Dovrefjell. Igjen... Hvorfor ikke se mulighetene i stedet for å fokusere på begrensningene?

Jeg skulle ønske jeg kunne fått lov til å gjøre det samme nå som jeg gjorde for 40 år siden. Da kunne jeg kjøre egen bil innover skytefeltet på Hjerkinn såfremt veien var brøytet. Og det var den ofte. Forsvaret brukte feltet, Snøheim ble brukt til overnatting og veien var ofte brøytet frem dit. Det eneste som kunne hindre meg, var om det ble skutt over veien, noe som nesten aldri skjedde, eller at været gjorde veien ufremkommelig.
Om sommeren kjørte jeg flere ganger rundt hele ringveien, for ikke å snakke om de fine turene jeg hadde på sykkel der.
Første gangen jeg så moskus, kjørte jeg snøscooter. Og det var lovlig.

Stort sett var jeg alene, massevandringen i fjellet var ikke begynt. Litt folk kunne en treffe under jaktsesongen på villrein og rype, men ellers var det stille. Kanskje sto det et par andre biler ved Snøheim når jeg kom der, kanskje ikke.
Det var fine tider for en som likte Dovrefjell med sine myter og sine kontraster.

Nå er situasjonen en annen. Folk strømmer til i et antall som for bare 20 år siden ville vært utenkelig. Og presset på flora og fauna har blitt utålelig for mange arter. For ikke å snakke om terrengslitasjen. Stiene har noen steder blitt 30-40 meter brede.
Ingen kan lenger oppleve fjellet slik jeg har gjort. Det er det ikke plass til.

Og nå skal det tidligere skytefeltet innlemmes i nasonalparken. Skytefeltet som på mange måter har fungert som en buffersone mot E6 i det lettest tilgjengelige området, blir en del av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Nå har verneforslagene vært ute til høring. Hvis noen ikke har sett dem, ligger de her.

Hver gang disse forslagene er innom en instans, kommer museumsvokterne på banen. Det skal ikke finnes hindringer som vanskeliggjør å drive akkurat som før i fjellet. Det krisemaksimeres, villreinen er ikke vill, det kan ikke beites i området hvis noen meter bilvei blir borte, hele næringer taper hele livsgrunnlaget sitt. Mest tullete blir motargumentasjonen kanskje når vernemyndighetene forsøker å regulere hundekjøring. Da kommer argumentene om at de er redd straff hvis hunden skulle trekke i båndet...

Hvorfor ikke heller se mulighetene dette kan gi oss? Jeg har sett nasjonalparker i utlandet med mye strengere reguleringer enn noen av de to verneforslagene som foreligger for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Og i de nasonalparkene har jeg sett blomstrende næringer, både primærnæringer og turistbaserte næringer. Men de har tilpasset seg stramme reguleringer. Stramme reguleringer som faktisk blir regnet som positive av de næringsdrivende i parkene.

Verneforslag 2 i fylkesmannen sitt høringsforslag er i mine øyne et godt forslag for alle parter. Det er muligens i dårligste laget for fullgodt å tjene villreinens interesser, men vi andre som bruker fjellet bør kunne tilpasse oss den. Enkelte vil, som meg, føle at deres opprinnelige bruk av fjellet vanskeliggjøres med fjerning av veier og ferdselsrestriksjoner. Men disse kan, som meg, tilpasse seg nye regler.

Og så må vi på landsbygda lære oss at det finnes bedre kunnskaper enn de som er ervervet gjennom ett års erfaring 50 ganger. Det er faktisk usannsynlig at en 75 år gammel reinsjeger, vet mer om villreinen enn forskere som tilnærmer seg stoffet på vitenskapelig måte.
Det var mange gamle sjøulker som lenge trodde at jorden var flat også...

Dessuten er det mange som må lære seg når toget har gått. For svært mange virker det som om kampen starter når alle høringsfrister har gått ut. Mange av de som kommenterer denne saken, har aldri lest forslaget jeg har linket til lenger oppe. Da blir det vanskelig å ta dem seriøst.

Personlig ville jeg helst sett at verneforslag 1 hadde blitt resultatet, men jeg ser at verneforslag 2 gir flere muligheter for dem som skal tjene penger med utgangspunkt i verneområdene.

Jeg kan ikke så mye om politiske prosesser, men jeg tror at om lokalpolitikere og fylkespolitikere gikk tungt inn for ett av forslagene, ville dette blitt resultatet til slutt. I stedet ser jeg at alle høringer ender på sidespor. Forslagene skal endres slik at de ikke blir spiselige, vedtak blir brukt som argument om fylkeskommunens overflødighet, storsamfunnets overkjøring av lokale interesser, og ikke minst den høyst aktuelle oppkonstruerte konflikten mellom by og land.

Jeg venter spent på resultatet av denne saken. Men jeg vet at jeg skal klare å tilpasse meg det som blir vedtatt.

Det vil dere andre fint klare å gjøre også.