torsdag 27. juli 2017

Jeg har i to uker vært flau.

Det begynner nå å bli to uker siden jeg var med på noe jeg ikke er særlig stolt av. Dessuten har ryktene begynt å spre seg, så det er vel på tide å lansere min versjon av det som skjedde. Særlig ettersom jeg blir tiltalt på de underligste måter i nærmiljøet der jeg har mitt arbeid.

Sammen med to kolleger, som også i mangel av gode venner er å regne for venner, gjennomførte jeg en dag midt i ferien med å tilrettelegge en dag der barn og ungdommer fikk drive med noen grensesprengende aktiviteter.

Ungene rappellerte, klatret, gikk via ferrata og kjørte det jeg kaller tyrolertravers, men som alle nå kaller zip-line, under veiledning og oppsyn av oss tre karene. Selv var jeg stasjonert noen meter bortenfor mine såkalte venner, da vet jeg at det meste av konversasjonen dem i mellom forgikk på oppdaling og med mine valg av ord. Disse to kunne nemlig, om det ikke var for et ytterst sparsommelig reportoar, gjort det bra som imitatorer. Men når reportoaret begrenser seg til å imitere Erlend Elias og meg, er det for lite publikum. Derfor må de spe på som sauebønder og friluftsveiledere.

Etterhvert mistenkte jeg dem for å ha planer om et aller annet. Og da vi etter å ha gjort oss ferdig, kjørte direkte på butikken for å kjøpe øl, ante jeg uråd.

Uråd fordi jeg overhode ikke var forberedt på å ikke kunne kjøre hjem. Jeg manglet tannbørste, underbukseskift og livsnødvendige medisiner. Tross alt var det under en måned etter at jeg var for hjertepasient å regne.

Størst bekymring var imidlertid knyttet til antrekket. Terrengjoggesko fra Dynafit, ullstrømper fra Superwool, ullunderbukse fra Mons Royale, ulltrøye fra Aclima, bukse fra Lundhags og isolasjonsjakke fra Arcteryx, solbriller fra Oakley og en caps fra et elvestryk i British Colombia er ikke festklær. Men etter 5 sekunders tvil, var jeg med.
Legg merke til hvordan den oransje fargen på Lundhagsbuksa matcher kantingen på isolasjonsjakka fra Arcteryx! Stil kalles det, verre er det med T-skjorta.

Det skulle grilles. Og det skulle grilles slik karer griller. Indrefilé av elg, marinert etter alle kunstens regler, havnet på Weber'n. Og fantastisk godt var det.

Til maten var det øl. Og musikk. Der haltet det for meg. De to øvrige festdeltagerne er i 40-årsalderen. Og heterofile menn i 40-årsalderen spiller Metallica som taffelmusikk. Og i et demokratisk land har flertallet alltid rett, selv om mindretallet er 20 år eldre og har erfaring fra en annen tid. De fleste forslag om Stones, punkrock og 70-tallsdisco ble nedstemt. At den ene plutselig skulle høre Justin Timberlake hører med til historien. 

Samtalen var det også vanskelig for meg å delta i. Ikke nok med at jeg er dårlig på smalltalk, når samtalen dreier seg 40% om sau, 40% om traktor, 10% om jakt og 10% bokstavelig talt er skitprat, er det bare i de siste 10% jeg har særlig å bidra med. Imidlertid bedret det seg litt ettersom prosenten med bokstavelig talt skitprat øker proporsjonalt med antall øl konsumert. Og når whiskyen kom på bordet var vel prosenten med bokstavelig talt skitprat kommet opp i 99.

Etter maten tok det seg opp, helt til det ble diskutert å reise videre. 

Vi tre har en liten felleskasse vi aldri får brukt. Disse to familiariserte karene har utrolige planer for denne felleskassa, men de har aldri tid anledning eller egentlig lyst til å sette planene ut i praksis. Og felleskassa bare øker i omfang. 

Allikevel var det problematisk å skaffe privatsjåfør. Kanskje har vi et frynsete rykte? Men omsider ordnet det seg. Fortsatt visste jeg ikke hva planen var, selv om jeg begynte å ane virkelig uråd da dansebandmusikk fylte stuen i baksida. Og mine venner øvde inn "moves"...

Og som mistenkt, vi skulle til Sel.

Selstreffen er vel landets største festival for slik musikk. Og et arrangement jeg har uttalt at jeg aldri skal delta på. 

Imidlertid står alle forsetter for fall. Og vi sto etterhvert i en maurtue av folk og hørte på Lasse Stefanz. Takke meg til Metallica! 

Dessuten ble felleskassa brukt til å handle effekter. Jeg fikk tredd på meg ei T-skjorte med bilde av bandet utenpå isolasjonsjakka, kassereren nøyde seg med en særdeles ukledelig caps, også den med Lasse Stefanz på. sistemann ville på død og liv ha T-skjorte med Alvdals countrydronning Anne Nørsti på.

Som tre klovner dro vi da rundt på dette festivalområdet. Alle oppførte seg etter forholdene bra, selv om det ble sett etter eventuelle "attgløymer". "Attgløyme" er i Gudbrandsdalen navnet på ugifte damer. Og når jeg er med, blir min sivilstand brukt som unnskyldning av de andre for å se etter denne typen damer. Jeg har filmsnutter som viser de dårligste sjekkereplikkene jeg har hørt, men av hensyn til personvernet blir de ikke publisert. De lagres for å kunne brukes senere som pressmiddel. I samme kategori er videoene jeg har av treningen før avreise.

video

Her er imidlertid en liten stemningsrapport fra arrangementet for dem som ikke har aning om hva dette handler om. Noen ganger lurer jeg virkelig på om enden på verden slik vi kjenner den er nær.

Vi kom oss imidlertid vel hjem igjen takket være trofast og godt betalt privatsjåfør. Ingen av oss ble med andre hjem eller tok med oss noen. 

Jeg har vært flau over denne glippen i mine forsetter. Det regner jeg også med at han som uttalte at dette var beste dagen i livet hittil har vært. Og om han benekter det, har jeg uttalelsen behørig lagret på min iPhone7 pluss. Alle senere gode dager skal bli sammenlignet med denne.

Men jeg har altså fortrengt og vært skamfull over denne totale mangel på karakterstyrke som gjorde at jeg ble med på dette. Og at felleskassa vår som har vært tiltenkt bedre formål, ja faktisk så gode formål at de aldri ville blitt beskrevet på bloggen, får meg til å tvile på om demokrati er den beste styreformen. Mindretallet har alltid rett, skrev Ibsen i En folkefiende, og jeg er tilbøyelig til å være enig.

Særlig når jeg en dag jeg gikk over sentralplassen på Dombås får spørsmål om det er jeg som er han Lasse Stefanz...

søndag 9. juli 2017

60 år i all beskjedenhet

Atter en gang har jeg nådd en av livets milepæler. Og da tenker jeg litt ekstra.

Disse runde tallene man passerer gjennom livet representerer litt forskjellige epoker i livet. Når du fyller 20, er du definitivt voksen, ved 30 år er du ikke lenger å regne å regne blant de unge, når du runder 40 får mange en midtlivskrise og får det travelt med å gjøre ting de har drømt om å gjøre, 50 år representerer halvparten av det de mest optimistiske kan regne med å oppnå, og 60, ja da blir du av svært mange regnet for tilårskommen.

Og jeg tenker litt på om det er noe jeg skulle gjort som det nå er for sent å gjøre, eller om det er noe jeg har gjort som jeg ikke får gjort igjen. Og det er det, men jeg mener oppriktig at det er en tid for alt.

Og så tenker jeg på om det er noe jeg ville gjort på en annen måte. Eller om det er noe jeg ønsker meg som jeg ikke har oppnådd. Småtteri er det naturligvis, i det store og hele er jeg imidlertid rimelig fornøyd. Folk rundt meg kan nok tenke at jeg ville ønsket meg slik ytre ting som et slankere ytre, en bedre fysisk form, mer penger, en egen familie osv. Alt dette åpenbare tenker jeg nesten aldri på. Jeg er rimelig fornøyd med meg selv.

Men det er en egenskap jeg gjerne skulle vært foruten.


Jeg er så altfor beskjeden. Eller sjenert.

De som ikke kjenner meg veldig godt, vet ikke dette. De vil nok heller antyde at jeg hadde kledd å være litt mer beskjeden. Min beskjedenhet skiller seg litt fra det mange oppfattet som sjenanse. Jeg kan uten blygsel gjøre det aller meste foran et publikum. Det jeg skriver her, kunne jeg uten forberedelser og manus ha foredratt på direktesendt fjernsyn. Å stå foran 1000 mennesker å gjøre snaut hva som helst, gjør meg ingenting. Og i mange tilfeller er jeg litt dyktig til dette.

Sjenansen viser seg i mindre lag. Sammen med én person går det greit, men med en til tilstede, spiller jeg straks 3.fiolin og deltar mindre enn de andre i samtalen. I sosiale sammenhenger fungerer jeg ikke optimalt med andre ord.

Dessuten liker jeg best å være middelmådig. I alle fall vil jeg ikke være best eller dårligst. Jeg har knapt vunnet noe i hele mitt liv, og sist har jeg bare blitt i kulestøt. Om jeg mot alle solemerker hadde skullet delta i VM eller OL, ville 4.-plassen vært det optimale. På den tid da jeg kunne vært aktuell aldersmessig for å delta i OL, gikk jeg befalsskolen. Der presterte jeg å bli nest beste elev, nest beste skytter og nest beste idrettsmann. Bak tre forskjellige vinnere. Da er du redd for å bli best.

Jeg liker heller ikke å feire meg selv. Sist jeg feiret bursdagen min, var i 1982. Min tale den dagen ble innledet med at jeg beskyldte mine venner for å ødsle sine liv med kortspill og hor. Den stilleste jenta i selskapet reiste seg resolutt opp og uttalte:-Æ spælle ikke kort!

Og selv om jeg i hele mitt voksne liv har arbeidet med mennesker, trives jeg aller best alene.

Å være sjenert byr på fordeler og ulemper i møtet med det annet kjønn. Fordelen er at ikke engang rus bryter gjennom beskjedenheten. Jeg slipper å dumme meg ut ved å plutselig tro jeg er drømmemannen til de yngre damene. Mens enkelte av mine venner får overdreven selvtillit i fylla, tar jeg en øl til og drar alene hjem.

Jenta fra Hong Kong på bildet til venstre, var enda mer sjenert enn meg. I følge vår felles venninne, som sendte meg bildet som bursdagshilsen, hadde hun aldri vært i så tett kontakt med en mann som da hun på sin første skidag tok T-kroken opp med meg bak og hun foran. Hun var skrekkslagen til tross for at det var mange lag varmt tøy mellom oss. Hun visste ikke at det var en av de mest beskjedne menn i Norge som sto bak henne. Som forøvrig var særdeles tidsriktig på dette bildet fra før hjelm ble standardantrekk på ski. Bleket hår, pannebånd og pilotbriller var helt innafor den gangen. Og skiutstyret var 200 cm lange storslalomski.

Men stort sett er sjenanse en hemsko i møtet med det annet kjønn.

Årsaken til at jeg på min 60nde bursdag tenker på denne egenskapen som jeg gjerne skulle vært foruten, er at jeg for ikke så lenge siden fikk en ny venn på facebook. I forbindelse med noe jeg likte fikk jeg se et kjent navn. Det var navnet på ei jente jeg gjorde et flyktig bekjentskap med for mange år siden. Det var den søteste, hyggeligste og blideste jenta jeg har møtt. Og den gangen slo sjenansen ut i full blomst. Dessuten var dette før sosiale medier, det var før mobiltelefonen, ja faktisk var det ikke alle som hadde fasttelefon engang enda. Derfor ble det vanskelig å opprettholde kontakten. Bekjentskapet var dessuten så flyktig at jeg egentlig ikke rakk å bli forelsket. Men kanskje har jeg ubevisst sammenlignet alle senere damebekjentskaper med henne.
Da jeg så navnet, gikk jeg inn på profilen hennes, så at det definitivt var henne og dristet  meg til å sende en venneforespørsel ledsaget av en melding med forklaring på hvem jeg var. Jeg hadde ingen illusjon om at hun husket meg. Men undrenes tid er ikke forbi, kort tid etter ble jeg godtatt som venn og attpåtil fikk jeg melding om at hun absolutt husket meg samt detaljer som bekreftet at dette var noe hun ikke bare skrev for å være hyggelig.

Hvis hun leser dette så vet hun at det er henne jeg skriver om. Og selv om det er bare de første ordene i teksten som stemmer 100%, tror jeg hun forstår det når jeg sender henne denne som en hilsen fra meg på min 60-årsdag.


Nå når jeg definitivt må regnes for å være på hell, er det kanskje på tide å ta et oppgjør med beskjedenheten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe den, men så lenge det er liv, er det håp.

Tusen takk for utallige hilsener på bursdagen.






lørdag 1. juli 2017

Innlagt på sykehus, men omtrent like blid.

Oppnår man bare skjells år og alder, noe som forøvrig betyr at man har blitt så gammel at man har blitt klok, er det ikke til å unngå at man kommer borti helsevesenet. Noen av oss er som meg heldige og unngår det ganske lenge. Men når vi først er der, er det godt at det fungerer såpass bra som det gjør hos oss i Norge. Og ikke minst at det ikke er forskjell på fattig og rik.

Nå fikk jeg nylig oppleve er stor del av det systemet vi har utviklet her til lands. Inntrykket er overveiende meget bra. Særlig er jeg imponert over enkeltmenneskene som jobber der og får akkurat deg til å føle deg helt spesiell. Både min bestemor og far uttalte at de som jobber med syke umulig kunne være like omsorgsfulle overfor alle som de følte at de var til dem. Og samme inntrykket fikk jeg også.

Men alt er ikke rosenrødt. Selve systemet svikter litt. Innimellom. Uten at det nødvendigvis setter liv og helse i fare. Jeg ser imidlertid en tendens til systemsvikt som gjøre en allerede travel og stressende hverdag for helsepersonell, travlere og enda mer stressende.

Jeg går ikke her inn på min egen helse som antagelig er upåklagelig. I det minste har jeg følt meg fin siden jeg la meg i ambulansen.

For å ta det kronologisk så fant jeg det nødvendig å ringe 113 en onsdag ettermiddag. Først prøvde jeg å bruke appen til NLA. Denne appen viser posisjonen til den som ringer så du skal slippe å forklare hvor du er. Imidlertid hadde en programvareoppdatering på telefonen ført til at denne appen ikke lenger fungerte. Ingen krise for meg ettersom jeg var hjemme, men verre om jeg hadde befunnet meg utenfor allfarvei. Dette er nå rettet opp.
Da jeg skulle forklare hvor jeg befant meg, oppga jeg adresse. For over ett år siden fikk vi som bor i utkantene på Oppdal også gateadresse med nummer. Det fant imidlertid ikke 113 ut av, så jeg måtte oppgi det gamle gards- og bruksnummer. Her er altså ikke nødmeldingssentralen oppdatert.
Forøvrig gikk samtalen greit og etter kort tid kom ambulansen.

Ambulansepersonellet var særdeles hyggelige og profesjonelle, og etter en kort tur innom det lokale legekontoret, gikk turen videre til Orkdal sykehus som er en avdeling av St.Olav i Trondheim. Underveis ble jeg overvåket, veneflon ble satt og ambulanselærlingen passet godt på meg til jeg ble avlevert på akuttmottaket til sykehuset.
Bortsett fra dobbelthaka er det lite galt med denne mannen
På akuttmottaket ble jeg raskt undersøkt av lege, men så ble jeg glemt. Først tenkte jeg at noe alvorligere hadde skjedd og at ressursene måtte brukes andre steder. Etter ca tre timer reiste jeg meg opp fra sengen og vandret en runde på mottaket. Den eneste som var der i tillegg til meg var en muslimsk kvinne som hadde fått forstoppelse under ramadan. Jeg fant etterhvert helsepersonell inne på et rom der, tagg meg til en kopp kaffe, og ble fortalt at de ventet på legens avgjørelse. Uten vått eller tørt håpet jeg egentlig på en snarlig utskrivining. Men etterhvert ble jeg innlagt. Med hjerteovervåkning som innskrenket min bevegelsesfrihet til etasjen jeg lå på. Litt mat fikk jeg, og en seng på gangen ved siden av heisen.

Så lå jeg der da. Det var nesten umulig å sove, hjerteovervåkningen gjorde at jeg hadde masse ledninger festet på kroppen og disse hadde en tendens til å løsne når jeg vred meg i sengen. Dessuten bodde det en eldre herre i nærheten som stadig prøvde å stikke av.
På bordet ved siden av sengen min, avholdt sanitetskvinnene kaffeslaberas. Og ved fotenden hadde en eldre, dement herre parkeringsplassen sin...

Nesten uten å ha sovet fikk jeg etter at temperatur, blodtrykk og blodprøve var tatt, frokost i åttetiden neste morgen. Fortsatt visste ingen, heller ikke legen som gikk visitt, hva jeg skulle videre. Jeg smurte meg med tålmodighet og prøvde å sove litt. Men da kom sanitetskvinnene fra ei nabobygd for å servere vafler. To meter fra sengen min, etablerte de seg. Og ba alle de så på kaffe og vafler.  Mitt etterhvert bistre uttrykk forhindret dem ikke i deres gjøren og laden. Godt og veldedig arbeid, men veldig lite hensynsfullt.

Etterhvert fikk jeg beskjed om at jeg kanskje skulle på EKG under belastning før utskrivning. Jeg opplyst da om at jeg allerede hadde time for dette påfølgende dag. Årsaken til dette er at jeg har veldig lav hvilepuls og fastlegen hadde derfor ordnet en slik avtale for meg. Denne timen fredag morgen skulle jeg bare glemme. Jeg skulle få den allerede i dag, torsdag. Kanskje.
Utpå ettermiddagen ble jeg tatt med for ultralyd av hjertet og fortalt at jeg skulle på AKG neste dag. Igjen påpekte jeg at jeg allerede hadde time kl 10:15 neste dag. Igjen får jeg beskjed om å glemme den.

Neste formiddag får jeg beskjed om at jeg vil bli hentet til denne testen. Først klokken 15 blir jeg hentet.
Når jeg kommer ned i kjelleren for undersøkelsen må jeg oppgi personalia. Og får høre at jeg var savnet kl 10:15...
Slik ser store deler av kroppen ut etter utallige ledningsfester.


Etter en vel utført AKG der hjertet slo som hos en spreking på halvparten av min alder, trodde jeg at jeg slapp ut. Neida, Fortsatt hjerteovervåking gjennom helga, deretter i ambulanse til Trondheim mandag morgen for angiografi. Slik gikk nå helga. Med blodprøver, blodtrykksmålinger og festing av ledninger som ramlet av. Plutselig på lørdag kveld ble jeg sendt på røntgen, og søndag fikk jeg dusje og forberede meg på angografi. Seriøse greier som i tillegg til dusjing innebærer intimbarbering. Som forøvrig ble inspisert for å godkjennes. Damen som godkjente unnskyldte seg med at de var redd kjeft om ikke barberingen var bra nok...

Mandag morgen kl 06:30 kom en hyggelig dame og tok EKG. Det samme gjorde det kl 07:15 og kl 07:45. De to siste visste da ikke at EKG allerede var tatt. Slik var det flere ganger med morgenprøvene. Plutselig kunne det komme en sykepleier som skulle ta en eller annen prøve som allerede var tatt.

Noe sier meg at det da er noe feil med informasjonsflyten.
Lykkelig etter vel gjennomført angiografi

Etterhvert ble jeg kjørt i ambulanse til St.Olav. Og en ny dag med uviss venting. Først utpå ettermiddagen ble jeg plutselig gitt to valium og etterhvert trillet til angiografi. Hadde denne vært tidligere på dagen, kunne jeg vært utskrevet samme ettermiddag. I stedet ble det nok et liggedøgn på sykehuset.

Poenget mitt er at det er noe som halter i logistikken. Alt jeg var gjennom kunne vært utført på en dag. Men jeg ble liggende i seks døgn. Jeg forstår at det var viktig å overvåke hjertet en periode. Særlig ettersom jeg konkurrerte med Martin Johnsrud Sundby i lav hvilepuls uten å være helt på hans nivå i kondisjon. Men seks døgn synes å være i overkant. Og det har jeg faglig belegg for også etter samtale med legen på St.Olav.

Dessuten savner jeg å få informasjon selv. Uvissheten med å ligge å vente, tar på. Innimellom føltes det som at jeg var umyndiggjort og helt uten behov for informasjon om hva som egentlig foregikk. Da jeg kom hjem, sov jeg 14 timer i strekk. Det tar på å være innlagt. Det var en som sa at det var bra en var frisk, for hadde en vært syk ville ikke dette vært til å takle.

Den dagen jeg kom på St.Olav var det store oppslag i Adressa om at sykepleierne skulle gjennom en omstilling. Og jeg hørte saken ble diskutert. Det var tydelig at det ikke var de forholdene jeg påpeker som skulle effektiviseres.

Jeg var i 35 år tilknyttet Forsvaret. 14 år i tjeneste, og resten som vernepliktig offiser. Det kan sies mye om effektiviteten i den etaten, men en ting kunne vi. Seks ganger deltok jeg på repetisjonsøvelser, tre ganger med utvidet ansvar i forbindelse med innrykk av personell. Og jeg er ennå imponert over det vi da gjorde. I løpet av 10-12 timer satte vi opp en avdeling med 1000 mann fra å være sivile individualister til å bli en velsmurt avdeling som var klar til krig. Mannskapene fikk klær, våpen, kjøretøyer, øvrig utstyr og ikke minst økonomiske kompensasjoner på denne tiden. Alt var en velsmurt maskin som selv om det kunne være litt venting, ikke er i nærheten av det man opplever ved sykehusinnleggelse.

Enkeltmenneskene på alle nivå er enestående. Hyggelige, hjelpsomme og faglig dyktige. Og jeg følte meg, i likhet med andre jeg har snakket med, vel tatt vare på. Men selve systemet er ikke velsmurt.

Her er det mye tid og penger å spare.

Heldigvis er jeg tilsynelatende frisk.

tirsdag 13. juni 2017

Endelig kan det bli forbud!

I løpet av mine 25 år i grunnskolen, der jeg har møtt mellom 20 og 30 tusen elever, og 7 år med norskopplæring av noen hundre asylsøkere og flyktninger, har jeg ennå til gode å se en elev eller skoleansatt  i niqab eller burka. En og annen hijab har jeg sett, men det er det.

Og som jeg skrev i et tidligere innlegg, har jeg blitt mektig imponert over enkelte av disse kvinnene i hijab. Og hijab ser jeg på som like lite plagsomt som det var at kvinnene i Norge for 50 år siden stort sett alltid var tildekket på hodet med skaut, tørkle, hatter og lignende.

Jeg har ved et par anledninger sett kvinner i heldekkende, og selv om jeg er en tolerant person, må jeg innrømme at jeg føler meg litt usikker overfor disse kvinnene. Delvis derfor er jeg enig i forbudet som er foreslått.

Mest enig er jeg imidlertid fordi det blir så mye lettere å snakke med de kuleste gutta vinterstid.

Det har de senere årene kommet en trend med at særlig guttene drar opp en hals, eller buff som de fleste kaller det nå, helt opp til slalombrillene, eller googlesen som de fleste kaller det nå. Det medfører kommunikasjonsproblemer.

For det første blir det umulig å kjenne igjen vedkommende. Og dette er svært ofte gutter du har behov for kjenne igjen. Gutter som må korrigeres og rettledes litt mer enn andre.

Det er ikke lett å se hvem som skjuler seg bak hjelm, briller og hals på dette bildet. For den del kunne han like gjerne brukt burka som er varianten der kvinnen ser ut gjennom et gitter.

Et annet problem med denne bruken av hals eller buff, er at det blir vanskelig å forstå hva de sier. Når en 12-åring fra ytterste Sunnmøre skal svare på mitt tilsnakk gjennom et tøystykke fullt av is, snørr og spytt, mens vinden uler rundt ørene på oss, kunne han like gjerne snakket kurdisk, arabisk eller et annet språk jeg ikke forstår.

Men om lovforslaget nå går igjennom, kan jeg med loven i hånd kreve å få se hvem jeg snakker med og til.

Det skal bli godt!





torsdag 18. mai 2017

Dovrefjell. Igjen... Hvorfor ikke se mulighetene i stedet for å fokusere på begrensningene?

Jeg skulle ønske jeg kunne fått lov til å gjøre det samme nå som jeg gjorde for 40 år siden. Da kunne jeg kjøre egen bil innover skytefeltet på Hjerkinn såfremt veien var brøytet. Og det var den ofte. Forsvaret brukte feltet, Snøheim ble brukt til overnatting og veien var ofte brøytet frem dit. Det eneste som kunne hindre meg, var om det ble skutt over veien, noe som nesten aldri skjedde, eller at været gjorde veien ufremkommelig.
Om sommeren kjørte jeg flere ganger rundt hele ringveien, for ikke å snakke om de fine turene jeg hadde på sykkel der.
Første gangen jeg så moskus, kjørte jeg snøscooter. Og det var lovlig.

Stort sett var jeg alene, massevandringen i fjellet var ikke begynt. Litt folk kunne en treffe under jaktsesongen på villrein og rype, men ellers var det stille. Kanskje sto det et par andre biler ved Snøheim når jeg kom der, kanskje ikke.
Det var fine tider for en som likte Dovrefjell med sine myter og sine kontraster.


Nå er situasjonen en annen. Folk strømmer til i et antall som for bare 20 år siden ville vært utenkelig. Og presset på flora og fauna har blitt utålelig for mange arter. For ikke å snakke om terrengslitasjen. Stiene har noen steder blitt 30-40 meter brede.
Ingen kan lenger oppleve fjellet slik jeg har gjort. Det er det ikke plass til.

Og nå skal det tidligere skytefeltet innlemmes i nasonalparken. Skytefeltet som på mange måter har fungert som en buffersone mot E6 i det lettest tilgjengelige området, blir en del av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Nå har verneforslagene vært ute til høring. Hvis noen ikke har sett dem, ligger de her.

Hver gang disse forslagene er innom en instans, kommer museumsvokterne på banen. Det skal ikke finnes hindringer som vanskeliggjør å drive akkurat som før i fjellet. Det krisemaksimeres, villreinen er ikke vill, det kan ikke beites i området hvis noen meter bilvei blir borte, hele næringer taper hele livsgrunnlaget sitt. Mest tullete blir motargumentasjonen kanskje når vernemyndighetene forsøker å regulere hundekjøring. Da kommer argumentene om at de er redd straff hvis hunden skulle trekke i båndet...

Hvorfor ikke heller se mulighetene dette kan gi oss? Jeg har sett nasjonalparker i utlandet med mye strengere reguleringer enn noen av de to verneforslagene som foreligger for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Og i de nasonalparkene har jeg sett blomstrende næringer, både primærnæringer og turistbaserte næringer. Men de har tilpasset seg stramme reguleringer. Stramme reguleringer som faktisk blir regnet som positive av de næringsdrivende i parkene.

Verneforslag 2 i fylkesmannen sitt høringsforslag er i mine øyne et godt forslag for alle parter. Det er muligens i dårligste laget for fullgodt å tjene villreinens interesser, men vi andre som bruker fjellet bør kunne tilpasse oss den. Enkelte vil, som meg, føle at deres opprinnelige bruk av fjellet vanskeliggjøres med fjerning av veier og ferdselsrestriksjoner. Men disse kan, som meg, tilpasse seg nye regler.


Og så må vi på landsbygda lære oss at det finnes bedre kunnskaper enn de som er ervervet gjennom ett års erfaring 50 ganger. Det er faktisk usannsynlig at en 75 år gammel reinsjeger, vet mer om villreinen enn forskere som tilnærmer seg stoffet på vitenskapelig måte.
Det var mange gamle sjøulker som lenge trodde at jorden var flat også...

Dessuten er det mange som må lære seg når toget har gått. For svært mange virker det som om kampen starter når alle høringsfrister har gått ut. Mange av de som kommenterer denne saken, har aldri lest forslaget jeg har linket til lenger oppe. Da blir det vanskelig å ta dem seriøst.

Personlig ville jeg helst sett at verneforslag 1 hadde blitt resultatet, men jeg ser at verneforslag 2 gir flere muligheter for dem som skal tjene penger med utgangspunkt i verneområdene.

Jeg kan ikke så mye om politiske prosesser, men jeg tror at om lokalpolitikere og fylkespolitikere gikk tungt inn for ett av forslagene, ville dette blitt resultatet til slutt. I stedet ser jeg at alle høringer ender på sidespor. Forslagene skal endres slik at de ikke blir spiselige, vedtak blir brukt som argument om fylkeskommunens overflødighet, storsamfunnets overkjøring av lokale interesser, og ikke minst den høyst aktuelle oppkonstruerte konflikten mellom by og land.

Jeg venter spent på resultatet av denne saken. Men jeg vet at jeg skal klare å tilpasse meg det som blir vedtatt.

Det vil dere andre fint klare å gjøre også.

onsdag 17. mai 2017

Tillykke med dagen!


For å balansere den i overkant store nasjonalfølelsen som kan overvelde en som er glad i landet sitt i dag, har jeg startet dagen med å lese min gamle helt Stein Lillevoldens kronikk i Dagbladet, etterfulgt av Håkenstadvisa, sangen om bonden på Håkenstad som var Henrik Wergelands symbol på den norske bonden før sannheten kom frem. Når deretter republikaneren Bjørnar Moxness som er formann i 17.mai-komiteen, i folkeskikkens navn  hilser til kongen fra slottsplassen, har jeg blitt ettertenksom nok til ønske alle en fin 17.mai.


Håkenstadvisa

Gir du en Betler en stykke brød,
da er det ofte med Spott besudlet.
Du ønsker gjerne at han var død,
og rent utfeid han var av Landet.
Nei, før de Hunde
et Stykke unde,
enn over Trængende dig miskunde
din Mammonist!

Du knuger gjerne den Ringe ned,
din Magt du bruger til eget beste.
All Hjærteløshed i Hjelpens Sted
du ønsket sikkert med Frud at feste.
Med falske Vegter
og store Indtekter
med Bedrageri du dig bemægter
av Armodsgods.

Dine Børn du lærer den samme Kunst,
i Gudsfrygt du dem ei oppdrage
Guds Ord Og Lærdom er slett omsnutt,
i Banden, Sværgen de må tiltage.
Bedrag og Rænker
som du optenker
det er den Arvelodd du dem skjenker,
det vises godt!

Når du engang udav Verden går,
og Sjælen skal udav Kroppen fare.
Da Satan færdig ved Døren står,
skal bringe dig ind i Helvetes Skare.
Hvor du skal lide 
all Ve og Kvide,
de sorte Djevle dit Kjød skal slide
på bjørnevis!

Gud, giv de Fattige daglige Brød,
og lad ham ikke for Ophold sukke.
Og så omsider en salig Død,
og Ærens Rige for ham oplukke.

søndag 30. april 2017

Drill

Det er ikke så veldig mye av det jeg lærte på mine 14 år og seks repetisjonsøvelser i Forsvaret jeg senere har hatt veldig god bruk for. Litt om tilnærming til sikkerhet for seg selv og andre, litt om å ta vare på andre under alle slags forhold, litt pedagogikk, litt lederskap, litt omkring organisering av undervisning og aktivitet og sist, men ikke minst; drill.

Drill er en fast måte å gjøre ting på som er gjennomtenkt, planlagt og øvd på så mange ganger at det går av seg selv. Helt enkle gjøremål som automatiseres til det kjedsommelige, en måte å gjøre ting på som fungerer uavhengig av de ytre omstendigheter og hva du tenker og føler.

På tur med skibestigningsutsyr, eller rando som alle sier i dag, er skifte fra oppover til nedover en ganske komplisert rekke av handlinger.  Er du da rotete av deg, slik jeg er, er det fort gjort å glemme noe eller gjøre ting feil slik at må begynne på igjen.

Godt voksen/overmoden/utgått på dato/gammel som jeg er, går jeg ikke lenger de mest hårreisende turene. Og etter dagens målestokk har jeg vel aldri gjort det. Men jeg går på tur og jeg liker å ha det på stell med hvordan turen gjennomføres. Derfor har jeg utviklet en drill for hva jeg gjør på toppen.

Noen ganger deler jeg den opp litt, sitter på toppen og spiser, fotograferer litt osv, men her utfører jeg alt jeg må for å rett og slett snu for å kjøre ned igjen:


Det første jeg alltid gjør, er å skifte til tørr undertrøye. Jeg venter ikke til jeg blir kald, jeg prøver ikke å bare kle på meg mer, jeg skifter. Litt kaldt er det, men finn frem denne tørre trøya først, kle av og på deg. Følelsen etterpå er fantastisk, uavhengig av om du skal sette deg ned eller bare snu. I samme omgang skifter jeg lue eller tar på hjelm. På turen opp bruker jeg hjelm såfremt det ikke er eksponert på noen måte med fare for steinsprang o.l. 
Så drar jeg av fellene. Jeg tar ikke av meg skiene, først og fremst fordi jeg ikke har skistoppere og ikke vil risikere at skiene sklir avgårde på egen hånd. 
Er det litt skrått, tar jeg av nederste ski først da det er lettere å snu nederste ski tilbake på plass. Så snur jeg meg slik at den andre skia bli nederst.

Jeg legger fellene sammen med limflatene mot hverandre, driver ikke og roter med denne duken mange bruker mellom. Og jeg legger fellene sammen inn mot midten, slik at det ikke blir så lange flak å jobbe med.

Deretter klikker jeg i bakbindingen, setter inn de ekstra pløsene som stiver av Dynafit-støvlene, strammer spennene og setter frambindingen i kjøremodus.

Så lukker jeg sekken, tar på meg hansker eller votter, tar på sekk og staver og klar til desserten på slike turer. For det er turen nedover, uavhengig av om du liker cruising i moderat bratte bakker som meg, eller mer utfordrende og bratt nedkjøringer.

Et godt råd til alle toppturentusiaster er altså å utvikle din egen drill. Utstyret er litt forskjellig, derfor kan det og variere hva som er den mest hensiktsmessige drillen.

Det er forskjell på å lade om AG3 og MG3, for å bruke eksempel fra Forsvaret.
God tur!


mandag 24. april 2017

Jeg er så lei. Del 1.

Det er en god stund siden sist jeg kjørt fort med bil. Faktisk såpass lenge siden at om jeg står frem med detaljerte beskrivelser av tid og sted der jeg kjørte hinsides for fort, ville det vært foreldet etter straffeloven. Men jeg er altså slett ikke bedre enn andre, om politiet hadde tatt meg, ville jeg fått ubetinget fengsel.

Men nå kjører jeg forsvarlig og lovlig.

Årsaken til kjørestilen er sammensatt. Jeg har det omtrent aldri travelt, jeg har blitt mer fornuftig, jeg får ikke lenger noe spenning ut av risikoadferd i trafikken, jeg sparer ca 2000 kr pr år i drivstoffutgifter på å kjøre lovlig fremfor å holde meg innen grensen for førerkortbeslag og ikke minst gir det meg mer tid til å tenke uforstyrret.

Denne kjørestilen medfører at jeg får mange kommentarer fra passasjerer, slik som da passasjeren på en lengre kjøretur kunne fortelle meg at nå var det enda en med hatt som kjørte forbi meg. Uten at det går inn på meg i nevneverdig grad.

Kjørestilen medfører også at mange, svært mange, irriterer seg over at jeg sinker dem. Dette til tross for at jeg mer enn gjerne kjører til siden og slipper forbi bakenforliggende når det passer sånn.
Her mangler ene nullen

Mange av dem som irriterer seg er fem-nullere, altså de bilene med fire nuller i logoen og ett null bak rattet. De plager meg imidlertid ikke i nevneverdig grad, de skvetter forbi så fort det er bortimot forsvarlig.

De som plager meg er de tyngre kjøretøyene. Jeg trives veldig dårlig med 50 tonn tett bak meg. Og mange av dem kjører så tett på at jeg ikke tør bremse ned for å kjøre ut på en lomme for å slippe dem forbi.

En veldig vanlig kjøretur for meg starter på sentralplassen på Dombås. Jeg skal til høyre ut på E6 og videre gjennom rundkjøringen mot Oppdal. Der er det 40 km/t som er fartsgrensa. Kanskje ser jeg en lastebil som kommer langt nede til venstre, men selv min relativt trege bil er kvikt opp i 40. Så jeg legger i vei. Da kommer det ofte biler, kanskje ikke de aller største grunnet fartshump, men mindre yrkestransport i 60. Og de akseptere ikke at noen faktisk holder fartsgrensa. Så jeg opplever å være lettere skremt før jeg svinger til høyre i rundkjøringen.

Utrivelig syn for tett bak

Etter rundkjøringen er det en forholdsvis bratt bakke opp til den såkalte storsvingen, fartsgrensen er 50 km/t. Der kjører jeg ufortyrret inntil flata etter svingen. Da kommer vogntogene som skal bygge opp fart til motbakkene opp mot Dovrefjell. I enden av flata er det et kryss og en fotgjengerovergang som brukes av barna som kommer fra skolen omtrent på den tida jeg kjører der. Med en trailer omtrent på støtfangeren bak er det uhyggelig å tenke på den dagen jeg kanskje må bremse ned og stoppe ved overgangen.

Videre er det fortsatt 50 km/t noen hundre meter opp i bakken, før det først blir 60 og så to-felt og 80 km/t. Vogntoget ligger på støtfangeren inntil jeg akselrerer til 80.

Jeg har da fred inntil jeg kommer et stykke inn på flatene. Da kommer vogntoget durende i hastighet opp mot sin fartssperre. Jeg kjører ca 80 km/t etter gps, ikke etter speedometer som viser 86. Kommer de for nært tar jeg ikke sjansen på å kjøre til siden for å slippe forbi.

For kort avstand mellom vogntogene er utbredt
Ved andre tilfeller, senest under tur på Møre, er veiene såvidt svingete og kuperte at vogntogene ikke klarer å holde fartsgrensen. Noen få slipper deg forbi ved anledning, de fleste gjør det ikke. Og på nevnte tur kjørte to vogntog så tett sammen at det var umulig å kjøre forbi da det rett og slett ikke var plass til å smette inn mellom dem. Avstanden var så tett at det ville resultert førerkortbeslag om de rette så det. Denne avstanden er forøvrig ca 23 meter i 80 km/t.

Dere som kjører vogntog og andre tunge kjøretøyer, gjør en viktig jobb. Dere sørger for at vi andre for kjøpt det vi trenger og veldig mye vi ikke trenger. Men dere er ikke viktigere enn meg og andre veifarende. Og det gir dere ingen rett til hensynsløs fremferd i trafikken. Vi andre har like stor rett og plikt når vi, det være seg i bil, til fots, med traktor eller på sykkel, ferdes på offentlig vei som dere. Ja, det hender jeg sykler også og det er i Norge en forhatt gruppe av svært mange og alle slags bilister.

Men også syklistene har de samme rettigheter og plikter som dere andre veifarende.

Så vil sikkert mange komme å forsvare seg med rammebetingelsene for næringen. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at rammebetingelsene kan oppleves tøffe. Men det gir ingen rett til å oppføre seg som bøller. Og jeg forstår at det er behov for å ta ekstra fart når dere skal opp en bakke. Men dere må allikevel følge veitrafikkloven om dere skal få min respekt.

Dette gjelder naturligvis ikke alle som kjører tunge kjøretøyer. Men det gjelder foruroligende mange.

Og det er jeg inderlig lei av.


søndag 16. april 2017

Pudder du liksom...

Påsken er på hell, og jeg har ikke ytret meg negativt om noe som helst hverken på blogg eller andre sosiale medier. Er jeg blitt tolerant og positivt innstilt? Så langt derifra, jeg har irritert meg hinsides enhver småirritasjon over hvor dårlig alle godt voksne, småfeite, wannabe, nyfrelste skiløpere har blitt til å beskrive snøforholdene når de legger ut sine obligatoriske skrytestatuser på sosiale medier.
Mer pudder enn i påsken i år har det aldri vært i henhold til disse som har funnet igjen skiene og glemt språket.

Vi har da aldri før i de senere årene kalt snø for pudder i Norge? Vi har da et rikere språk enn som så?
Pudder for meg er sånt enkelte pudrer nesen med og mange av oss har tatt på føttene for å unngå gnagsår.

Snø har så mange andre navn og og begrep knyttet til seg.

I dag gikk jeg en liten skitur uten å være innom en meter med det jeg med litt godvilje ville kalt pudder. Jeg hadde kornsnø, våt kornsnø ( det de mer hippe kaller sløsj), skare, fokksnø, løssnø med skare under, styresnø, det kom til og med noe dunsnø ned fra himmelen, is, kunstsnø og bristende skare, men altså ikke en meter med det jeg mener kan kalles pudder om man ellers mangler begrep og begrepsforståelse.
Nettutgaven av Powder Magazine. Med VPG-reklame😄
Antagelig kommer uttrykket fra det amerikanske magasinet Powder. Powder var i 1980 ren pornografi for skiinteresserte. Solgt på Narvesen til en ublu pris og inneholdt flere annonser enn redaksjonelt stoff. Men vi drømte om å kunne kjøpe det som var annonsert. Ikke bare fordi vi ikke hadde penger til å kjøpe det, men det var rett og slett ikke å få kjøpt. Hanson boots, Olin ski og andre varer var ennå ikke på det norske markedet. Da det kom, var det ikke brukbart i forhold til mellomeuropeiske produkter, men det gjorde ikke så mye. På biltaket og på afterskien var det helt rett. Og det var tross alt det viktigste. Sosiale medier var ikke oppfunnet, heller ikke digitale kamera. Så historiene ble muntlige, og de beste historiene var det aldri tilskuere til. Vi hoppet fra gondoler og nedla damer tvert vi tok en tur opp uten at noen kjente var med.
Pudder, under tvil...


Når er det så jeg under stor tvil kan si at det er pudder? Da må det være løssnø minst til knærne. Så løs snø at du må ha litt fart for å kunne flyte oppå. Såpass mye at du ikke har støtte fra hard snø under.  Slike forhold det nesten aldri er i Norge. Så sjelden at vi ikke har noe godt norsk ord for å beskrive det, selv om jeg kommer til å kalle det bunnløs løssnø så lenge jeg lever. 
Dette er i hvert fall ikke pudder, styresnø ja, men ikke pudder. 

Men jeg må nok leve med at dere fortsetter å kalle fem centimeter styresnø for pudder. Etterhvert blir vel pudder navnet på all snø som ikke er bearbeidet av tråkkemaskiner og der du setter synlige spor.

Men nå er påsken snart over, og da slipper jeg den endeløse strømmen av skryt fra folk som har kjørt i pudder. 

Imidlertid er det ikke lenge til Kristi Himmelfartsdag. Da må jeg igjen irritere meg over blasfemien og respektløsheten fra alle dere som kaller dagen himmelspretten.

Jeg surner fortsatt rimelig lett, og det skal jeg fortsette med!😠


søndag 9. april 2017

9.april

9.april er en dyster dag i vår historie. Norge gikk denne dagen i 1940 inn i 5 år med tysk okkupasjon. Historiens dom over forsvaret den gangen, er nådeløs. Og Arbeiderpartiet har fått mye av skylda for at vi ikke var forberedt. Det brukne geværs politikk, med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen, ble et feilslått utenrikspolitisk eksperiment. Vi bygget ned forsvaret like før det ble bruk for det. Få spørsmål er i etterkant stilt om hvorvidt vi hadde kommet oss bedre ut av situasjonen om forsvaret var bedre forberedt.

I dag stiller mange spørsmål ved hvilken vei vi går med Forsvaret. Eller rettere; noen få stiller disse spørsmålene. Folk flest er likegyldige i forsvarspolitikken. De er, som svært mange politikere, opptatt av de kortsiktige og egoistiske spørsmålene. Å fronte mer penger til forsvaret og finansiere det med høyere avgift på drivstoff, er politisk selvmord.


Jeg følger debatten omkring forsvaret ganske tett. Det meste av debatten foregår nå på ekkokammer som Aldrimer, Styrk Heimevernet og lignende grupper på nettet.
Jeg har gitt opp å delta i debatten. Kritiske kommentarer blir avfeid med at jeg ikke må mene noe om noe jeg ikke har rede på.
Og det er forsåvidt riktig at jeg ikke har rede på det. Gjennom 14 års tjeneste som militær, tjenestegjorde jeg aldri over brigadenivå. Det vil si at jeg aldri måtte tenke på strategiske valg for fremtiden. Men slik er det med de fleste som deltar i debatten.

Min gode venn Knut deltar med litt større tyngde. Knut og jeg har gått sammen på befalsskole, bodd på rom sammen, ligget i telt og stått på vakt sammen, vært 1'er og 2'er på kanon og mitraljøse sammen og utdannet fremtidige befalingsmenn sammen. Og vi var begge gode på skopuss, sengestrekk og andre grunnleggende soldatferdigheter. Men Knut fullførte militærtjenesten frem til pensjonsalder, mens jeg har gått i fjellet med fremtidens soldater,  beslutningstakere og de som skal dømme oss for våre valg. Og Knut har blitt freelancejournalist for Vi Menn og meningsbærer i tunge fora som Mineranett mens jeg skriver en blogg uten noen klar retning.
Skjermdump fra Mineranett

Og Knut har fått æren av å bli kalt museumsvokter av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.  Han har med andre ord påvirkningskraft. Og blir hyllet i diverse ekkokamre som latterliggjør meg.

Debatten står om hva slags forsvar vi skal ha, og hvor mye det skal koste. Sverre Diesen er fanebærer for høyteknologi, Knut er mer opptatt av folk på bakken, først og fremst hærstyrker. Jeg har som sagt ikke peiling, og vet ikke hva som er riktig. Det jeg vet er at det er vanskelig å spå om fremtiden, og at hvilken løsning som er best avhenger av hvilket scenario det blir den dagen vi får bruk for vårt forsvar til annet enn internasjonale operasjoner. I sistnevnte tilbyr vi jo våre kapasiteter til våre allierte, de må ta det de får. Og det de får er bra og bredt anerkjent.

Mange av debattantene rundt forbi har mindre peiling enn meg. Det de er mest opptatt av er antall kroner som bevilges og hvor forsvaret skal ha sine baser og kapasiteter. Lik det eller ikke, distriktspolitikk er i forsvarsdebatten for mange like viktig som hva vi får igjen for pengene i kapasitet. Nedleggelse av baser er alvorlig for kommunene som blir berørt.

Bruken av de pengene som i dag bevilges er sjelden debattert. Ingen som har tjenestegjort ei stund kan ha unngått å se pengebruk som ikke ga forsvarsevne. Og slik må det nødvendigvis bli når folk som som var gode til å lede en tropp, folk som hadde fysikk til å stå frem i situasjoner, folk som kunne et våpensystem ut og inn, plutselig får ansvar for å styre store budsjetter. Og mange er de offiserer som her kom til sitt inkompetansenivå.
Åpenbart sett utenfra er alle disse offiserene som når de ser de ikke blir generaler, blir sendt utenlands. Ikke i operasjoner, men til en eller annen stab i Europa eller i USA. Disse får solide utenlandstillegg, kompensasjon for ektefellens tap av karriere og legger gjennomsnittlig på seg 10 kg. Det siste er flåsete, men ikke helt uten sannhet. Hva de gjør, er de ikke i stand til å forklare en uvitende som meg, men de mener og tror fullt og fast at det de gjør er viktig for at Norge skal fortsette som et fritt land.
For ikke å snakke om NPM, new public management med markedsstyrt ledelse. Internfakturering, internprising og konkurranseutsetting har gitt mange arbeidsplasser, men lite forsvarsevne.

Min oppriktige mening er at det er liten vits i å bevilge enda mer penger før det ryddes i pengebruken. Og retningen må velges før det bevilges mer. De militære må bli flinkere til å fortelle politikerne hva de får for pengene, nå virker det ofte som om de opptrer som ungene før jul når de skriver ønskeliste.

Og så må ikke Senterpartiet få lov til å bruke forsvarspolitikken som distriktspolitikk. Og alle entusiastene som drømmer om hver mann sitt maskingevær, må ikke få påvirke. I går leste jeg på et forum om en som skrøt av at han i sin tid i Heimevernet hadde oppbevart både AG3, MG34, M72 og P38 hjemme. Dit vil ikke jeg, men jeg kjenner mange som mener det hadde vært fint.

Ettersom jeg er smertelig klar over alle mine kunnskapshull, har jeg etterhvert valgt å stole mer på folk som har peiling. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Forsvaret er for dyrt til å styres av føleri. Og jeg prøver å ikke bli likegyldig. Så jeg vil lytte til både Knut og Sverre. Slik også politikerere burde gjøre.

Det blir ikke ro omkring disse spørsmålene selv om forsvarsbudsjettet kommer opp på 2% av BNP. Og vi får ikke noe nytt 9.april, men vi kan godt få situasjoner der det bli bruk for militære kapasiteter på norsk territorium. Vi vet bare ikke hva som kommer, og hva det blir bruk for.
Forsvaret kan begynne å bruke visdomsordene min bestefar ga meg.

"Det er ikke spørsmål om hva du tjener, men hva du bruker og hvordan".




mandag 3. april 2017

Du må ikke sove

Overskriften er hentet fra et dikt som Arnulf Øverland skrev i 1939 som en advarsel mot nazismen og fascismen i Europa.

Jeg bruker det i dag for å vekke foreldre og andre voksne som ikke vet, ikke bryr seg eller rett frem deltar i den mobbingen som foregår på sosiale medier.

På Oppdal foregår det i disse dager en bevisstgjøring omkring mobbeproblematikken. Men ut fra det jeg leser i lokalavisene påstår jeg at de fleste følger dårlig med. Og det er helt sikkert ikke noe enestående for den lille, idylliske fjellbygda vi bor i.


Mobbing på sosiale medier blir i mine øyne tatt for lett på.

Kanskje fordi det største mediet, Facebook, er overtatt av foreldre-, besteforeldre- og oldeforeldregenerasjonen. Her boltrer folk seg i ekkokamre der de kan få bekreftelse på absolutt alle sære meninger de måtte begjære, i åpne og lukkede grupper, på sider og i kommentarfelt. De legger ut pubertale, kvinnediskriminerende, rasistiske og undertrykkende innlegg uten tanke for hvem som ser det.
Og når de såkalt koser seg med i overkant mye ufortjent rødt i glasset, tar de tastaturet fatt og forteller en eller annen hvor kunnskapsløs, dum og stygg han/hun/hen er.
Og de er venner med sine barn, barnebarn og oldebarn som ser hva de driver med. De unge tar lærdom av dette. Enten ved å kopiere sine forfedres opptreden eller ved å ta avstand fra den. Det er herfra mange av påstandene om manglende kompetanse på sosiale medier blant voksne kommer.

De unge flykter fra Facebook. De er der, men er lite aktive. Det samme gjelder Twitter og Instagram. Snapchat er blitt populært, bildene forsvinner etter få sekunder og du er sikrere mot misbruk. Men ikke helt sikker. Det er ikke mye kompetanse du trenger for å ta en skjermdump, noe som forøvrig avsenderen ser at du gjør.

Men Snapchat er omdiskutert. Og det er foreldre og lærere oppmerksomme på.


Det tror jeg ikke de er på Jodel. Slik ser appen ut:

Og har dine håpefulle denne appen på smarttelefonen, kan det være grunn til bekymring. Kanskje mobber de? Eller kanskje blir de mobbet.

Jodel er en helt anonym tjeneste. Jeg kan dele tekst og bilder uten at noen vet hvem som har delt. I stedet for likes og delinger, samler du Karmapoeng. Og du kan stemme innlegg opp eller ned.

Dessuten er tjenesten stedbunden. Du velger deg et hjemsted, dette stedet kan du se jodler fra uavhengig av hvor du er. Mens du ellers bare ser jodler fra i nærheten av der du fysisk befinner deg.

Det aller meste som legges ut på Jodel er troskyldige ytringer om fest og moro. På Oppdal kan du også innimellom se ytringer om skiføret. Størst aktivitet er det i helgene når jakten på rus, moro og kjønn er på sitt mest intense. Kamerat- og venninnegjenger som tilbringer helga spør hvor de skal gå for finne nettopp dette. Meldingene er ofte lite tilslørte. De som vil ha fitte, forteller nettopp det. Og forslagene kommer, de fleste tøys og tull.

Men innimellom kommer det hatmeldinger og mobbemeldinger. Og anonymiteten er vanskelig å ta vare på i små bygdesamfunn. Initialer er vanlige å bruke, og skriver du at N.N. i kassa på Mega er løs, løsaktig, kåt eller lignende, ja så er det lett å finne ut hvem som blir påstått å ha disse egenskapene. Og når du skriver at en annen N.N. ble med X.X. hjem etter at puben stengte, og at Y.Y. som er samboer med X.X., er bortreist, ja da er det ikke veldig anonymt lenger.

A.R. er den ekleste 60-åringen på Oppdal.

Dette kunne blitt skrevet på Jodel. Og jeg ville tatt det til meg. Særlig etterhvert som andre jodlere upvoter og sier seg enig. Personlig vil jeg mye heller høre dette direkte fra en person jeg vet hvem er, enn å lese det anonymisert på Jodel. Slik tror jeg også de unge tenker når de leser initialene sine og blir beskrevet i særdeles nedsettende ordelag.

Jeg kan ikke skjønne at dette er noe vi ønsker!

Jodel brukes også til meningsmålinger. Hvem har de fineste puppene på videregående? Så hagler det inn med initialer. Og du har sjelden mer enn to med samme initialer å velge mellom.


På Dombås er forholdene enda mindre. Jeg jobber der, og innimellom sjekker jeg Jodel. Nylig så jeg en rangeringe av lærere der det ble bedt om å hvem som var verste og beste læreren på ungdomsskolen. Jeg legger ut en skjermdump med bare positive meldinger. Jeg vil ikke bidra til å spre de ondsinnede uttalelsene andre steder i tråden. Ingen med litt kjennskap til skolen er i tvil om hvem det her gjelder. Også de som har fått negativ omtale er "anonymisert" på samme måte.


Jeg kan ikke skjønne at dette er noe vi ønsker!

Er det så noe å gjøre med dette? Absolutt. I likhet med på andre sosiale medier kan vi brukere rapportere innlegg vi ikke syns har noe der å gjøre. Og jo flere som rapporterer samme innlegg, jo bedre. Jeg har rapportert innlegg på Jodel som har blitt fjernet 10 minutter senere.

Derfor oppfordrer jeg foreldre, lærere og andre voksne til å bli jodlere. Du trenger ikke jodle og samle karmapoeng. Du trenger bare å følge med. Og du trenger bare å snakke med de unge om hvorvidt de syns dette er greit. De fleste vil ikke det i møte med en voksen.


Du må ikke sove!







søndag 5. februar 2017

Ingenting varer EVI(G)? Joda, på Lønset jobber noen med den saken

Jeg har ikke lenger behov for å ha siste modell ski. Ja, ikke siste modell av noe som helst egentlig. Allikevel vet jeg at jeg kommer til å kjøpe meg nye ski igjen. Dette fordi jeg faktisk sliter dem ut. Sålen får riper hinsides reparasjon, stålkanter brekker, bindingsfestet slites ut. Og da må jeg kjøpe nye. Foreldregenerasjonen min reparerte skiene, gjerne med blekkbot. Skiene var ikke like gode etterpå, men kunne brukes. Og både far og bestefar snakket om ski fra Peder Skruen på Lønset. De gikk altså ikke i butikken for å kjøpe ski, men oppsøkte han som laget dem.

Det skal jeg gjøre neste gang. I alle fall når topptur- eller alpinskiene må fornyes.

For vi har egen skimaker i Oppdal. På samme sted som Peder Skruen laget sine ski, har Endre Hals bygget sin egen skifabrikk. Og der Peder Skruen laget ski for oppdalinger og sunndalinger, lager Endre Hals ski som selges og brukes over hele verden. Og han følger tradisjonen til Peder Skruen; skiene lages ikke for å stå i butikken.


Og skimakeren på Lønset tenker. I et intervju med ham i lokalavisa OPP blir han en forkynner, og som med de fleste andre forkynnere; -du må være inne i samme tankebane på forhånd for å følge ham. Journalisten har hatt en utfordrende jobb med å feste tankene hans til papiret. Gode tanker, men vanskelig å følge for dem som har levd et liv der forbruk er nøkkelen til fremgang både på det personlige planet og for samfunnet.

Vi har i snart 50 år levd med at ingenting kan repareres. Bruk og kast og kjøp nytt. Når starteren på bilen gir opp, kjøper vi ny starter. Eller bilverkstedet setter inn ny starter. Å vikle opp igjen en starter, å reparere det som er ødelagt, er det bare noen få som kan. Og enda verre blir det etterhvert som robotene overtar for håndverkerkerne. Og når kragen på skjorta får hull av slitasjen skjeggstubbene forårsaker, kjøper vi ny skjorte. Å snu kragen eller sy på ny krage er det svært få som gjør. Det er dessuten blitt billigere å kjøpe ny.

Faksimile fra OPP
Endre Hals vil snu dette. Han vil lage ski som kan repareres og til slutt gjenvinnes. Han kaller skiene EVI. Og kanskje vil han etterhvert kunne tilføre en G i navnet slik at de heter EVIG. Og jeg kan kjøpe meg mitt siste par ski.
Holland&Holland hagler på rekke og rad.
Slike tanker er ikke nye. Visse deler av det britiske aristokratiet har tenkt slik lenge. De kjøpte seg noe som var håndlaget, reparerbart og dyrt. Slikt som en blazer i Harris Tweed til 10-15 tusen kroner, da hadde du blazer livet ut.
Eller ei hagle fra Holland&Holland, Purdey eller enda mer eksklusive håndverkere. Hagler som koster mer enn en familiebil, men går i arv i generasjoner.
 Eller når de skulle kjøpe seg bil, en Land Rover som ikke bare er reparerbar, men som må repareres.

Hva med en Bristol? Bristol er selve symbolet på denne aristokratiske tenkemåten. En Bristol koster mer enn en Jaguar, men mindre enn en Bentley. Den bruker mye bensin, og må repareres/vedlikeholdes, men varer evig. Og det finnes ingen forhandlere. Du må oppsøke et av to kontorer i England og ta det derfra. De kaster ikke bort penger på markedsføring og alt kan repareres.

 
En forfatter, Lars Mytting, har beskrevet dette i sine romaner. Både i "Svøm med dem som drukner" og "Hestekrefter" beskrives håndverk og å det å ta vare på ting, på en særdeles lesverdig måte.

Men som en start kan du lese reportasjene i Dagens Næringsliv om skimakeren på Lønset. Eller lese Randi Grethe Kalseth-Iversen sitt intervju med "forkynneren" i Opp-avisa. Dere som ikke er fra Oppdal kan kjøpe enkeltutgave for kr.30,-. Det er det verd.

"Ski produseres for å stå i butikk, og kastes etterpå. Folk i butikk står og venter på kunder, det er dårlig arbeidskraftutnyttelse". Sitat fra intervjuet.

Jeg skal kjøpe meg ett par ski til her i livet. De koster litt mer, men skal vare livet ut.

Ikke fordi jeg er så gammel, men fordi skiene varer EVI(G).




fredag 27. januar 2017

Hva er det med Arbeiderpartiet?

Først må jeg presisere at jeg ikke stemmer Arbeiderpartiet. Tidligere har partiet ved noen tilfeller fått min stemme, men etterhvert har jeg blitt overbevist om at et parti som har økonomisk vekst som sitt fremste mål, ikke er partiet for meg. Høyre har samme mål, det er bare nyanser om hvordan dette målet skal oppnås, og hvordan økonomien skal fordeles, som er forskjellen på disse to hovedaktørene i norsk politikk.

Allikevel forstår jeg ikke aggresjonen, ja det direkte hatet, som rammer partiet.
Det er et ubestridelig faktum at partiet står bak nesten alle, ja kanskje alle reformer etter 2.verdenskrig som har ført til velferden vi i dag nyter godt av i Norge. Jeg kommer ihvertfall ikke på noen som andre partier kan ta æren for. Hvis da ikke de borgerlige vil ta æren for Folketrygden som ble innført av regjeringen Borten. Eller at Venstre vil ta æren for Arbeiderdemokratene, en radikal fløy av Venstre som brøt med moderpartiet, der Johan Castberg var sentral i velferdsstatens første utvikling.
Fremfor alt er det den norske modellen med trepartsamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten som har gjort Norge til det demokratiet med relativt små forskjeller som vi har i dag. Denne modellen som mange land misunner oss. Og det er Arbeiderpartiet som står bak.

Men lederne i partiet blir jevnt omtalt som landsforædere, svikere og det som verre er.

Stakkars Jonas Gahr Støre presenterte denne uken et program for skatte- og avgiftskjerpelse. En skatteskjerpelse som tar tilbake litt av de lettelsene Erna&co har gjennomført.
Forslaget gir minimale utslag for fleste av oss, noen får til og med lettelser. Og arveavgiften blir ikke rørt.
På inntektsiden er det inntekter over 600 tusen i året som skal få skjerpelsene, og mer på høyere inntekter. 600 tusen er godt over medianinntekt, og mer enn det de mest aggressive av mine venner på sosiale medier tjener. Men det er klart, de av mine venner som tjener mer, skal være glad det er så mange av dem som tjener lite som unner dem lønna og snakker deres sak.

Lettelsene til de rikeste som Erna&co har innført skulle gi så mange nye arbeidsplasser. Tanken er muligens god, men fremfor alt er den vanskelig å måle. Det enkleste for meg, er å se på de jeg kjenner som tjener godt og har høye formuer. Såvidt jeg kan se, har ingen av dem skapt en eneste ny arbeidsplass etter at de fikk mindre skatt...

Virkninger av Arbeiderpartiets forslag

Såvidt jeg vet, kjenner jeg fire av disse 11.377 personene som tjener over 3 millioner. Ingen av dem kommer til å gråte over 28.632 kroner mer i skatt. Det gjør heller ikke de adskillig flere jeg kjenner som må betale en tusenlapp mer.
Derimot er det mange av dem som får 200-300 kr mindre i skatt som er i harnisk på vegne av de som må betale litt mer.

Denne tankegangen forstår jeg ikke.

Jeg forstår at man kan være uenig med Arbeiderpartiet. Og jeg forstår også de som kan være uenig i skattepolitikken. Personlig kunne jeg tenkt meg at de hadde tatt i mer. Andre kunne sikkert tenkt seg lettelser over hele fjøla.

Men jeg forstår ikke hatretorikken som rammer Arbeiderpartiet uansett hvilket forslag de kommer med.

Hvor fort er det mulig å glemme? Denne retorikken som rammer rammer Arbeiderpartiet er den samme som forårsaket den verste terrorhandlingen på norsk jord.

Det glemmer ikke jeg og mange med meg




tirsdag 24. januar 2017

Det er noe bra med Donald Trump

Den nylig innsatte presidenten i USA, Donald Trump, får mye motbør. Og jeg er også en av dem som sterkt tviler på at han er rett mann for kanskje verdens viktigste embete. Men jeg må likevel gi ham litt kred for at han vil gjøre valget i Norge neste høst litt lettere for meg.

Dessuten håper jeg mine positive ord om ham kan gjøre at CIA blir mindre interessert i meg.



Saken er nemlig den at det hver tredje time etter innsettelsen av Trump, har vært 29 lesere fra USA innom bloggen min. Helt regelmessig kommer de, 29 sidevisninger. Og de kommer uavhengig av om jeg skriver noe eller ikke. Normalt har jeg ca 400 sidevisninger de dagene jeg skriver innlegg, deretter faller de til mellom 20 og 50 pr dag. Dette må skyldes CIA.


Eller er jeg kanskje like paranoid som Jarle er i sitt forhold til politiet?


 Tilbake til Trump.

Jeg har fulgt litt med norske politikeres reaksjoner etter valget. Og prosessen med polarisering i politikken har skutt fart. Enkelte ting jeg har trodd, har blitt mer synlig og tydelig. Og både høyre- og venstresiden angriper sentrum i en grad som gjør at sentrum i form av Venstre og Krf er på vikende front. Mens Senterpartiet har forstått hvor vinden blåser.

Jeg har sett lokale politikere fra Senterpartiet som uttrykker stor forståelse for at Trump ble valgt. Og som hyller ham på hans standpunkter til proteksjonisme, den såkalte eliten og distriktspolitikken. Og når han nå sier opp handelsavtaler som ikke favoriserer USA, er Sp og Trump helt på linje. Jfr vårt importvern på landbruksprodukter og manglende forståelse for andre lands tollbarrierer på norsk laks. Ut av EØS og skrinlegg TTIPP.

Og jeg har observert forholdvis profilerte Høyre-politikere som uttaler seg som de reneste sosialdemokrater. De er mot skattelettelsene til rikfolk i USA, bekymret for miljøprofilen til Trump og bekymret for økende proteksjonisme og mangel på internasjonal solidaritet.

Hvis Frp og Sp gjør et brakvalg til høsten, noe som er sannsynlig, kan de fort tilsammen få mer enn 35% av stemmene. Og da er de sammen et regjeringsalternativ dersom Sp er villig til å svelge kamelen det tross alt fortsatt er å samarbeide med Frp.

Det kan bli vanskelig for andre partier å oppnå tilsvarende oppslutning.

Høyre og Arbeiderpartiet er mer lik hverandre enn de selv noen gang vil innrømme. Imidlertid tror jeg en koalisjon mellom de to ville blitt den mest stabile regjeringen vi har hatt i nyere tid. Og de vil ha flertall i Stortinget og derved kunne regjere mye lettere enn de mindretallsregjeringene vi har vendt oss til.

Partiene til venstre for Arbeiderpartiet klarer ikke å få til en felles plattform selv om de kunne blitt en maktfaktor sammen med MDG. Rødt under Bjørnar Moxness har blitt et fornuftig parti, men sliter med imagen fra AKP(m-l). SV er mest opptatt av å vise distanse til Rødt og Ap, mens MDG opplever styringsslitasje etter å fa sittet i byråd i Oslo.

Det blir neppe slik at vi får nye og overraskende koalisjoner.
Men Trump har åpnet mine øyne. Polarisering og skjerpet retorikk vil være hverdagen i valgkampen. Og kortsiktige løsninger.

Tiden vil vise, jeg vet ikke i dag hvem som får min stemme.






lørdag 21. januar 2017

Jeg er glad i unge kvinner, jo yngre jo bedre

Når en kar på nesten 60 uttaler dette, faller det sjelden i god jord. Men nå er ikke overskriften ment på den måten enkelte tror. Enkelte vil antagelig mene at det er verre den måten jeg er glad i dem på.
Slik er jeg ikke
Jeg er glad i det at en del unge damer har holdninger de tør stå for. Og at mange av dem fronter standpunkter som er vanskelig å svelge for min generasjon kvinner og menn. Min generasjon definerer jeg da som alle over 40, alle vi som i tiden etter 2.verdenskrig har lagt premissene for hvor vi er nå, og som fortsatt er de mest innflytelsesrike premissleverandører. Vi blir imidlertid stadig pustet i nakken av de unge. Og mange av dem er unge damer.

Min generasjon takler dette dårlig. Særlig dårlig takler vi det, vi som sitter ved tastaturet. Skjellsordene, hersketeknikkene og sjikanøse uttalelser hagler, vi klarer ikke ta dem på sak, men må angripe personen, det postes på sosiale medier og ekkokammeret liker og deler. Men de unge damene står like oppreist uten å bryte sammen av at det sitter en grånende kar på Oppdal, på Lesja, i Dovre eller på Frogner å spyr ut av seg slikt som vi ikke ønsker at barn skal si om hverandre.

For en del år tilbake hadde jeg et håp om at Mette Hanekamhaug kunne friske opp FRP. Så skjedde ikke, hun fikk en periode på tinget, men er nå redusert til en blogger med svakere argumentasjon og mindre påvirkningskraft enn undertegnede.

Hadia Tadjik har jeg tidligere beskrevet som et politisk talent alle partier ville ønsket velkommen. Og hun er fortsatt på vei fremover tiltross for at hun snakker nynorsk, er muslim, ikke etnisk norsk og ung kvinne. Kombinasjonen gir et nesten umulig utgangspunkt, men Hadia har greid det. Selv om det ikke akkurat har manglet på motstand fra oss i kommentarfeltet. Nå er ikke Hadia så veldig kontroversiell i sine meninger. De er godt polert innenfor AP's trygge rammer. Men med hennes utgangspunkt blir hun lett å angripe som person for alle som ikke evner å forstå sak.
Jeg er glad i Hadia.

Lan Marie Nguyen Berg har kommet som en vind. Med like dårlig utgangspunkt som Hadia, har hun tatt lokalpolitiske avgjørelser i Oslo som i kommentarfeltene ser ut til å true livskvaliteten til min generasjon på Dovreskogen, Lesjaverk og Lønset. Og maken til ordbruk har jeg knapt hørt fra unger i affekt.
Men Lan tør å ta upopulære valg.Fordi hun ser at dette er nødvendig. Og mine venner på Oslo Vest, som det faktisk angår at de ikke fritt kan kjøre dieselbilen sin, hyller henne som modig og løsningsorientert.
Jeg er veldig glad i Lan.
Apell foran Stortinget med jenter midt i tenårene i spissen!
Aller mest glad er jeg i de yngste unge kvinner jeg kjenner og som har engasjert seg de siste par årene. Det er tidligere elever av meg, men jeg har elevene i så kort tid at jeg har null påvirkning. Det gir meg imidlertid en mulighet til å følge med dem litt, og jeg imponeres. De engasjerer seg for flyktninger og asylsøkere, er aktive i Natur og Ungdom og skriver innlegg til Aftenpostens Si;D. Les dette!


Jeg er sikker på at vi kommer til og høre mye fra Hadia, Lan, Jenny og Ramiza i fremtiden. Vi har lett for å avfeie dem som naive, men at de er uenige med oss gretne, voksne er ikke det samme som å være naiv. Det er heller ikke naivt å forstå at fremtiden avhenger av noen valg som kanskje er litt ubehagelige for meg og min generasjon. Disse valgene er i mine øyne nødvendige. Innimellom kan jeg også føle på at det de hevder grenser til naivitet, men for det aller meste er jeg enig med dem. Kanskje er jeg også naiv, men ikke bruk det som argument eller hersketeknikk overfor meg. Da blottlegger du bare at du er rammet av følelser, først og fremst egoistiske følelser, fremfor fakta.

Så stå på videre, vi er flere godt voksne enn dere tror som heier på dere. 

Men hvor er guttene?