tirsdag 13. juni 2017

Endelig kan det bli forbud!

I løpet av mine 25 år i grunnskolen, der jeg har møtt mellom 20 og 30 tusen elever, og 7 år med norskopplæring av noen hundre asylsøkere og flyktninger, har jeg ennå til gode å se en elev eller skoleansatt  i niqab eller burka. En og annen hijab har jeg sett, men det er det.

Og som jeg skrev i et tidligere innlegg, har jeg blitt mektig imponert over enkelte av disse kvinnene i hijab. Og hijab ser jeg på som like lite plagsomt som det var at kvinnene i Norge for 50 år siden stort sett alltid var tildekket på hodet med skaut, tørkle, hatter og lignende.

Jeg har ved et par anledninger sett kvinner i heldekkende, og selv om jeg er en tolerant person, må jeg innrømme at jeg føler meg litt usikker overfor disse kvinnene. Delvis derfor er jeg enig i forbudet som er foreslått.

Mest enig er jeg imidlertid fordi det blir så mye lettere å snakke med de kuleste gutta vinterstid.

Det har de senere årene kommet en trend med at særlig guttene drar opp en hals, eller buff som de fleste kaller det nå, helt opp til slalombrillene, eller googlesen som de fleste kaller det nå. Det medfører kommunikasjonsproblemer.

For det første blir det umulig å kjenne igjen vedkommende. Og dette er svært ofte gutter du har behov for kjenne igjen. Gutter som må korrigeres og rettledes litt mer enn andre.

Det er ikke lett å se hvem som skjuler seg bak hjelm, briller og hals på dette bildet. For den del kunne han like gjerne brukt burka som er varianten der kvinnen ser ut gjennom et gitter.

Et annet problem med denne bruken av hals eller buff, er at det blir vanskelig å forstå hva de sier. Når en 12-åring fra ytterste Sunnmøre skal svare på mitt tilsnakk gjennom et tøystykke fullt av is, snørr og spytt, mens vinden uler rundt ørene på oss, kunne han like gjerne snakket kurdisk, arabisk eller et annet språk jeg ikke forstår.

Men om lovforslaget nå går igjennom, kan jeg med loven i hånd kreve å få se hvem jeg snakker med og til.

Det skal bli godt!





torsdag 18. mai 2017

Dovrefjell. Igjen... Hvorfor ikke se mulighetene i stedet for å fokusere på begrensningene?

Jeg skulle ønske jeg kunne fått lov til å gjøre det samme nå som jeg gjorde for 40 år siden. Da kunne jeg kjøre egen bil innover skytefeltet på Hjerkinn såfremt veien var brøytet. Og det var den ofte. Forsvaret brukte feltet, Snøheim ble brukt til overnatting og veien var ofte brøytet frem dit. Det eneste som kunne hindre meg, var om det ble skutt over veien, noe som nesten aldri skjedde, eller at været gjorde veien ufremkommelig.
Om sommeren kjørte jeg flere ganger rundt hele ringveien, for ikke å snakke om de fine turene jeg hadde på sykkel der.
Første gangen jeg så moskus, kjørte jeg snøscooter. Og det var lovlig.

Stort sett var jeg alene, massevandringen i fjellet var ikke begynt. Litt folk kunne en treffe under jaktsesongen på villrein og rype, men ellers var det stille. Kanskje sto det et par andre biler ved Snøheim når jeg kom der, kanskje ikke.
Det var fine tider for en som likte Dovrefjell med sine myter og sine kontraster.


Nå er situasjonen en annen. Folk strømmer til i et antall som for bare 20 år siden ville vært utenkelig. Og presset på flora og fauna har blitt utålelig for mange arter. For ikke å snakke om terrengslitasjen. Stiene har noen steder blitt 30-40 meter brede.
Ingen kan lenger oppleve fjellet slik jeg har gjort. Det er det ikke plass til.

Og nå skal det tidligere skytefeltet innlemmes i nasonalparken. Skytefeltet som på mange måter har fungert som en buffersone mot E6 i det lettest tilgjengelige området, blir en del av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Nå har verneforslagene vært ute til høring. Hvis noen ikke har sett dem, ligger de her.

Hver gang disse forslagene er innom en instans, kommer museumsvokterne på banen. Det skal ikke finnes hindringer som vanskeliggjør å drive akkurat som før i fjellet. Det krisemaksimeres, villreinen er ikke vill, det kan ikke beites i området hvis noen meter bilvei blir borte, hele næringer taper hele livsgrunnlaget sitt. Mest tullete blir motargumentasjonen kanskje når vernemyndighetene forsøker å regulere hundekjøring. Da kommer argumentene om at de er redd straff hvis hunden skulle trekke i båndet...

Hvorfor ikke heller se mulighetene dette kan gi oss? Jeg har sett nasjonalparker i utlandet med mye strengere reguleringer enn noen av de to verneforslagene som foreligger for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Og i de nasonalparkene har jeg sett blomstrende næringer, både primærnæringer og turistbaserte næringer. Men de har tilpasset seg stramme reguleringer. Stramme reguleringer som faktisk blir regnet som positive av de næringsdrivende i parkene.

Verneforslag 2 i fylkesmannen sitt høringsforslag er i mine øyne et godt forslag for alle parter. Det er muligens i dårligste laget for fullgodt å tjene villreinens interesser, men vi andre som bruker fjellet bør kunne tilpasse oss den. Enkelte vil, som meg, føle at deres opprinnelige bruk av fjellet vanskeliggjøres med fjerning av veier og ferdselsrestriksjoner. Men disse kan, som meg, tilpasse seg nye regler.


Og så må vi på landsbygda lære oss at det finnes bedre kunnskaper enn de som er ervervet gjennom ett års erfaring 50 ganger. Det er faktisk usannsynlig at en 75 år gammel reinsjeger, vet mer om villreinen enn forskere som tilnærmer seg stoffet på vitenskapelig måte.
Det var mange gamle sjøulker som lenge trodde at jorden var flat også...

Dessuten er det mange som må lære seg når toget har gått. For svært mange virker det som om kampen starter når alle høringsfrister har gått ut. Mange av de som kommenterer denne saken, har aldri lest forslaget jeg har linket til lenger oppe. Da blir det vanskelig å ta dem seriøst.

Personlig ville jeg helst sett at verneforslag 1 hadde blitt resultatet, men jeg ser at verneforslag 2 gir flere muligheter for dem som skal tjene penger med utgangspunkt i verneområdene.

Jeg kan ikke så mye om politiske prosesser, men jeg tror at om lokalpolitikere og fylkespolitikere gikk tungt inn for ett av forslagene, ville dette blitt resultatet til slutt. I stedet ser jeg at alle høringer ender på sidespor. Forslagene skal endres slik at de ikke blir spiselige, vedtak blir brukt som argument om fylkeskommunens overflødighet, storsamfunnets overkjøring av lokale interesser, og ikke minst den høyst aktuelle oppkonstruerte konflikten mellom by og land.

Jeg venter spent på resultatet av denne saken. Men jeg vet at jeg skal klare å tilpasse meg det som blir vedtatt.

Det vil dere andre fint klare å gjøre også.

onsdag 17. mai 2017

Tillykke med dagen!


For å balansere den i overkant store nasjonalfølelsen som kan overvelde en som er glad i landet sitt i dag, har jeg startet dagen med å lese min gamle helt Stein Lillevoldens kronikk i Dagbladet, etterfulgt av Håkenstadvisa, sangen om bonden på Håkenstad som var Henrik Wergelands symbol på den norske bonden før sannheten kom frem. Når deretter republikaneren Bjørnar Moxness som er formann i 17.mai-komiteen, i folkeskikkens navn  hilser til kongen fra slottsplassen, har jeg blitt ettertenksom nok til ønske alle en fin 17.mai.


Håkenstadvisa

Gir du en Betler en stykke brød,
da er det ofte med Spott besudlet.
Du ønsker gjerne at han var død,
og rent utfeid han var av Landet.
Nei, før de Hunde
et Stykke unde,
enn over Trængende dig miskunde
din Mammonist!

Du knuger gjerne den Ringe ned,
din Magt du bruger til eget beste.
All Hjærteløshed i Hjelpens Sted
du ønsket sikkert med Frud at feste.
Med falske Vegter
og store Indtekter
med Bedrageri du dig bemægter
av Armodsgods.

Dine Børn du lærer den samme Kunst,
i Gudsfrygt du dem ei oppdrage
Guds Ord Og Lærdom er slett omsnutt,
i Banden, Sværgen de må tiltage.
Bedrag og Rænker
som du optenker
det er den Arvelodd du dem skjenker,
det vises godt!

Når du engang udav Verden går,
og Sjælen skal udav Kroppen fare.
Da Satan færdig ved Døren står,
skal bringe dig ind i Helvetes Skare.
Hvor du skal lide 
all Ve og Kvide,
de sorte Djevle dit Kjød skal slide
på bjørnevis!

Gud, giv de Fattige daglige Brød,
og lad ham ikke for Ophold sukke.
Og så omsider en salig Død,
og Ærens Rige for ham oplukke.

søndag 30. april 2017

Drill

Det er ikke så veldig mye av det jeg lærte på mine 14 år og seks repetisjonsøvelser i Forsvaret jeg senere har hatt veldig god bruk for. Litt om tilnærming til sikkerhet for seg selv og andre, litt om å ta vare på andre under alle slags forhold, litt pedagogikk, litt lederskap, litt omkring organisering av undervisning og aktivitet og sist, men ikke minst; drill.

Drill er en fast måte å gjøre ting på som er gjennomtenkt, planlagt og øvd på så mange ganger at det går av seg selv. Helt enkle gjøremål som automatiseres til det kjedsommelige, en måte å gjøre ting på som fungerer uavhengig av de ytre omstendigheter og hva du tenker og føler.

På tur med skibestigningsutsyr, eller rando som alle sier i dag, er skifte fra oppover til nedover en ganske komplisert rekke av handlinger.  Er du da rotete av deg, slik jeg er, er det fort gjort å glemme noe eller gjøre ting feil slik at må begynne på igjen.

Godt voksen/overmoden/utgått på dato/gammel som jeg er, går jeg ikke lenger de mest hårreisende turene. Og etter dagens målestokk har jeg vel aldri gjort det. Men jeg går på tur og jeg liker å ha det på stell med hvordan turen gjennomføres. Derfor har jeg utviklet en drill for hva jeg gjør på toppen.

Noen ganger deler jeg den opp litt, sitter på toppen og spiser, fotograferer litt osv, men her utfører jeg alt jeg må for å rett og slett snu for å kjøre ned igjen:


Det første jeg alltid gjør, er å skifte til tørr undertrøye. Jeg venter ikke til jeg blir kald, jeg prøver ikke å bare kle på meg mer, jeg skifter. Litt kaldt er det, men finn frem denne tørre trøya først, kle av og på deg. Følelsen etterpå er fantastisk, uavhengig av om du skal sette deg ned eller bare snu. I samme omgang skifter jeg lue eller tar på hjelm. På turen opp bruker jeg hjelm såfremt det ikke er eksponert på noen måte med fare for steinsprang o.l. 
Så drar jeg av fellene. Jeg tar ikke av meg skiene, først og fremst fordi jeg ikke har skistoppere og ikke vil risikere at skiene sklir avgårde på egen hånd. 
Er det litt skrått, tar jeg av nederste ski først da det er lettere å snu nederste ski tilbake på plass. Så snur jeg meg slik at den andre skia bli nederst.

Jeg legger fellene sammen med limflatene mot hverandre, driver ikke og roter med denne duken mange bruker mellom. Og jeg legger fellene sammen inn mot midten, slik at det ikke blir så lange flak å jobbe med.

Deretter klikker jeg i bakbindingen, setter inn de ekstra pløsene som stiver av Dynafit-støvlene, strammer spennene og setter frambindingen i kjøremodus.

Så lukker jeg sekken, tar på meg hansker eller votter, tar på sekk og staver og klar til desserten på slike turer. For det er turen nedover, uavhengig av om du liker cruising i moderat bratte bakker som meg, eller mer utfordrende og bratt nedkjøringer.

Et godt råd til alle toppturentusiaster er altså å utvikle din egen drill. Utstyret er litt forskjellig, derfor kan det og variere hva som er den mest hensiktsmessige drillen.

Det er forskjell på å lade om AG3 og MG3, for å bruke eksempel fra Forsvaret.
God tur!


mandag 24. april 2017

Jeg er så lei. Del 1.

Det er en god stund siden sist jeg kjørt fort med bil. Faktisk såpass lenge siden at om jeg står frem med detaljerte beskrivelser av tid og sted der jeg kjørte hinsides for fort, ville det vært foreldet etter straffeloven. Men jeg er altså slett ikke bedre enn andre, om politiet hadde tatt meg, ville jeg fått ubetinget fengsel.

Men nå kjører jeg forsvarlig og lovlig.

Årsaken til kjørestilen er sammensatt. Jeg har det omtrent aldri travelt, jeg har blitt mer fornuftig, jeg får ikke lenger noe spenning ut av risikoadferd i trafikken, jeg sparer ca 2000 kr pr år i drivstoffutgifter på å kjøre lovlig fremfor å holde meg innen grensen for førerkortbeslag og ikke minst gir det meg mer tid til å tenke uforstyrret.

Denne kjørestilen medfører at jeg får mange kommentarer fra passasjerer, slik som da passasjeren på en lengre kjøretur kunne fortelle meg at nå var det enda en med hatt som kjørte forbi meg. Uten at det går inn på meg i nevneverdig grad.

Kjørestilen medfører også at mange, svært mange, irriterer seg over at jeg sinker dem. Dette til tross for at jeg mer enn gjerne kjører til siden og slipper forbi bakenforliggende når det passer sånn.
Her mangler ene nullen

Mange av dem som irriterer seg er fem-nullere, altså de bilene med fire nuller i logoen og ett null bak rattet. De plager meg imidlertid ikke i nevneverdig grad, de skvetter forbi så fort det er bortimot forsvarlig.

De som plager meg er de tyngre kjøretøyene. Jeg trives veldig dårlig med 50 tonn tett bak meg. Og mange av dem kjører så tett på at jeg ikke tør bremse ned for å kjøre ut på en lomme for å slippe dem forbi.

En veldig vanlig kjøretur for meg starter på sentralplassen på Dombås. Jeg skal til høyre ut på E6 og videre gjennom rundkjøringen mot Oppdal. Der er det 40 km/t som er fartsgrensa. Kanskje ser jeg en lastebil som kommer langt nede til venstre, men selv min relativt trege bil er kvikt opp i 40. Så jeg legger i vei. Da kommer det ofte biler, kanskje ikke de aller største grunnet fartshump, men mindre yrkestransport i 60. Og de akseptere ikke at noen faktisk holder fartsgrensa. Så jeg opplever å være lettere skremt før jeg svinger til høyre i rundkjøringen.

Utrivelig syn for tett bak

Etter rundkjøringen er det en forholdsvis bratt bakke opp til den såkalte storsvingen, fartsgrensen er 50 km/t. Der kjører jeg ufortyrret inntil flata etter svingen. Da kommer vogntogene som skal bygge opp fart til motbakkene opp mot Dovrefjell. I enden av flata er det et kryss og en fotgjengerovergang som brukes av barna som kommer fra skolen omtrent på den tida jeg kjører der. Med en trailer omtrent på støtfangeren bak er det uhyggelig å tenke på den dagen jeg kanskje må bremse ned og stoppe ved overgangen.

Videre er det fortsatt 50 km/t noen hundre meter opp i bakken, før det først blir 60 og så to-felt og 80 km/t. Vogntoget ligger på støtfangeren inntil jeg akselrerer til 80.

Jeg har da fred inntil jeg kommer et stykke inn på flatene. Da kommer vogntoget durende i hastighet opp mot sin fartssperre. Jeg kjører ca 80 km/t etter gps, ikke etter speedometer som viser 86. Kommer de for nært tar jeg ikke sjansen på å kjøre til siden for å slippe forbi.

For kort avstand mellom vogntogene er utbredt
Ved andre tilfeller, senest under tur på Møre, er veiene såvidt svingete og kuperte at vogntogene ikke klarer å holde fartsgrensen. Noen få slipper deg forbi ved anledning, de fleste gjør det ikke. Og på nevnte tur kjørte to vogntog så tett sammen at det var umulig å kjøre forbi da det rett og slett ikke var plass til å smette inn mellom dem. Avstanden var så tett at det ville resultert førerkortbeslag om de rette så det. Denne avstanden er forøvrig ca 23 meter i 80 km/t.

Dere som kjører vogntog og andre tunge kjøretøyer, gjør en viktig jobb. Dere sørger for at vi andre for kjøpt det vi trenger og veldig mye vi ikke trenger. Men dere er ikke viktigere enn meg og andre veifarende. Og det gir dere ingen rett til hensynsløs fremferd i trafikken. Vi andre har like stor rett og plikt når vi, det være seg i bil, til fots, med traktor eller på sykkel, ferdes på offentlig vei som dere. Ja, det hender jeg sykler også og det er i Norge en forhatt gruppe av svært mange og alle slags bilister.

Men også syklistene har de samme rettigheter og plikter som dere andre veifarende.

Så vil sikkert mange komme å forsvare seg med rammebetingelsene for næringen. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at rammebetingelsene kan oppleves tøffe. Men det gir ingen rett til å oppføre seg som bøller. Og jeg forstår at det er behov for å ta ekstra fart når dere skal opp en bakke. Men dere må allikevel følge veitrafikkloven om dere skal få min respekt.

Dette gjelder naturligvis ikke alle som kjører tunge kjøretøyer. Men det gjelder foruroligende mange.

Og det er jeg inderlig lei av.


søndag 16. april 2017

Pudder du liksom...

Påsken er på hell, og jeg har ikke ytret meg negativt om noe som helst hverken på blogg eller andre sosiale medier. Er jeg blitt tolerant og positivt innstilt? Så langt derifra, jeg har irritert meg hinsides enhver småirritasjon over hvor dårlig alle godt voksne, småfeite, wannabe, nyfrelste skiløpere har blitt til å beskrive snøforholdene når de legger ut sine obligatoriske skrytestatuser på sosiale medier.
Mer pudder enn i påsken i år har det aldri vært i henhold til disse som har funnet igjen skiene og glemt språket.

Vi har da aldri før i de senere årene kalt snø for pudder i Norge? Vi har da et rikere språk enn som så?
Pudder for meg er sånt enkelte pudrer nesen med og mange av oss har tatt på føttene for å unngå gnagsår.

Snø har så mange andre navn og og begrep knyttet til seg.

I dag gikk jeg en liten skitur uten å være innom en meter med det jeg med litt godvilje ville kalt pudder. Jeg hadde kornsnø, våt kornsnø ( det de mer hippe kaller sløsj), skare, fokksnø, løssnø med skare under, styresnø, det kom til og med noe dunsnø ned fra himmelen, is, kunstsnø og bristende skare, men altså ikke en meter med det jeg mener kan kalles pudder om man ellers mangler begrep og begrepsforståelse.
Nettutgaven av Powder Magazine. Med VPG-reklame😄
Antagelig kommer uttrykket fra det amerikanske magasinet Powder. Powder var i 1980 ren pornografi for skiinteresserte. Solgt på Narvesen til en ublu pris og inneholdt flere annonser enn redaksjonelt stoff. Men vi drømte om å kunne kjøpe det som var annonsert. Ikke bare fordi vi ikke hadde penger til å kjøpe det, men det var rett og slett ikke å få kjøpt. Hanson boots, Olin ski og andre varer var ennå ikke på det norske markedet. Da det kom, var det ikke brukbart i forhold til mellomeuropeiske produkter, men det gjorde ikke så mye. På biltaket og på afterskien var det helt rett. Og det var tross alt det viktigste. Sosiale medier var ikke oppfunnet, heller ikke digitale kamera. Så historiene ble muntlige, og de beste historiene var det aldri tilskuere til. Vi hoppet fra gondoler og nedla damer tvert vi tok en tur opp uten at noen kjente var med.
Pudder, under tvil...


Når er det så jeg under stor tvil kan si at det er pudder? Da må det være løssnø minst til knærne. Så løs snø at du må ha litt fart for å kunne flyte oppå. Såpass mye at du ikke har støtte fra hard snø under.  Slike forhold det nesten aldri er i Norge. Så sjelden at vi ikke har noe godt norsk ord for å beskrive det, selv om jeg kommer til å kalle det bunnløs løssnø så lenge jeg lever. 
Dette er i hvert fall ikke pudder, styresnø ja, men ikke pudder. 

Men jeg må nok leve med at dere fortsetter å kalle fem centimeter styresnø for pudder. Etterhvert blir vel pudder navnet på all snø som ikke er bearbeidet av tråkkemaskiner og der du setter synlige spor.

Men nå er påsken snart over, og da slipper jeg den endeløse strømmen av skryt fra folk som har kjørt i pudder. 

Imidlertid er det ikke lenge til Kristi Himmelfartsdag. Da må jeg igjen irritere meg over blasfemien og respektløsheten fra alle dere som kaller dagen himmelspretten.

Jeg surner fortsatt rimelig lett, og det skal jeg fortsette med!😠


søndag 9. april 2017

9.april

9.april er en dyster dag i vår historie. Norge gikk denne dagen i 1940 inn i 5 år med tysk okkupasjon. Historiens dom over forsvaret den gangen, er nådeløs. Og Arbeiderpartiet har fått mye av skylda for at vi ikke var forberedt. Det brukne geværs politikk, med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen, ble et feilslått utenrikspolitisk eksperiment. Vi bygget ned forsvaret like før det ble bruk for det. Få spørsmål er i etterkant stilt om hvorvidt vi hadde kommet oss bedre ut av situasjonen om forsvaret var bedre forberedt.

I dag stiller mange spørsmål ved hvilken vei vi går med Forsvaret. Eller rettere; noen få stiller disse spørsmålene. Folk flest er likegyldige i forsvarspolitikken. De er, som svært mange politikere, opptatt av de kortsiktige og egoistiske spørsmålene. Å fronte mer penger til forsvaret og finansiere det med høyere avgift på drivstoff, er politisk selvmord.


Jeg følger debatten omkring forsvaret ganske tett. Det meste av debatten foregår nå på ekkokammer som Aldrimer, Styrk Heimevernet og lignende grupper på nettet.
Jeg har gitt opp å delta i debatten. Kritiske kommentarer blir avfeid med at jeg ikke må mene noe om noe jeg ikke har rede på.
Og det er forsåvidt riktig at jeg ikke har rede på det. Gjennom 14 års tjeneste som militær, tjenestegjorde jeg aldri over brigadenivå. Det vil si at jeg aldri måtte tenke på strategiske valg for fremtiden. Men slik er det med de fleste som deltar i debatten.

Min gode venn Knut deltar med litt større tyngde. Knut og jeg har gått sammen på befalsskole, bodd på rom sammen, ligget i telt og stått på vakt sammen, vært 1'er og 2'er på kanon og mitraljøse sammen og utdannet fremtidige befalingsmenn sammen. Og vi var begge gode på skopuss, sengestrekk og andre grunnleggende soldatferdigheter. Men Knut fullførte militærtjenesten frem til pensjonsalder, mens jeg har gått i fjellet med fremtidens soldater,  beslutningstakere og de som skal dømme oss for våre valg. Og Knut har blitt freelancejournalist for Vi Menn og meningsbærer i tunge fora som Mineranett mens jeg skriver en blogg uten noen klar retning.
Skjermdump fra Mineranett

Og Knut har fått æren av å bli kalt museumsvokter av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.  Han har med andre ord påvirkningskraft. Og blir hyllet i diverse ekkokamre som latterliggjør meg.

Debatten står om hva slags forsvar vi skal ha, og hvor mye det skal koste. Sverre Diesen er fanebærer for høyteknologi, Knut er mer opptatt av folk på bakken, først og fremst hærstyrker. Jeg har som sagt ikke peiling, og vet ikke hva som er riktig. Det jeg vet er at det er vanskelig å spå om fremtiden, og at hvilken løsning som er best avhenger av hvilket scenario det blir den dagen vi får bruk for vårt forsvar til annet enn internasjonale operasjoner. I sistnevnte tilbyr vi jo våre kapasiteter til våre allierte, de må ta det de får. Og det de får er bra og bredt anerkjent.

Mange av debattantene rundt forbi har mindre peiling enn meg. Det de er mest opptatt av er antall kroner som bevilges og hvor forsvaret skal ha sine baser og kapasiteter. Lik det eller ikke, distriktspolitikk er i forsvarsdebatten for mange like viktig som hva vi får igjen for pengene i kapasitet. Nedleggelse av baser er alvorlig for kommunene som blir berørt.

Bruken av de pengene som i dag bevilges er sjelden debattert. Ingen som har tjenestegjort ei stund kan ha unngått å se pengebruk som ikke ga forsvarsevne. Og slik må det nødvendigvis bli når folk som som var gode til å lede en tropp, folk som hadde fysikk til å stå frem i situasjoner, folk som kunne et våpensystem ut og inn, plutselig får ansvar for å styre store budsjetter. Og mange er de offiserer som her kom til sitt inkompetansenivå.
Åpenbart sett utenfra er alle disse offiserene som når de ser de ikke blir generaler, blir sendt utenlands. Ikke i operasjoner, men til en eller annen stab i Europa eller i USA. Disse får solide utenlandstillegg, kompensasjon for ektefellens tap av karriere og legger gjennomsnittlig på seg 10 kg. Det siste er flåsete, men ikke helt uten sannhet. Hva de gjør, er de ikke i stand til å forklare en uvitende som meg, men de mener og tror fullt og fast at det de gjør er viktig for at Norge skal fortsette som et fritt land.
For ikke å snakke om NPM, new public management med markedsstyrt ledelse. Internfakturering, internprising og konkurranseutsetting har gitt mange arbeidsplasser, men lite forsvarsevne.

Min oppriktige mening er at det er liten vits i å bevilge enda mer penger før det ryddes i pengebruken. Og retningen må velges før det bevilges mer. De militære må bli flinkere til å fortelle politikerne hva de får for pengene, nå virker det ofte som om de opptrer som ungene før jul når de skriver ønskeliste.

Og så må ikke Senterpartiet få lov til å bruke forsvarspolitikken som distriktspolitikk. Og alle entusiastene som drømmer om hver mann sitt maskingevær, må ikke få påvirke. I går leste jeg på et forum om en som skrøt av at han i sin tid i Heimevernet hadde oppbevart både AG3, MG34, M72 og P38 hjemme. Dit vil ikke jeg, men jeg kjenner mange som mener det hadde vært fint.

Ettersom jeg er smertelig klar over alle mine kunnskapshull, har jeg etterhvert valgt å stole mer på folk som har peiling. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Forsvaret er for dyrt til å styres av føleri. Og jeg prøver å ikke bli likegyldig. Så jeg vil lytte til både Knut og Sverre. Slik også politikerere burde gjøre.

Det blir ikke ro omkring disse spørsmålene selv om forsvarsbudsjettet kommer opp på 2% av BNP. Og vi får ikke noe nytt 9.april, men vi kan godt få situasjoner der det bli bruk for militære kapasiteter på norsk territorium. Vi vet bare ikke hva som kommer, og hva det blir bruk for.
Forsvaret kan begynne å bruke visdomsordene min bestefar ga meg.

"Det er ikke spørsmål om hva du tjener, men hva du bruker og hvordan".




mandag 3. april 2017

Du må ikke sove

Overskriften er hentet fra et dikt som Arnulf Øverland skrev i 1939 som en advarsel mot nazismen og fascismen i Europa.

Jeg bruker det i dag for å vekke foreldre og andre voksne som ikke vet, ikke bryr seg eller rett frem deltar i den mobbingen som foregår på sosiale medier.

På Oppdal foregår det i disse dager en bevisstgjøring omkring mobbeproblematikken. Men ut fra det jeg leser i lokalavisene påstår jeg at de fleste følger dårlig med. Og det er helt sikkert ikke noe enestående for den lille, idylliske fjellbygda vi bor i.


Mobbing på sosiale medier blir i mine øyne tatt for lett på.

Kanskje fordi det største mediet, Facebook, er overtatt av foreldre-, besteforeldre- og oldeforeldregenerasjonen. Her boltrer folk seg i ekkokamre der de kan få bekreftelse på absolutt alle sære meninger de måtte begjære, i åpne og lukkede grupper, på sider og i kommentarfelt. De legger ut pubertale, kvinnediskriminerende, rasistiske og undertrykkende innlegg uten tanke for hvem som ser det.
Og når de såkalt koser seg med i overkant mye ufortjent rødt i glasset, tar de tastaturet fatt og forteller en eller annen hvor kunnskapsløs, dum og stygg han/hun/hen er.
Og de er venner med sine barn, barnebarn og oldebarn som ser hva de driver med. De unge tar lærdom av dette. Enten ved å kopiere sine forfedres opptreden eller ved å ta avstand fra den. Det er herfra mange av påstandene om manglende kompetanse på sosiale medier blant voksne kommer.

De unge flykter fra Facebook. De er der, men er lite aktive. Det samme gjelder Twitter og Instagram. Snapchat er blitt populært, bildene forsvinner etter få sekunder og du er sikrere mot misbruk. Men ikke helt sikker. Det er ikke mye kompetanse du trenger for å ta en skjermdump, noe som forøvrig avsenderen ser at du gjør.

Men Snapchat er omdiskutert. Og det er foreldre og lærere oppmerksomme på.


Det tror jeg ikke de er på Jodel. Slik ser appen ut:

Og har dine håpefulle denne appen på smarttelefonen, kan det være grunn til bekymring. Kanskje mobber de? Eller kanskje blir de mobbet.

Jodel er en helt anonym tjeneste. Jeg kan dele tekst og bilder uten at noen vet hvem som har delt. I stedet for likes og delinger, samler du Karmapoeng. Og du kan stemme innlegg opp eller ned.

Dessuten er tjenesten stedbunden. Du velger deg et hjemsted, dette stedet kan du se jodler fra uavhengig av hvor du er. Mens du ellers bare ser jodler fra i nærheten av der du fysisk befinner deg.

Det aller meste som legges ut på Jodel er troskyldige ytringer om fest og moro. På Oppdal kan du også innimellom se ytringer om skiføret. Størst aktivitet er det i helgene når jakten på rus, moro og kjønn er på sitt mest intense. Kamerat- og venninnegjenger som tilbringer helga spør hvor de skal gå for finne nettopp dette. Meldingene er ofte lite tilslørte. De som vil ha fitte, forteller nettopp det. Og forslagene kommer, de fleste tøys og tull.

Men innimellom kommer det hatmeldinger og mobbemeldinger. Og anonymiteten er vanskelig å ta vare på i små bygdesamfunn. Initialer er vanlige å bruke, og skriver du at N.N. i kassa på Mega er løs, løsaktig, kåt eller lignende, ja så er det lett å finne ut hvem som blir påstått å ha disse egenskapene. Og når du skriver at en annen N.N. ble med X.X. hjem etter at puben stengte, og at Y.Y. som er samboer med X.X., er bortreist, ja da er det ikke veldig anonymt lenger.

A.R. er den ekleste 60-åringen på Oppdal.

Dette kunne blitt skrevet på Jodel. Og jeg ville tatt det til meg. Særlig etterhvert som andre jodlere upvoter og sier seg enig. Personlig vil jeg mye heller høre dette direkte fra en person jeg vet hvem er, enn å lese det anonymisert på Jodel. Slik tror jeg også de unge tenker når de leser initialene sine og blir beskrevet i særdeles nedsettende ordelag.

Jeg kan ikke skjønne at dette er noe vi ønsker!

Jodel brukes også til meningsmålinger. Hvem har de fineste puppene på videregående? Så hagler det inn med initialer. Og du har sjelden mer enn to med samme initialer å velge mellom.


På Dombås er forholdene enda mindre. Jeg jobber der, og innimellom sjekker jeg Jodel. Nylig så jeg en rangeringe av lærere der det ble bedt om å hvem som var verste og beste læreren på ungdomsskolen. Jeg legger ut en skjermdump med bare positive meldinger. Jeg vil ikke bidra til å spre de ondsinnede uttalelsene andre steder i tråden. Ingen med litt kjennskap til skolen er i tvil om hvem det her gjelder. Også de som har fått negativ omtale er "anonymisert" på samme måte.


Jeg kan ikke skjønne at dette er noe vi ønsker!

Er det så noe å gjøre med dette? Absolutt. I likhet med på andre sosiale medier kan vi brukere rapportere innlegg vi ikke syns har noe der å gjøre. Og jo flere som rapporterer samme innlegg, jo bedre. Jeg har rapportert innlegg på Jodel som har blitt fjernet 10 minutter senere.

Derfor oppfordrer jeg foreldre, lærere og andre voksne til å bli jodlere. Du trenger ikke jodle og samle karmapoeng. Du trenger bare å følge med. Og du trenger bare å snakke med de unge om hvorvidt de syns dette er greit. De fleste vil ikke det i møte med en voksen.


Du må ikke sove!







søndag 5. februar 2017

Ingenting varer EVI(G)? Joda, på Lønset jobber noen med den saken

Jeg har ikke lenger behov for å ha siste modell ski. Ja, ikke siste modell av noe som helst egentlig. Allikevel vet jeg at jeg kommer til å kjøpe meg nye ski igjen. Dette fordi jeg faktisk sliter dem ut. Sålen får riper hinsides reparasjon, stålkanter brekker, bindingsfestet slites ut. Og da må jeg kjøpe nye. Foreldregenerasjonen min reparerte skiene, gjerne med blekkbot. Skiene var ikke like gode etterpå, men kunne brukes. Og både far og bestefar snakket om ski fra Peder Skruen på Lønset. De gikk altså ikke i butikken for å kjøpe ski, men oppsøkte han som laget dem.

Det skal jeg gjøre neste gang. I alle fall når topptur- eller alpinskiene må fornyes.

For vi har egen skimaker i Oppdal. På samme sted som Peder Skruen laget sine ski, har Endre Hals bygget sin egen skifabrikk. Og der Peder Skruen laget ski for oppdalinger og sunndalinger, lager Endre Hals ski som selges og brukes over hele verden. Og han følger tradisjonen til Peder Skruen; skiene lages ikke for å stå i butikken.


Og skimakeren på Lønset tenker. I et intervju med ham i lokalavisa OPP blir han en forkynner, og som med de fleste andre forkynnere; -du må være inne i samme tankebane på forhånd for å følge ham. Journalisten har hatt en utfordrende jobb med å feste tankene hans til papiret. Gode tanker, men vanskelig å følge for dem som har levd et liv der forbruk er nøkkelen til fremgang både på det personlige planet og for samfunnet.

Vi har i snart 50 år levd med at ingenting kan repareres. Bruk og kast og kjøp nytt. Når starteren på bilen gir opp, kjøper vi ny starter. Eller bilverkstedet setter inn ny starter. Å vikle opp igjen en starter, å reparere det som er ødelagt, er det bare noen få som kan. Og enda verre blir det etterhvert som robotene overtar for håndverkerkerne. Og når kragen på skjorta får hull av slitasjen skjeggstubbene forårsaker, kjøper vi ny skjorte. Å snu kragen eller sy på ny krage er det svært få som gjør. Det er dessuten blitt billigere å kjøpe ny.

Faksimile fra OPP
Endre Hals vil snu dette. Han vil lage ski som kan repareres og til slutt gjenvinnes. Han kaller skiene EVI. Og kanskje vil han etterhvert kunne tilføre en G i navnet slik at de heter EVIG. Og jeg kan kjøpe meg mitt siste par ski.
Holland&Holland hagler på rekke og rad.
Slike tanker er ikke nye. Visse deler av det britiske aristokratiet har tenkt slik lenge. De kjøpte seg noe som var håndlaget, reparerbart og dyrt. Slikt som en blazer i Harris Tweed til 10-15 tusen kroner, da hadde du blazer livet ut.
Eller ei hagle fra Holland&Holland, Purdey eller enda mer eksklusive håndverkere. Hagler som koster mer enn en familiebil, men går i arv i generasjoner.
 Eller når de skulle kjøpe seg bil, en Land Rover som ikke bare er reparerbar, men som må repareres.

Hva med en Bristol? Bristol er selve symbolet på denne aristokratiske tenkemåten. En Bristol koster mer enn en Jaguar, men mindre enn en Bentley. Den bruker mye bensin, og må repareres/vedlikeholdes, men varer evig. Og det finnes ingen forhandlere. Du må oppsøke et av to kontorer i England og ta det derfra. De kaster ikke bort penger på markedsføring og alt kan repareres.

 
En forfatter, Lars Mytting, har beskrevet dette i sine romaner. Både i "Svøm med dem som drukner" og "Hestekrefter" beskrives håndverk og å det å ta vare på ting, på en særdeles lesverdig måte.

Men som en start kan du lese reportasjene i Dagens Næringsliv om skimakeren på Lønset. Eller lese Randi Grethe Kalseth-Iversen sitt intervju med "forkynneren" i Opp-avisa. Dere som ikke er fra Oppdal kan kjøpe enkeltutgave for kr.30,-. Det er det verd.

"Ski produseres for å stå i butikk, og kastes etterpå. Folk i butikk står og venter på kunder, det er dårlig arbeidskraftutnyttelse". Sitat fra intervjuet.

Jeg skal kjøpe meg ett par ski til her i livet. De koster litt mer, men skal vare livet ut.

Ikke fordi jeg er så gammel, men fordi skiene varer EVI(G).




fredag 27. januar 2017

Hva er det med Arbeiderpartiet?

Først må jeg presisere at jeg ikke stemmer Arbeiderpartiet. Tidligere har partiet ved noen tilfeller fått min stemme, men etterhvert har jeg blitt overbevist om at et parti som har økonomisk vekst som sitt fremste mål, ikke er partiet for meg. Høyre har samme mål, det er bare nyanser om hvordan dette målet skal oppnås, og hvordan økonomien skal fordeles, som er forskjellen på disse to hovedaktørene i norsk politikk.

Allikevel forstår jeg ikke aggresjonen, ja det direkte hatet, som rammer partiet.
Det er et ubestridelig faktum at partiet står bak nesten alle, ja kanskje alle reformer etter 2.verdenskrig som har ført til velferden vi i dag nyter godt av i Norge. Jeg kommer ihvertfall ikke på noen som andre partier kan ta æren for. Hvis da ikke de borgerlige vil ta æren for Folketrygden som ble innført av regjeringen Borten. Eller at Venstre vil ta æren for Arbeiderdemokratene, en radikal fløy av Venstre som brøt med moderpartiet, der Johan Castberg var sentral i velferdsstatens første utvikling.
Fremfor alt er det den norske modellen med trepartsamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten som har gjort Norge til det demokratiet med relativt små forskjeller som vi har i dag. Denne modellen som mange land misunner oss. Og det er Arbeiderpartiet som står bak.

Men lederne i partiet blir jevnt omtalt som landsforædere, svikere og det som verre er.

Stakkars Jonas Gahr Støre presenterte denne uken et program for skatte- og avgiftskjerpelse. En skatteskjerpelse som tar tilbake litt av de lettelsene Erna&co har gjennomført.
Forslaget gir minimale utslag for fleste av oss, noen får til og med lettelser. Og arveavgiften blir ikke rørt.
På inntektsiden er det inntekter over 600 tusen i året som skal få skjerpelsene, og mer på høyere inntekter. 600 tusen er godt over medianinntekt, og mer enn det de mest aggressive av mine venner på sosiale medier tjener. Men det er klart, de av mine venner som tjener mer, skal være glad det er så mange av dem som tjener lite som unner dem lønna og snakker deres sak.

Lettelsene til de rikeste som Erna&co har innført skulle gi så mange nye arbeidsplasser. Tanken er muligens god, men fremfor alt er den vanskelig å måle. Det enkleste for meg, er å se på de jeg kjenner som tjener godt og har høye formuer. Såvidt jeg kan se, har ingen av dem skapt en eneste ny arbeidsplass etter at de fikk mindre skatt...

Virkninger av Arbeiderpartiets forslag

Såvidt jeg vet, kjenner jeg fire av disse 11.377 personene som tjener over 3 millioner. Ingen av dem kommer til å gråte over 28.632 kroner mer i skatt. Det gjør heller ikke de adskillig flere jeg kjenner som må betale en tusenlapp mer.
Derimot er det mange av dem som får 200-300 kr mindre i skatt som er i harnisk på vegne av de som må betale litt mer.

Denne tankegangen forstår jeg ikke.

Jeg forstår at man kan være uenig med Arbeiderpartiet. Og jeg forstår også de som kan være uenig i skattepolitikken. Personlig kunne jeg tenkt meg at de hadde tatt i mer. Andre kunne sikkert tenkt seg lettelser over hele fjøla.

Men jeg forstår ikke hatretorikken som rammer Arbeiderpartiet uansett hvilket forslag de kommer med.

Hvor fort er det mulig å glemme? Denne retorikken som rammer rammer Arbeiderpartiet er den samme som forårsaket den verste terrorhandlingen på norsk jord.

Det glemmer ikke jeg og mange med meg




tirsdag 24. januar 2017

Det er noe bra med Donald Trump

Den nylig innsatte presidenten i USA, Donald Trump, får mye motbør. Og jeg er også en av dem som sterkt tviler på at han er rett mann for kanskje verdens viktigste embete. Men jeg må likevel gi ham litt kred for at han vil gjøre valget i Norge neste høst litt lettere for meg.

Dessuten håper jeg mine positive ord om ham kan gjøre at CIA blir mindre interessert i meg.



Saken er nemlig den at det hver tredje time etter innsettelsen av Trump, har vært 29 lesere fra USA innom bloggen min. Helt regelmessig kommer de, 29 sidevisninger. Og de kommer uavhengig av om jeg skriver noe eller ikke. Normalt har jeg ca 400 sidevisninger de dagene jeg skriver innlegg, deretter faller de til mellom 20 og 50 pr dag. Dette må skyldes CIA.


Eller er jeg kanskje like paranoid som Jarle er i sitt forhold til politiet?


 Tilbake til Trump.

Jeg har fulgt litt med norske politikeres reaksjoner etter valget. Og prosessen med polarisering i politikken har skutt fart. Enkelte ting jeg har trodd, har blitt mer synlig og tydelig. Og både høyre- og venstresiden angriper sentrum i en grad som gjør at sentrum i form av Venstre og Krf er på vikende front. Mens Senterpartiet har forstått hvor vinden blåser.

Jeg har sett lokale politikere fra Senterpartiet som uttrykker stor forståelse for at Trump ble valgt. Og som hyller ham på hans standpunkter til proteksjonisme, den såkalte eliten og distriktspolitikken. Og når han nå sier opp handelsavtaler som ikke favoriserer USA, er Sp og Trump helt på linje. Jfr vårt importvern på landbruksprodukter og manglende forståelse for andre lands tollbarrierer på norsk laks. Ut av EØS og skrinlegg TTIPP.

Og jeg har observert forholdvis profilerte Høyre-politikere som uttaler seg som de reneste sosialdemokrater. De er mot skattelettelsene til rikfolk i USA, bekymret for miljøprofilen til Trump og bekymret for økende proteksjonisme og mangel på internasjonal solidaritet.

Hvis Frp og Sp gjør et brakvalg til høsten, noe som er sannsynlig, kan de fort tilsammen få mer enn 35% av stemmene. Og da er de sammen et regjeringsalternativ dersom Sp er villig til å svelge kamelen det tross alt fortsatt er å samarbeide med Frp.

Det kan bli vanskelig for andre partier å oppnå tilsvarende oppslutning.

Høyre og Arbeiderpartiet er mer lik hverandre enn de selv noen gang vil innrømme. Imidlertid tror jeg en koalisjon mellom de to ville blitt den mest stabile regjeringen vi har hatt i nyere tid. Og de vil ha flertall i Stortinget og derved kunne regjere mye lettere enn de mindretallsregjeringene vi har vendt oss til.

Partiene til venstre for Arbeiderpartiet klarer ikke å få til en felles plattform selv om de kunne blitt en maktfaktor sammen med MDG. Rødt under Bjørnar Moxness har blitt et fornuftig parti, men sliter med imagen fra AKP(m-l). SV er mest opptatt av å vise distanse til Rødt og Ap, mens MDG opplever styringsslitasje etter å fa sittet i byråd i Oslo.

Det blir neppe slik at vi får nye og overraskende koalisjoner.
Men Trump har åpnet mine øyne. Polarisering og skjerpet retorikk vil være hverdagen i valgkampen. Og kortsiktige løsninger.

Tiden vil vise, jeg vet ikke i dag hvem som får min stemme.






lørdag 21. januar 2017

Jeg er glad i unge kvinner, jo yngre jo bedre

Når en kar på nesten 60 uttaler dette, faller det sjelden i god jord. Men nå er ikke overskriften ment på den måten enkelte tror. Enkelte vil antagelig mene at det er verre den måten jeg er glad i dem på.
Slik er jeg ikke
Jeg er glad i det at en del unge damer har holdninger de tør stå for. Og at mange av dem fronter standpunkter som er vanskelig å svelge for min generasjon kvinner og menn. Min generasjon definerer jeg da som alle over 40, alle vi som i tiden etter 2.verdenskrig har lagt premissene for hvor vi er nå, og som fortsatt er de mest innflytelsesrike premissleverandører. Vi blir imidlertid stadig pustet i nakken av de unge. Og mange av dem er unge damer.

Min generasjon takler dette dårlig. Særlig dårlig takler vi det, vi som sitter ved tastaturet. Skjellsordene, hersketeknikkene og sjikanøse uttalelser hagler, vi klarer ikke ta dem på sak, men må angripe personen, det postes på sosiale medier og ekkokammeret liker og deler. Men de unge damene står like oppreist uten å bryte sammen av at det sitter en grånende kar på Oppdal, på Lesja, i Dovre eller på Frogner å spyr ut av seg slikt som vi ikke ønsker at barn skal si om hverandre.

For en del år tilbake hadde jeg et håp om at Mette Hanekamhaug kunne friske opp FRP. Så skjedde ikke, hun fikk en periode på tinget, men er nå redusert til en blogger med svakere argumentasjon og mindre påvirkningskraft enn undertegnede.

Hadia Tadjik har jeg tidligere beskrevet som et politisk talent alle partier ville ønsket velkommen. Og hun er fortsatt på vei fremover tiltross for at hun snakker nynorsk, er muslim, ikke etnisk norsk og ung kvinne. Kombinasjonen gir et nesten umulig utgangspunkt, men Hadia har greid det. Selv om det ikke akkurat har manglet på motstand fra oss i kommentarfeltet. Nå er ikke Hadia så veldig kontroversiell i sine meninger. De er godt polert innenfor AP's trygge rammer. Men med hennes utgangspunkt blir hun lett å angripe som person for alle som ikke evner å forstå sak.
Jeg er glad i Hadia.

Lan Marie Nguyen Berg har kommet som en vind. Med like dårlig utgangspunkt som Hadia, har hun tatt lokalpolitiske avgjørelser i Oslo som i kommentarfeltene ser ut til å true livskvaliteten til min generasjon på Dovreskogen, Lesjaverk og Lønset. Og maken til ordbruk har jeg knapt hørt fra unger i affekt.
Men Lan tør å ta upopulære valg.Fordi hun ser at dette er nødvendig. Og mine venner på Oslo Vest, som det faktisk angår at de ikke fritt kan kjøre dieselbilen sin, hyller henne som modig og løsningsorientert.
Jeg er veldig glad i Lan.
Apell foran Stortinget med jenter midt i tenårene i spissen!
Aller mest glad er jeg i de yngste unge kvinner jeg kjenner og som har engasjert seg de siste par årene. Det er tidligere elever av meg, men jeg har elevene i så kort tid at jeg har null påvirkning. Det gir meg imidlertid en mulighet til å følge med dem litt, og jeg imponeres. De engasjerer seg for flyktninger og asylsøkere, er aktive i Natur og Ungdom og skriver innlegg til Aftenpostens Si;D. Les dette!


Jeg er sikker på at vi kommer til og høre mye fra Hadia, Lan, Jenny og Ramiza i fremtiden. Vi har lett for å avfeie dem som naive, men at de er uenige med oss gretne, voksne er ikke det samme som å være naiv. Det er heller ikke naivt å forstå at fremtiden avhenger av noen valg som kanskje er litt ubehagelige for meg og min generasjon. Disse valgene er i mine øyne nødvendige. Innimellom kan jeg også føle på at det de hevder grenser til naivitet, men for det aller meste er jeg enig med dem. Kanskje er jeg også naiv, men ikke bruk det som argument eller hersketeknikk overfor meg. Da blottlegger du bare at du er rammet av følelser, først og fremst egoistiske følelser, fremfor fakta.

Så stå på videre, vi er flere godt voksne enn dere tror som heier på dere. 

Men hvor er guttene?









fredag 6. januar 2017

By mot land

By og land, hand i hand var et slagord som ble lansert i 1933. Hensikten var å samle befolkningen mot polariseringen mellom det gamle bondesamfunnet og det nye og voksende industrisamfunnet i byene. Politikken som ble ført var vellykket, og var avgjørende for at bosettingen på landsbygda ble opprettholdt samtidig som byene vokste. Det var en forståelse for at by og land var avhengig av hverandre. Vi unngikk svenske tilstander der hele samfunn ble lagt øde.


Helt frem til på 1980-tallet var dette vellykket. Det var mulig for bøndene å livnære seg på middelsstore bruk, kooperasjonene styrte markedet, overføringene var regulert etter beliggenhet og forutsetninger, og befolkningen i byene hadde fortsatt sine røtter i distriktene. Byfolk var trøndere, nordlendinger, sogninger selv om de var født på Grefsen. Dette ble utvannet samtidig med at markedsliberalismen ble omfavnet av både Høyre og Arbeiderpartiet, finansnæringen økte, ny teknologi som krevde mer infrastruktur enn areal var i startgropa samtidig som mye produksjonsindustri ble flyttet utenlands. Landbruket fikk skylden for høye matvarepriser, flere private aktører tok seg av næringsmiddelindustri og distribusjon, med det resultat at nedbyggingen av landbruket skjøt fart. En trend som bare har økt frem til i våre dager hvor det visstnok i 2016 ble lagt ned to gårdsbruk hver dag. I tillegg ble en rekke offentlige funksjoner sentralisert.

Distriktene opplever derfor at folketallet reduseres, utdanningsnivået går ned, lønnsnivået er dårligere i distriktene enn i byene, og det blir et motsetningsforhold mellom by og land. Og årsaken til dette har vært bredt politisk forankret i alle partier unntatt Senterpartiet. Senterpartiet har holdt igjen i en grad som gjør at de oppfattes som populistiske av svært mange.

Og motsetningene øker. Hvis en følger med i kommentarfeltene vil en se at befolkningen på landsbygda uttaler seg i sterke ordelag om lokalpolitiske forhold i byene. Bystyremedlemmene i Oslo blir stadig oftere omtalt som idioter av folk ved tastaturet i Oppdal, på Lesja og i Masi. På samme tid sitter folk i byene og beskriver distriktsbefolkningen som snyltere og latsabber.

Den store enkeltsaken å strides om har imidlertid manglet. En sak som kunne diskuteres og slåss om på tvers av partiene. Og som hadde distriktspolitikken i fokus.
Skjermdump fra Romsdals Budstikke. I Romsdal er ikke ulv største problemet, men det samler.
For det er det helomvendinga til statsråd Helgesen saken med lisensfelling av ulv har blitt. Den blir en symbolsak for noe større.

Flertallet i distriktene er ulvemotstandere og flertallet i byene vil bevare ulven. Og ulven må være det ypperste symbol å bruke, hatet og fryktet av mange, samtidig som enda flere beundrer og fryder seg over at vi igjen har noen eksemplarer av denne topp-predatoren i Norge.

Av 2 millioner sau som ble sluppet på utmarksbeite, ble i 2015 1608 dokumentert tatt av ulv. Allikevel ble totalt 120 000 sau borte. Over 118 000 ble med andre ord borte av andre årsaker. Noen av disse ble tatt av andre rovdyr, noen skadet seg, noen ble liggende på ryggen uten å klare å snu seg, noen tok fluelarvene, noen ble påkjørt og noen ble bare borte. Det var sikkert flere enn de 1608 dokumenterte som ble tatt av ulv, men antallet i forhold til det totale antallet er lite.

Men ingen av de andre årsakene til tap vekker samme engasjement som ulven.

Gjennom ulven, godt hjulpet av en klønete statsråd, har distriktene funnet noe som samler dem i felles sak mot sentralmakten og bybefolkningen.

Og det trengs.

Det er vel kjent av mange at jeg som bor og lever distrikts-Norge står på "feil" side i ulvesaken. Og kanskje ser andre løsninger enn den de fleste ønsker. Men som samlende faktor i kampen by mot land trengs konflikten.
Barna og ungdommene som skal kjempe for livet mot hverandre i "The hunger games"

I mellomjula så jeg filmen "The hunger games". Der skildres et fremtidssamfunn som kan bli virkelighet om ikke distriktspolitikken lykkes. I dette fremtidssamfunn bor folket i byer som forsynes med alt de trenger fra landet. Slik det nesten er i dag allerede. I filmen er det tatt helt ut. En underkaste bor og arbeider på landet for å forsyne en nesten ikkearbeidende overklasse i byen med alt av forsyninger. Også underholdningsindustrien blir foret fra landsbygda ved at ungdommer blir plukket ut til et realityshow der poenget er å drepe de andre, slik at det til slutt er bare en overlevende og vinner. Alt sendes direkte og interaktivt på TV til en underholdningshungrende bybefolkning. Reglene skifter underveis, og befolkningen er med på å bestemme reglene og forholdene de stakkars ungdommene må kjempe i.

Det ser overdrevet ut, og er satt på spissen. Men ingen vet hva fremtiden bringer, og takket være statsråd Helgesen og ulven har vi i distrkts-Norge fått den saken som kan forene oss i et distriktsopprør. Kanskje til og med sterkere enn den gangen Kystpartiet stilte liste i Oppland. Kystpartiet som kom på tinget med Bastesen. Det må kanskje inn flere som Bastesen for å hindre at vi blir reality-stjerner i et reservat for distriktsboende og truede dyrearter.

By mot land
øye for øye
tann for tann.

tirsdag 3. januar 2017

2016 var det beste året hittil

For meg var det ikke det beste året, jeg har vært sprekere, penere og friskere før. Og når jeg så de mange som gjorde opp status ved årsskiftet, og som prøvde å trekke noen store linjer, virket det som om vi nærmet oss dommedag.
Og for mine høyrepopulistiske venner er undergangen nært forestående på grunn av bensinprisene og bompengesatsene.
Hva er veien videre?
For menneskeheten var imidlertid 2016 det beste året i menneskehetens historie. Alle indikatorer peker riktig vei. Det er færre ekstremt fattige, spedbarnsdødeligheten er lavere, flere kvinner tar utdanning og færre dør i krig og konflikt enn noen gang før.

 Verden er et bedre sted å være enn noen gang før.

Sel i Sør-Sudan er det i 2016 en viss skolestruktur.
Det mangler allikevel ikke på problemer. Og de har rykket nærmere oss bortskjemte nordmenn. Og vi vil ikke dele noe særlig med dem som blir rammet. Det var mye greiere før da det var langt til Afrika. For det var der det var nød, og dit kom bare noen få misjonærer og oppdagelsesreisende som vi gladelig støttet litt opp om. Afrikanerne kom aldri hit, de kalte vi negre og de hadde ikke en gang hørt om oss, og langt mindre visste de noe om hvordan vi levde.
Og muhammedanerne var noen eksotiske røvere i 1001 natt der det var gull og edle stener i ufattelige mengder kombinert med nok syndige, forføriske damer til at vi gutter drømte oss dit både pga damene og rikdommene.

Vi var uopplyst og det var i enda større grad enn oss, negrene og muhammedanerne.

Men nå er vi mer opplyst. Vi vet mye mer, og har større tilgang til informasjon. Og kunnskapen har også nådd negrene og muhammedanerne. De vet hvordan vi lever, og de syns neppe verden er et rettferdig sted.

Vi er nemlig dårlige på rettferdig fordeling. Selv om færre lever i ekstrem fattigdom, har verdens samlede verdier havnet på færre hender. Den rikeste prosenten av verdens befolkning eier nemlig omtrent halvparten av verdens samlede rikdom. Og har du en formue på 560 tusen kroner, er du blant de 10 prosent rikeste i verden.
Denne skaper ikke mange arbeidsplasser
Og de rikeste blir rikere og rikere. Gjeldende politikk støtter dette. Arveavgiften og formueskatten er for fall, noe veldig mange syns er rettferdig fordi det er betalt skatt tidligere av dette. Tror de. For om en bolig bygd for 100 tusen i 1970 nå selges for tre millioner er det her 2,9 millioner det aldri har blitt betalt skatt av. Og de som tror at formue og arv blir brukt til å skape arbeidsplasser tar nok dessverre feil.
Inntektsskatten er også med på å forsterke forskjellene, de høyeste inntektene får som regel flest kroner i lette.
Det samme med inntektsoppgjørene, fire prosent økning på en inntekt på 300 000 er adskillig mindre enn to prosent på en millioninntekt. De rikeste får rett og slett flere kroner i inntektsøkning. Og det er jo kronene og ikke prosentene vi handler for.

Som nasjon henter vi rikdom i utlandet, uten å gi tilsvarende tilbake. Våre store selskaper som Telenor og Statoil har blitt multinasjonale. Men vi nordmenn er fortsatt helst bare norske nordmenn som er oss selv nok.

I Norge øker også forskjellene mellom by og land. Politikken utarmer bygdene, både for folk og ressurser. Bare Senterpartiet utfordrer denne politikken. Synd at Senterpartiets politikk er for dårlig på bærekraft. De satser ensidig på det de kaller verdiskapning, altså å tjene penger, uten at de tenker nok på at ressursene skal vare.

Da vi var fattigere her til lands også, lærte jeg å dele rettferdig. Når min søster og jeg fikk ei flaske brus på deling, delte den ene innholdet i to glass, den andre valgte glass. Det var rettferdig fordeling som vi skjønte og godtok.
Nå deler vi ikke lenger en 0,33l med brus, nå kjøper vi hver vår sixpack 1,5l.

Den liberale markedsøkonomien blir aldri rettferdig.

Sett at to personer er isolert på en øy. Den ene har kontroll over maten og den andre over vannet. De har en beholdning av begge ressurser som gjør at det er vann nok til begge og mat nok til begge. Dessuten øker ressursene i nøyaktig samme grad som de trenger for å klare seg til evig tid. Hvis de deler rettferdig er det med et moderne ord, bærekraftig.
Imidlertid sniker liberalismen seg inn, den som sitter på vannet finner ut du klarer deg lenger uten vann enn uten mat. Med andre ord er vannet viktigere. Derfor krever den som har vannet mer mat enn han trenger for å gi fra seg vannet. Da vil etterhvert den ene ha all maten i tillegg til alt vannet. En person har alt, den andre ingenting takket være det lovpriste markedet. Rettferdig er det ikke.

Men selv om det tilsynelatende går fremover, er ikke alt vel. Med en mer rettferdig fordeling, ville det gått fortere til det bedre.
Vel så viktig er det at årsaken til at de rikeste har blitt så mye rikere, er at fremgangen i verden ikke er bærekraftig. Vi forbruker nemlig mer enn vi har. Hvis alle skulle levd som oss i Norge, måtte vi hatt 2,7 jordkloder.
Mange snakker om at vi er så få her i landet at det ikke gjør noen forskjell hva vi gjør her. Det er jo nesten riktig, men det er ikke rettferdig. Og det utjevner ikke forskjeller. Kineserne er mange flere, men bruker bare ressurser slik at vi måtte hatt 1,3 jordkloder. Dessuten vil den jevne kineser gjerne bruke tilsvarende 2,7 han også.
For ikke å snakke om afghaneren som bare bruker tilsvarende 0,3 jordkloder. Kanskje er det å forstå at de ønsker å ta del i vår velstand.
Vi klarte oss på 70-tallet også. De færreste led nød i Norge.
Religion får skylden for de uroligheter som bekymrer oss mest. Jeg tror religion bare er et skalkeskjul. Hadde fordelingen mellom ulike mennesker, by og land, yrkesgrupper, folkeslag og nasjoner vært bedre, ville verden vært enda fredeligere og bedre enn den allerede er.

Og det er ikke nok at noen idealister begrenser seg. Jeg tror jeg ser problemene, men om jeg skulle få veldig mye penger, ville jeg helt sikkert brukt mye på ting som ikke gavner kommende generasjoner. Politikerne må inndra kjøpekraft, og mest hos de rikeste. Dessverre tror jeg dette sitter langt inne, selv for de som hevder de er for folk flest.

Å skape denne rettferdige fordelingen blir en utfordring. Men det må til. Vi må nok bremse vår velstandsutvikling, heldigvis har Arbeiderpartiet ikke nevnt igjen det de uttalte rundt årtusenskiftet. Da sa Jens Stoltenberg at vårt forbruk skulle tredobles innen 2050.

Da hadde vi måttet ha 8,1 jordklode.