluppet ombord etter gruppe. Her slapp man altså at folk som skal sitte fremst går først ombord og deretter sperrer midtgangen mens de plasserer håndbaggasje og setter seg. Betjeningen i gaten tillot ingen køsniking og resultatet var at boarding gikk fortere enn jeg noensinne har opplevd. Hvorfor gjør ikke flere slik?

Dessuten var crewet ombord sædeles løsningsorientert. På min rad satt det en famile på seks med seter spredd ut over tre steder i flyet. Snill som jeg er, satte jeg meg på en av plassene familien hadde, forøvrig ved siden av to digre "bolere". Så snille var imidlertid ikke de tre andre som hadde seter på denne raden og krangelen var i gang. Såpass at det forsinket avgangen og jeg en stund trodde familien måtte forlate flyet. Men flyvertinnen fant plass til alle, og på toppen av det hele ble jeg plassert i en treseter alene. Tiltross for at jeg var nydusjet, føltes dette bra.

Tilslutt vil jeg rydde opp i et tidligere faktum som ikke lenger er et faktum. På 70- og 80-tallet var det allment kjent at du kunne fise aldeles anonymt på flyet. Den gamle gentlemannen Torkjell Berulfsen fortalte meg dette mellom Værnes og Bodø en gang. Nesten uansett rysar eller brakfis. Lyden ble overdøvet, og lukten kom opp et annet sted i kabinen. 

Slik er det ikke lenger. Fant jeg ut.



tirsdag 12. juli 2016

Det er fint på Auna. (Eller på Aunom som vi som innimellom bruker dativ sier)

Oppdal sentrum er på en måte i støpeskjeen, og meningene omkring dette er heldigvis mange. Mange, inkludert meg, er veldig gode på etterpåklokskap. Derfor er jeg også uenig i selve grunnrisset med E6 gjennom sentrum og et sentrum som som er maksimalt utnyttet for parkering.

Men det har blitt som det har blitt, det kan vi ikke gjøre noe med akkurat nå.

I sosiale medier, og i lokalavisene, har det i det senere vært mye sutring over hvor stygt det er i rundkjøringene. Vi oppdalinger er lette å engasjere og mange er frittalende, kanskje er det også derfor enkelte stempler oss som ei kranglebygd. Noe som er helt feil, når det virkelig gjelder drar oppdalssamfunnet i samme retning. Vi engasjerer oss bare litt for lett i uvesentligheter.
-Velg dine kamper, ble aldri nevnt på skolen, i idrettslaget eller i andre lag og foreninger. Ikke lærte jeg det hjemme heller.

Jeg ser ikke så lett estetiske feil. Nye gardiner, ny sofa eller en ekstra fin kjole vil svært sjelden bli kommentert. Komplimenter strør jeg heller ikke rundt meg med. Ser jeg noe ekstra fint, kan jeg strekke meg til å si at det ikke er så verst. Derfor skal dere også virkelig ta til dere om jeg skulle uttale noe pent til dere.

Derfor kikket jeg godt etter i rundkjøringene i kveld.

Og nå syns jeg det ser pent og velstelt ut i sentrum på Oppdal. Alt ugresset som blir omtalt ser jeg ikke. Rundkjøringa med den flotte skulpturen på toppen, må da vel være helt perfekt?


At mye kunne vært bedre i utgangspunktet er en annen sak. Det blir omtrent som når jeg klipper håret, barberer meg og tar en dusj før jeg trekker i min fineste stas. Mye kunne vært annerledes, til og med stasen kunne vært finere, men jeg blir så bra som jeg kan få blitt.

Se på rundkjøringa ved YX:


Dette blir da ikke penere enn dette akkurat nå. 

Nå kan det hende at noe er gjort de senere dagene. Det vil jo i så fall være perfekt. Da har enten engasjementet til oppdalingene hjulpet slik at noen har tatt tak, eller så har det vært en økologisk tanke bak det. En tanke om å vente med pussen til blomster og insekter har fått sin del av året.

Uansett, debatten bør legges død. Det er så pent i sentrum nå som det kan få blitt.

Æres de som æres bør!

mandag 11. juli 2016

Ett år er gått

Så har man igjen hatt fødselsdag, rekken av slike fortoner seg snart uendelig for en som aldri har satt overvettes pris på feiringer. -Skal det feires er det bedre å finne ut underveis hva som feires, har vært en rød tråd i de feiringene som har vært mest vellykkede. Og strengt tatt har jeg vel feiret noe adskillig flere ganger enn jeg har feiret bursdag.

Siden jeg lærte å bruke SMS har antallet gratulasjoner i takt med antallet sosiale medier, steget for hver bursdag. Nå er det steget til omtrent 550.Tenk det, 550 forskjellige mennesker har tenkt et øyeblikk på meg. Det har vært hilsener på telefon, SMS, Instagram, twitter, snapchat, WhatsApp og ikke minst på det mest populære sosiale mediet for oss eldre, Facebook. Og i år tror jeg at jeg takket hver enkelt. Og tenkte på dem et lite øyeblikk.

Mange av hilsenene var også fine og fantasifulle. For eksempel fikk jeg denne fra en utmerket dame:


Her kunne jeg reflektert mye om veien via en flaske Jack Daniels, men avstår av hensyn til mine yngre lesere, mine litt pietistiske og mine eldre lesere. Med andre ord; mine refleksjoner forblir hos meg selv...


Men ingen takket meg på Vipps. Vipps er for meg det nyeste sosiale mediet. Og helt genialt for bursdagshilsener. Og alt mulig annet. Faktisk er Vipps så genialt at jeg vurderer å kutte ut alle andre sosiale medier. Så vet dere det til neste år.

video
Jeg fant etterhvert ut at jeg fikk hilsener fra folk jeg ikke har sett på over 40 år. Og på den tiden skjer det en hel masse ting. Derfor velger jeg å legge ved en liten filmsnutt som viser det jeg strir mest med i min relativt høye alder, og hvordan jeg takler dette problemet som jeg ikke hadde for 40 år siden. Og de fleste kan vel være enige med meg om at når man ikke har større problemer, går det ganske bra med meg.

Tusen takk alle sammen, og husk at neste år er det Vipps som gjelder!