Skitur i egne tanker

Jeg er ikke så glad i påsken. Ikke slik at den plager meg, men jeg tar ikke del i feiringen på noen måte. Slik er det også med andre høytider. Som enslig mann uten barn og som forlengst har passert middagshøyden, blir det for mye kjernefamilieverdier og fokus på dem som passer best inn i samfunnet. Og alle er på fjellet. Ser det ut som. Selv om det vitterlig er flest som er hjemme.

Det er jeg også. Men jeg bor og arbeider i fjellet. Hver uke har jeg minst fem turer på ski, stort sett med betaling. Derfor føler jeg ikke at jeg må på ski selv om været er aldeles strålende. Dessuten tilhører jeg de introverte, jeg trives best uten å måtte forholde meg til mange mennesker på fritiden. Det er en vanlig oppfatning at jeg er utadvent og sosial, men det stemmer altså ikke. Men jeg tenker mye. Altfor mye etter manges mening.

I går fant jeg allikevel ut at jeg ville finne frem skiene. Og selv om det kryr av mennesker i fjellet, vet jeg godt hvor jeg kan gå uten å treffe mange. Valget falt på Kinnpiken. Et dominerende fjell i Oppdal som du kan skue allerede to mil før du kommer til kommunegrensa når du kommer nordfra. Et fjell som kunne hatt det beste skianlegget i landet, men som er sterkt undervurdert.

Toppen kan enkelt bestiges fra skiheisene i Stølen. Det tar bare en halvtimes tid å gå fra toppheisen. Men jeg får meg skyss til utgangspunktet mitt litt lenger nord og går de 900 høydemeterne derfra. Noen hundre meter følger jeg en preparert løype, der møter jeg mange blide barn og voksne, men så tar jeg av til venstre og opp de passe bratte bakkene i hitkant av bildet over. Jevnt og trutt 15 til 25 graders stigning, ingen rasfare, det er bare å gå. Siste biten opp til toppen må skiene festes på sekken, snøen er så hard at skarejern og stegjern hadde vært nødvendig om det hadde vært fare for utglidning, belønningen er en fabelaktig utsikt over bygda. I turboka på toppen er jeg den første den dagen, tidligere i påskuka har det vært tilsammen 4 personer som har skrevet seg inn der. Hvorfor så få, er for meg en gåte, trygg og lett tilgjengelig som toppen er. 

På turen opp hadde jeg tenkt mye på hvor utrolig store forandringer det har vært i bondesamfunnet under meg. Jeg tenkte gjennom hvor mange gårdsbruk det var i min ungdom på strekningen fra Oppdal sentrum og til kommunegrensa mot Rennebu. Tallet var omtent 50. Og 39 av disse hadde kyr, resten drev med sau. 35 bruk var drevet av heltidsbønder uten arbeid utenfor gården.Tallene må dere ta med en klype salt, det er bare hukommelsen min som er kilden.

Ca.40 gårdsbruk leverte altså melk til meieriet som den gangen lå i Oppdal. I dag er det 3 som leverer. Nedgangen i antall liter er ikke like stor som nedgangen i antall bruk. Og dyrkajorda blir stort sett drevet.

1000 meter over flyplassen

Hvordan var så livet på 70-tallet? Alle hadde det noenlunde like bra. De fleste hadde bil, TV og fasttelefon. Og med oppbyggingen av landet etter andre verdenskrig, hadde også folket som ikke bodde på gårdene, de få i eneboligene nede ved E6, fått fast arbeid. 30 år tidligere var det mer forskjell, de som ikke var knyttet til en gård, levde under dårligere forhold. Det var ikke mange akademikere på 70-tallet, men folk var godt fornøyde.  

Folk var aktive innen frivillige organisasjoner, alle var medlemmer i enten idrettslaget, ungdomslaget, 4H eller sanitetsforeninga, noen var med i alle. Og folk gikk i større grad enn nå på besøk til hverandre uten annen anledning enn å tilbringe tid sammen. I arbeidsintensive perioder gikk de gjerne sammen om oppgavene hos hverandre. Og selv en stor traktor hadde bare 70 hestekrefter.

Verdiskapning på Oppdal

I tiden etter at jeg var ung, har hyttebyggingen på Oppdal skutt fart. Det er i dag over 3600 hytter i Oppdal. Og 2000 tomter står klare og venter på kjøper. Mange grunneiere har tjent gode penger på å selge tomter. Og ved at dette blir benevnt som verdiskapning, er det alminnelig aksept for det og egentlig minimalt med misunnelse. Men holdningene har forandret seg dramatisk.

Siden jordbruket ble vanlig for kanskje 3000 år siden, har det vært vanlig at gårdene ble overlatt til neste generasjon i litt bedre stand enn da de selv overtok. Dette er det slutt på. Gårdene vitrer bort ved å selges bit for bit. Til og med dyrket mark er utbygd i jakten på verdiskapning, eller snarere kortsiktig gevinst. For svært mange går pengene til kortsiktig nytelse. Det er ikke bærekraftig, men neste generasjon tar utdannelse og klarer seg forhåpentligvis selv. Den alminnelige oppdaling hyller verdiskapningen. 

Men da jeg satt på toppen av Kinnpiken skjærtorsdag var jeg veldig enig med dem i bondeorganisasjonene som før påske nå sa at nok er nok.

Utsikt mot Drivdalen og Dovrefjell

Slik kan jeg gå og tenke når jeg er på skitur. Uten å måtte diskutere eller sammenligne minner. Noen tanker er nok preget av romantisering og glemselens slør, likevel gir de sammen med kroppens reaksjon på fysisk arbeid en ro som er verd å ta med seg.

Men roen varer ikke evig. Plutselig når jeg sitter på toppen slår tanken ned i meg, jeg kan om jeg slipper på ned bakkene rekke afterski på Rockoss. Sist jeg var der spilte partybandet Farriskameratene og det var hyret inn hele fem vektere for holde orden.

Ski på, og det remmer og tøy og en gammel, sliten kropp tåler ned de 900 høydemeterene. Selv i mine velmakts dager ville jeg ikke kjørt mer enn 30 sek fortere ned. Til hva?

Klok av skade beholder jeg hjelm og ryggsekk på når jeg smaker på første pilsen fra Dahls. Mange gamle minner som er hentet fram på turen, gjør at viktigheten av å beskytte hodet og være klar til rask retrett, sitter i ryggmargen som i gamle dager. Men når jeg ser meg rundt, rykker jeg raskt frem til 2018 på Oppdal. Ingen høy musikk, ingen vektere. Ved bordene sitter familiene og nyter sola og godværet som følger med. Så jeg kommer ikke langt ned i pilsen før hjelm og ryggsekk blir tatt av.

Så langt har jeg ikke snakket med et eneste menneske siden jge startet turen. Men plutselig får jeg se en av mine jevnaldrende som har tatt en tilsvarende tur fra andre siden av heisområdene. Og når dette attpåtil er en av Oppdals trausteste bønder, må jeg slå av en prat. Faktisk får jeg bekreftet noen av mine tanker i samtalen med ham. Ikke alle, men mange nok til å føle på bekreftelsen av at jeg ikke er alene om alt jeg tenker. 

Og det gjør godt. God påske!