tirsdag 10. oktober 2017

Jeg er innerst inne en innvandringsmotstander.

Aller helst hadde jeg sett at vi som var her i Norge på den tiden jeg ble født, kunne vært grunnlaget for en passelig kristen, passelig veloppdratt og sånn passelig homogen befolkning. Verden skulle vært slik at vi kunne levd med minst den levestandarden vi har i dag, uten at vi måtte ha tatt alle mulige hensyn til verden rundt oss.

Det vi mangler selv for å opprettholde vår måte å leve på, burde vært lett tilgjengelig fra verden utenfor til en billig penge, og våre varer burde omverdenen være villig til å betale dyrt for.

Og skulle vi fått behov for å se negre, muhammedanere og andre som ikke var på en prikk lik oss selv, eller fått behov for å oppleve annen kultur enn nasjonalromantikk, kunne vi reist utenlands for å oppleve det. Naturligvis måtte vi da ha blitt mottatt med respekt der vi kom.

4 millioner nordmenn kunne levd i et paradis. En ønskedrøm rett og slett. Men verden fungerer naturligvis ikke slik. Eller kanskje det er mulig?

En anseelig mengde nordmenn tror det. Og de aller fleste mennesker i verden ville helst vært sammen med folk av egen kultur og væremåte på et sted der de kunne levd et greit liv. Men verden forandrer seg og har alltid gjort det. Og vi må løse det som kommer.


Rammevilkårene våre har forandret seg mye siden vi som et veidefolk vandret ut av Kongo og etterhvert havnet i Levanten, området som i dag er Midt-Østen, for 120 tusen år siden. Men vi er fortsatt i bunn og grunn tilpasset livet slik det var den gangen. Vi er opportunister og egoister som setter ideelle hensyn til side.

På et eller annet tidspunkt i historien, kanskje i forbindelse med at vi ble jordbrukere, fant vi det nødvendig med bredere samarbeid enn tidligere. En ser kanskje for seg at ulik kompetanse kunne brukes til felles nytte. Dessuten ble vi knyttet til ett sted, vi fulgte ikke etter maten, men dyrket jorden og holdt husdyr. Mindre risiko, men stort sett mer arbeid ble resultatet. Og begrepet eiendomsrett til jord oppsto. Nødvendigheten av å verne om ikke bare sitt liv, men også eiendom, ble etterhvert sentral. Så dannet vi forbund med flere, og etterhvert ble nasjonene bygd.

Og vi vernet om først oss selv, så familen, flokken, stammen, og etterhvert nasjonen. Vi sloss også oss imellom, og kampen om kontroll over ressursene var det vi sloss om. Religion kunne være den mest åpenbare arsaken til ufreden, men dypest sett var det en kamp om ressursene.

Etterhvert gikk nasjonene sammen i allianser, noen skjøre, andre solide, eller robuste som det gjerne heter nå. Vi har utviklet oss hele tiden, og humanismen har stått sterkere og sterkere, vi bryr oss om hverandre. Til en viss grad. Svært mange, de aller fleste, er svært uvillige til å redusere egen kontroll over ressurser de mener er deres. Vi har vært, og er fortsatt, ikke villige til å dele.

Og vi vil ikke se dem vi må dele med. Vi vil ikke se dem i Norge.

Løsningen på verdens problemer er ikke lett å finne. Undertegnede har strengt tatt ingen formening om det. Realistisk sett tror jeg ikke drømmen beskrevet i innledningen er mulig. Derfor vil jeg heller ikke stå på det som et krav. Vi må ta vår del av verdens problemer.

Og jeg tror vi bare har sett starten. I fremtiden vil krig og etterhvert klimaendringer drive et voldsomt antall mennesker på flukt.

Vi kan ikke skyte dem som kommer, slik vi gjorde i tidligere tider. De som kommer må bli tatt imot med respekt og verdighet. Og jeg tror ikke vi kan kreve at de er norske i det øyeblikk de står på norsk jord. Nordmenn som har forlatt Norge har vist oss hvordan det er å bosette seg i andre land. I USA er det nordmenn som er mer norske, som har flere tradisjoner og vaner som vi forbinder med Norge, enn hva storparten av oss som ble værende har i dag. Og ikke alle nordmenn integrerte seg i særlig grad. Noen ble til og med værende i parallellsamfunn som i Ørkenen Sur i New York.

Norsk parallellsamfunn i New York, Ørkenen Sur

I Ørkenen Sur levde nordmenn som trengte hjelp med sine liv. Denne hjelpen fikk de ikke fra Norge(mange var akterutseilte norske statsborgere) og ikke fra USA.

Men USA kom opp med en plan, Marshallplanen. Fra 1947 til 1951 gjennomførte USA en plan for å gjøre Europa levelig igjen etter 2.verdenskrig. Og det hjalp. Bare noen få, undertegnede var av dem, utvandret i troen på bedre i liv på andre siden av Atlanteren. Og mange av oss kom tilbake.

Aha... Jeg vil ha hjelp i nærområdene? Naturligvis vil jeg det. Og ikke bare nødhjelp, men en ordentlig plan for å gjøre områdene levelige. Og en plan for å hindre nye områder i å bli ubeboelige. Jeg er motstander av dagens plan som stort sett ser ut til ha som mål å skremme folk fra å komme hit. Det er direkte trist at Norge lager tegneserier for å fortelle hvor vanskelig livet er som utlending i Norge. Folk vil fortsette å komme, de fleste rett og slett fordi det er umulig å leve videre der de er. At noen er opportunister, må vi nok dessverre regne med. 

Nå eksisterer det ikke noen helhetlig plan for å styrke utsatte områder. Derfor vil det fortsette å komme mennesker i en grad vi må tilbake til innvandringen etter istiden for å finne maken til. Og i et antall vi aldri tidligere har sett. 

Heldigvis er alle de mange hundre asylsøkere og flyktninger jeg har arbeidet med, skikkelige mennesker. Med to unntak. De fleste av dem er veldig forskjellig fra meg, naturlig nok. Men jeg har ingen problemer med å forholde meg til dem.

Jeg konkluderer derfor med at også innvandringen er noe som går greit i min tid. Og kanskje at det akkurat for meg er best å fortsette arbeidet med å skremme folk fra å komme hit. Akkurat som det for meg er best å utnytte oljeforekomstene maksimalt før de blir verdiløse. Og mye annen politikk som ser ut til å ha som mål at akkurat jeg skal få et godt liv. 

Av en eller annen grunn har jeg med alderen blitt mindre egoistisk. Derfor etterlyser jeg en plan og en politikk som sikrer dine, jeg har ingen, etterkommere et godt liv. 
Tidligere delte vi folk i de som arbeidet, de som kriget og de som ba. Jeg har vært i de to førstnevnte klasser uten at det hjalp, kanskje må jeg gå inn i sistnevnte klasse?

For lykkes vi ikke med å håndtere innvandring og utvandring, blir det stygt.





onsdag 4. oktober 2017

Jeg er ved god helse

Beklager om mange tror det er noe som feiler meg. Takk uansett for en overveldende mengde ønsker om god bedring. Vissheten om dem vil hjelpe meg den dagen det virkelig trengs. 

Fakta er vel at jeg er like frisk som, eller endog friskere enn, storparten av dere som har reagert på innlegget på Facebook i går. 
Realiteten er at man leter etter feil som kanskje ikke finnes på hjertet mitt. I går fikk jeg satt inn en hjerterytmeregistrator i kroppen. Med batterilevetid tre år... Uregelmessigheter blir automatisk registrert og oversendt via nettet til St.Olav i Trondheim som ringer meg om det er noe alarmerende. Denne overføringen virker overalt der det er telefondekning.




Jeg er, med noen begrensninger, på jobb i dag. Den viktigste begrensningen for øyeblikket er at kroppshygienen er satt litt på vent. Det spiller ikke så stor rolle, det er bare en til her. Og vi har et avslappet forhold til dette, vi dusjer til jul om det trengs eller ikke.

Og så skal jeg være litt forsiktig fysisk. Men det mener mange jeg allerede er...

Egentlig er det faktisk godt å være på jobb med visse begrensninger. Det burde flere av dere prøve i stedet for å sykmelde dere. Som regel har du en restarbeidsevne når du er litt redusert...

Det er litt morsomt at jeg først og fremst huskes for min sykling på enhjulssykkel. Jfr kommentarfeltet. Men noe skal man vel huskes for.




























Bildet til venstre er altså mer dramatisk enn sannheten. Til høyre er forøvrig det utstyret som er utenfor kroppen.

Endelig får jeg skikkelig igjen for alle skatte- og avgiftskronene jeg har betalt gjennon årene.



Ønsker om god bedring trenger jeg altså foreløpig ikke, men du verden så godt det er å vite at de er der...





søndag 1. oktober 2017

Hvilken dag er det i dag? Det vet svært få

Joda, det er søndag og det er 1.oktober. Men dagen er så uendelig mye mer.

1.oktober er den internasjonale eldredagen. FN har definert tema for dagen slik: 'Stepping into the future: Tapping the Talents, Contributions and Participation of Older Persons in Society.' For å ta steget inn i fremtiden skal altså talent, bidrag og deltagelse fra de eldre tas i bruk.

Jaggu sa jeg smør, sa kjerringa hun fikk smult på bordet.

Så langt har jeg ikke funnet et ord om dagen i nettavisene. Vi glemmes.

Du skal ikke bli veldig 'voksen' før det dukker opp et visst stigma fra omgivelsene.
I 1997 ble jeg 40 år gammel. Ikke lenge etter stakk jeg en varm dag innom en kafé for å kjøpe en is etter en 12 mils tur på sykkel. Slike sykkelturer hadde jeg da med ujevne mellomrom tatt i 25 år. Allikevel bemerket den forøvrig helt utmerket 15 år yngre damen bak disken at jeg var kommet i panikkalderen. Og det til tross for at hun visste at jeg innimellom syklet slike turer. Men jeg var altså i hennes øyne stemplet som tilårskommen. I hvert fall følte jeg på stigmaet.

Torsdag i uka som gikk, var jeg på toppen av Snøhetta. På kvelden traff jeg en annen forøvrig utmerket 15 år yngre dame. Hun lurte på om jeg hadde blitt båret opp. Og om jeg hang i et horn på veggen og ble tatt frem innimellom som en sjuende far i huset. Jeg ler med, men føler på stigmaet.


Mine elever i 12-årsalderen er ofte opptatt av hvor gammel jeg er. Som regel konkluderer de med at jeg er gammel og gjerne litt eldre enn bestefar. Og for to uker siden foreslo en kar at jeg kanskje var 80 år gammel. En annen skulle være mer høflig og mente jeg neppe var mer enn 70. Heldigvis var det ei jente som knuste de to med blikket og tippet 48.

At jeg er på Facebook godtar de fleste. Facebook har blitt de eldres arena. At jeg i tillegg er aktiv på Instagram og har konto på Snapchat, er mer forunderlig, men ikke helt ute. Men at jeg skriver blogg, er synlig på Twitter og har en Klout-score på 60 er knapt til å tro for en del unge. Og slett ikke for dem på 30. At jeg ikke er den eneste 60-åringen med lignende synlighet på internett, er for den jevne 50-åring ikke til å tro.
At jeg bruker Mac, men behersker PC, er tilsvarende rart for enkelte. Likeså at jeg ikke har tastetelefon fra Doro, men iPhone7 pluss.

Jevnt og trutt får jeg spørsmål om når jeg skal tre tilbake og pensjonere meg. Kanskje ikke så rart når mange jevnaldrende allerede er pensjonister og svært mange av de som fortsatt står i jobb, er aktive på forskjellige pensjonskalkulatorer. Samtidig blir vi stadig gjort oppmerksom på at vår pensjonsordning ikke er økonomisk bærekraftig. Om ikke lenge må de få som arbeider, betale 60% skatt for finansiere pensjonen til de som ikke jobber. Men svært få vil ta det innover seg.

Heldigvis har jeg en sjef som ønsker å beholde meg i arbeid en god stund til. Jeg finner glede i å delta, og mener selv jeg fortsatt kan bidra. Og jeg er ikke utdatert.

En sak er det fysiske. Jeg deltok for litt siden en smule i en nettdebatt om pensjonsalder. Der gikk jeg inn for større fleksibilitet, men ble kraftig imøtegått av en som mente jeg ikke visste hva jeg pratet om. Alle med kroppsarbeid var visst utslitt i 60-årsalderen. At det strengt tatt er svært få som fortsatt har tungt kroppsarbeid, og at jeg faktisk er av dem som har tyngst fysisk arbeid, var jeg på det tidspunktet ikke i humør til å forklare vedkommende. Ikke ville han tatt det til seg heller.

Vi eldre holder oss stadig friskere og mer ajour. Og 30-åringene som syns vi er gammeldagse og utdaterte kunnskapsmessig, vet ikke hva de snakker om. Vi som er så gamle at vi ikke gikk videregående skole, men yrkesskole, gymnas og handelsskole, fikk en kunnskapsbase du må på høyskoler og universitet for å få i dag. Og mange av oss har holdt kunnskapene ved like.

Vi såkalt eldre følger med på det som skjer. Vi ser fortsatt nyheter på TV, vi leser aviser, vi setter oss i stor grad inn i alt det nye som skjer. Mens 30-åringene i stor grad ser på realitysøppel, bruker ekkokammer på Facebook som nyhetskilde og er påståelige verdensmestre i stedet for å være åpne og en smule ydmyke.

Men greit nok, eller fair enough: Hvis vi ikke er gode nok, får vi bare tre tilside. Enn så lenge er pensjonsordningene gode for oss, vi kan være egoistiske og ikke ofre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner en tanke.

Disse vil neppe takke oss for å ha brukt opp velferden.

Men vi slipper antagelig å oppleve harmen. Når krybba er tom, bites hestene. Statens pensjonsfond holder vel såpass mange år at vi som nå er 60 slipper å oppleve tom krybbe.

Muligens