lørdag 21. april 2018

Rølp, hot or not?

Tenke seg til at det er mulig å være politiker i det ypperste skikt og samtidig være glad i en rølpete fest!
Nei, mannlige politikere bør være verdige, knusktørre menn som skrider rundt i maktens korridorer der de totalt kjønnsløse utøver sitt embete. Slik ser det i hvert fall ut når man følger de politiske nyhetene om dagen.

Men jeg vet at virkeligheten ikke er slik. Virkeligheten er at de er mennesker akkurat som deg og meg. Heldigvis. Og de går på nachspiel.

I 2018 tror jeg ikke tekstmeldingen fra en ukjent politiker til Liv Signe Navarsete hadde blitt sendt. Førjulsvinteren 2017 endret en del adferd, det som vi kanskje trodde var moro og uskyldig, er ikke lenger det. Og folk lærer, også vi menn. Den adferden vi har i dag er tross alt ut fra normer som har kommet i løpet av 150000 år. Og de er nærmest universelle, selv om noen kulturer kanskje har havnet noen hundre år på etterskudd. Men også de kulturene vi ofte omtaler som middelalderske, kommer etter. Verden har blitt mindre, og normene brer seg hurtigere.

Men kanskje er det også slik at normer brer seg litt saktere i Trøndelag?

Saken med ti av de mest mektige Senterparti-politikerne i Trøndelag på nach-spiel i Åre er behørig kommentert av både kompetente og ikke fullt så kompetente kommentatorer. Men lite er skrevet og sagt om hva slags fest dette var.

Det eksisterer vel ikke tvil om at dette var et rølpelag. Bare menn, menn som har avstått fra sjekkemarkedet på utestedene og heller trukket sammen på ei hytte med kameratene sine. Slik er det faktisk ganske ofte med menn. De er grunnleggende trofaste mot den der hjemme, men de trenger å få luftet seg. Og de aller fleste jeg har truffet gjennom årene, har tydd til rølp for å få en form for utblåsning.

Rølp kan være så mangt, men når Senterpartiet var i Åre, regner jeg med det inneholdt omtale av poltiske motstandere i ordelag du ellers bare finner i de verste kommentarfeltene. Tabuordene satt sikkert løst, hvis det var tilgang til musikk kan det godt hende det var Guttelim eller Luxus Leverpostei som ledet en allsang med trykk på refrenget, rett og slett  fordi refrenget var den eneste del av teksten de kunne. Antagelig forsøkte noen seg på å spille luftgitar og om noen slapp en fis ble den behørig applaudert. Og han som avleverte den var sikkert stolt som hane. Det skulle heller ikke forbause meg om de hadde pissekonurranser fra en eventuell balkong.

Meg selv på nachspiel. mett og oppblåst og full av bekymringer for neste dag, derfor med en pyntepils i hånden bare for å late som jeg var med.  Og fordi det var damer tilstede, ble det lite rølp. Var antydning til #metoo her, #metoo the other way around forresten.

Så gikk en på do. Tabben var å ikke ta med seg mobiltelefonen. Og han hadde i likhet med meg, ingen koder eller fingeravtrykksleser som kunne hindre andre å bruke telefonen. En eller annen skrev så en klanderverdig tekstmelding til Liv Signe Navarsete.

Det var ikke noe særlig pent gjort. En klassisk face-rape hadde vært bedre, da hadde bare eier av telefonen blitt skadelidende. Men jeg syns ikke det var veldig alvorlig heller. Her var det ingen av de klassiske #metoo-ingrediensene som stor aldersforskjell eller posisjon. Liv Signe hadde riktignok gått på et politisk nederlag, men det må faktisk politikere tåle. Om så den aktuelle maktkampem var av det skitnere slaget.

Meldingen var ikke pen, men den inneholdt ikke trusler. Der og da syntes sikkert karene i Åre dette var moro, men senere angret de sikkert. Og det gjør de helt sikkert i dag. Men det er noe med at det som skjer på nachspiel, helst skal forbli der.
Og går vi 20 år tilbake i tid, våknet vel mange av oss til de groveste billedmeldinger på telefonen. De yngste husker jo ikke dette, men en periode kunne du kjøpe billedmeldinger og animasjoner tilpasset den tids telefoner som var uten farger og bilder. Men animasjonene var tydelige nok. Og det hendte mer enn en gang at jeg ikke var særlig fornøyd med budskapet, men jeg kunne ikke drømme om å ta det videre. Men det var den gang, normene har forandret seg.

Hvis noe skal kritiseres i det offentlige rom her, må det være håndteringen i etterkant. Senterpartiet kunne sikkert frembrakt en unnskyldning fra den eller de skyldige i etterkant uten at dette ble en mediesak.

Jeg forsvarer overhode ikke Senterparti-gutta på nachspiel. Og jeg forsvarer heller ikke alle de nachspielene jeg har vært på. Men jeg vet slike rølpete nachspiel er ganske vanlig. For min egen del var jeg vel mest aktiv før mobiltelefonen og sosiale medier kom. Og det er jeg glad for. Men den gangen var jeg på nachspiel med all slags folk, gamle som unge, bønder, fiskere, leger, håndverkere, politi og røvere, ja til og med to ganger med prest. Og de hadde alle behov for den ventilen et slikt rølpete nachspiel er. Og det gikk over streken mer enn en gang.

Kanskje har jeg en tendens til å havne i dårlig selskap, men det tror jeg ikke. Og om selskapet kan kalles dårlig, ville jeg ikke byttet det ut.
Derfor reagerer jeg på den unisone fordømmelsen som rammer gutta fra Trøndelag. Vi er mange som ikke er bedre enn dem og som i samme setting kunne sendt en obskøn melding til Liv Signe.

Gi plass til debatt om politikk, ikke rør mer i gammelt grums. Så får vi prøve å tilpasse oss nye normer som best vi kan.


Dog er det bare såvidt jeg tør skrive dette. Ikke på grunn av dere 1000 som kanskje leser det. Jeg lever godt med at kanskje 950 av dere er uenig med meg og heller vil rope korsfest, korsfest.

Jeg har tidligere skrevet at jeg har vært redd Haakon Lie. Redselen var i form av overdreven respekt. For jeg var i 8 av 10 tilfeller enig med Haakon Lie.
Den jeg nå er livredd er jeg enig med i 9 av 10 tilfeller. Og hun er en av våre aller skarpeste politiske kommentatorer.
Jeg håper inderlig at Marie Simonsen ikke ved et uhell leser dette.  Marie Simonsen har tatt plassen til Haakon Lie som den som hyppigst gir meg mareritt. Jeg vil aldri tørre å tale Marie midt i mot.

Eksponeringsterapi er jo en anerkjent måte å behandle angst.

Et skikkelig rølpete nachspiel med Marie Simonsen ville vært det ypperste for å behandle respekten og redselsen jeg føler overfor henne.

Og jeg tror faktisk vi begge hadde trivdes.

torsdag 12. april 2018

Noen dager føler jeg for å si det nesten ingen andre sier.

Tirsdag var en slik dag. Jeg hadde god tid til å sortere tankene mine på turen frem og tilbake over Dovrefjell. Men jeg manglet litt mot, vilje og skrivelyst. I dag har jeg hatt god tid til å tenke videre ettersom jeg tok en av mine ensomme skiturer. Og når turen er av det enklere slaget kan jeg tenke både på turen opp og på turen ned.

Ola Borten Moe utløste en slags vrede hos meg. Hvorfor skulle denne i utgangspunktet stødige SP-politikeren igjen hente frem den gamle historien om Venstre-lederen i åkeren? Skal slike historier stadig hentes frem, er vi snart uten politikere i Norge. Jeg er bortimot et dydsmønster, men jeg hadde ikke overlevd som politiker lenger enn snøball i helvete om motstandere og presse hadde gravd i fortiden min. Slik jeg tror det er med de aller fleste.

På kvelden,  etter å ha fordøyd Borten Moes utspill på strekningen Oppdal-Dombås, så jeg "Utøya 22.juli" på bygdekinoen på Dovre. Bygdekino har jeg ikke vært på siden på 1970-tallet, men for denne filmen føltes det veldig riktig. Dovre Samfunnshus ga assosiasjoner til Folkets Hus selv om Dovre er en senterpartibastion av dimensjoner. Ukomfortable stablestoler var satt ut, vi ti som kom kunne velge plass på øverste hylle.


Vi var bare ti som møtte opp. Jeg vet hvem alle er, og ingen av de som burde vært der, var der. For det finns mange som absolutt burde møtt opp og sett filmen i stedet for å oppsøke ekkokamrene sine som forteller at det meste er galt her i landet, og at alt som går galt, skyldes Arbeiderpartiet.

Det uforklarlige hatet som rammer Arbeiderpartiet er det som utløste ugjerningen 22.juli 2011. Og terroristen var matet av disse ekkokamrene og den hatretorikken enkelte av dere stadig bruker i kommentarfeltene. Min påstand er at uten dere, ville dette aldri skjedd. ABB var foret med konspirasjonsteorier og hatretorikk fra dere. Jeg har lest deler av manifestet, og ABB har ikke funnet opp dette alene. Og enkelte av dere sier dere til og med enig med ham, men nesten alle passer på å ta avstand til handlingen. At jeg skriver nesten, er skremmende. For i kommentarfeltene dukker også de som hyller ham opp.

Tilsammen var det Fremskrittspartiet, frimureriet og kommentarfeltene som gav Ander Behring Brevik ideene sine.


I dagene etter 22.juli 2011, var det bred enighet om at ABB alene hadde skylda. Og ingen andre skulle lastes, ikke en gang bloggere som Fjordmann. En edel tanke som alle sluttet opp om, men i de nesten 7 årene som har gått har ingen, på grunn av dette "forliket", tatt et oppgjør med de kreftene som matet terroristen.

Jeg kan ikke huske å ha sett en ledende politiker fra Arbeiderpartiet bruke dette mot noen. Ikke en gang da de ble beskyldt for å dra 22.juli-kortet i forbindelse med mistilliten mot Listhaug, ble dette imøtegått. Aldri har noen ledende politikere klandret Fremskrittspartiet for tragedien.

Det gjør jeg i dag.

ABB var en periode medlem av Frp. Han nådde til og med litt lenger enn å være vanlig medlem. Ingen av de sentrale politikerne i Frp har disse holdningene til Arbeiderpartiet. Men i lokallagene er det mange av dem. Stadig dukker det opp de merkeligste utspill fra tillitsvalgte i lokallagene. Og Frp tar ikke tak i dette. De lar det passere. Og ledende politikere i partiet bruker sin kommunikasjonserfaring til å sørge for at disse utskuddene fortsatt stemmer på dem og hyller dem. 
Et oppgjør med dette bør Frp ta, og inntil det skjer bør Arbeiderpartiet bruke det mot dem for alt det er verd. Det er tydeligvis ikke, selv for dem i Frp som bekjenner seg til kristendommen, nok å "vende det annet kinn". De bare mater på, og da må det svares med samme mynt.

ABB var også frimurer. Lite er kjent om hva de driver med, men formålet er ganske kjent. 
Formålet er å fremme medlemmenes moralske sans ved etisk-religiøs oppdragelse, foruten å fremme forståelse og brodersinn mellom mennesker. Mislykka i tilfellet ABB kanskje?
Nå er det lov å mislykkes, men i manifestet kryr det av symbolbruk som godt kan komme fra frimurerne. Og de har vel aldri heller beklaget sin innflytelse over terroristen.
Jeg kjenner flere utmerkede menn som er frimurere, men denne saken vil de rett og slett ikke snakke om.

Absolutt alle, frimurere, Frp'ere, bloggere og profilerte kommentatorer på ytterste høyre fløy, legger alt ansvar på terroristen og hevder at alt han tenkte og sto for, var sugd av eget bryst. Det er ikke riktig. I likhet med alle oss andre, har han blitt påvirket av en lang rekke inntrykk fra andre. 

Og i manifestet og på bilder er det ikke vanskelig å se hvor inntrykkene kommer fra.

 Oppgjøret med disse kreftene er det nå på tide å ta.

Og jeg vurderer å sympatistemme Arbeiderpartiet.